Hvor sterk er MAGA-følelsen med gladgubbete western-visjoner?

Kevin Costner i sin egen film, An American Saga - Chapter 1. Foto: Territory Pictures/ SF Studios

Viggo Mortensen (65) og Kevin Costner (69) har ofret mye for å skape hvert sitt
western-epos. Hvordan passer Til verdens ende og Horizon: An American Saga
Chapter 1
inn i en polarisert 2024-virkelighet?

*Les karakterene nederst i saken*

Westernfilmer er som jazz! Et proto-amerikansk, i sin tid dominerende populærkulturelt uttrykk som i dag lever videre i mer kunstneriske sjangerøvelser – som nisje. 

Er det symptomatisk at sommerens to westernfilmer er kjærlighetsprosjekter skapt av menn godt oppe i sekstiåra?

Hva sier western generelt – og Til verdens ende og Horizon spesielt – om USAs forhold til egen fortid?

Det er vel ikke siste halvdel av 1800-tallet Donald Trump-slagordet Make America Great Again ser tilbake på?  

LES OGSÅ: Innspillingen av A Knight of the Seven Kingdoms er i gang

LES OGSÅ: Dette vet vi om The Penguin

Følg oss på TiktokInstagramBluesky,  X/ Twitter og Fjasboka

Helten som døde 

Midt i forrige århundre stod westernfilmer for over en fjerdedel av produksjonen til Hollywoods studioer.

Sjangeren gjorde stjerner av barskinger som John Wayne, James Stewart og Gary Cooper.

Hør på dette, alle som synes det ble i overkant med superhelter i de siste tiårene:

I 1958 ble det laget 54 westernfilmer – mer enn én per uke. 

Det er ikke rart folk gikk lei.

Da verden tok så åpent imot en ny generasjon filmskapere tidlig på 1970-tallet, må mye av grunnen ha vært western-fatigue.

Krigføringen i Vietnam kan også ha gitt en viss aversjon mot underholdningsvold og de ofte unyanserte helteskildringene. 

Filmdrittungene, som Pauline Kael kalte dem, revolusjonerte studiosystemet. Produksjoner som Taxi Driver, Gudfaren og etter hvert high consept-industri som Haisommer ble den nye greia.

Western-hegemoniet kom aldri tilbake. Til enkeltes ergrelse.

Hvor ble det av den stille, sterke typen, lurer Tony Soprano. Hovedpersonen i årtusenets definerende tv-drama har tilsynelatende mer sans for Gary Cooper enn for følelser og åpenhet: 

«The strong, silent type: that was an American. He wasn’t in touch with his feelings, he just did what he had to do.»

Tony får et skuldertrekkende svar på spørsmålet om hva som skjedde med Gary Cooper: 

«He died.»

LES OGSÅ: Hit Man: Nachspiel-flirosofisk noir

LES OGSÅ: Ungdommer ble ikke tatt på alvor på 90- og 00-tallet, heller. Derfor er dette kanskje aller mest en hyllest til en av verdens viktigste ungdomsfilmer

Kvinner, urfolk og moralske valg 

Der jazz – det definerende ungdomssoundtracket til minst to generasjoner – i dag er tilgodesett med egne radiokanaler, klubber og festivaler, har westerns altså blitt en sjeldnere svale på den popkulturelle himmelen. 

Etter at Coppola, Spielberg og andre langhåra brillefranser inntok Hollywood, er det knapt produsert lettfordøyelige «cowboyfilmer». 

Det som blir laget, problematiserer gjerne sjangerens etikk og estetikk, i det man kaller revisjonist-westerns.

Det har blitt slutt på gladvold, enkle løsninger og svarthvitt-persongallerier – det har kommet historier med vekt på perspektiver fra kvinner, urfolk og moral. 

Og alt håp om et comeback for fordums uforpliktende seksløper-moro ble gravlagt med Clint Eastwoods Nådeløse menn 1992, med en historie som tydeliggjorde at revolvermenn ikke akkurat er de feteste folka. 

LES OGSÅ: The English: Hevn, kuler og outsiderperspektiv i det ville vesten

Seg selv i hovedrollene: Stille, sterke typer

Men det har naturligvis blitt laget gode westerns siden den tid. Tre av dem kom i 2007: There Will Be Blood, No Country for Old Men og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford – titler som viser at sjangeren er fleksibel, historiene trenger eksempelvis ikke finne sted på 1800-tallet. 

Flere av nyere tids mest anerkjente amerikanske filmer (Kelly Reichardts First Cow, Jane Campions skeive The Power of the Dog, Scorseses Killers of the Flower Moon) kan karakteriseres som westerns, men sommerens to premierer treffer enda tettere på tradisjonelle sjangerforventninger. 

Til verdens ende og Horizon: An American Saga Chapter 1 foregår under opptakten til den amerikanske borgerkrigen, inneholder skyting, cowboyer, prærier, kveg, nybyggere, salooner og sheriffer. 

Begge er skapt av to herrer på vei inn i solnedgangen, begge har gitt seg selv hovedrollen: hver sin stille, sterke type. 

Er det dette som er å gjøre Amerika great igjen? 

LES OGSÅ: Love Lies Bleeding: Boling, sex og hockeysveis!

Seig og sidrumpa

Til verdens ende (originaltittel: The Dead Don’t Hurt) fremstår som et maktpåliggende prosjekt for Viggo Mortensen, som noe han bare var klin nødt til å gjøre. 65-åringen har skrevet manus, produsert, regissert, komponert musikk og traktert instrumenter. 

Og det er ikke helt presist å påstå at han spiller hovedrollen, det er det Vicky Krieps (Phantom Thread, Bergman Island) som gjør: Vivienne er fransk-kanadisk, og blir kurtisert av en kvalm riking idet vi blir kjent med henne. Men hun drømmer, sannsynligvis på grunn av barndommens Jeanne D’Arc-fascinasjon, om en ridder. 

Det finner hun i den danske innvandreren og krigsveteranen Holger (gjett hvem), og sammen bygger de et hjem i utmarka, en snau dagsmarsj fra en klassisk westernby og et korrupt ordensvesen. 

Krieps gjør det beste ut av et temmelig begrenset materiale. Regissør Mortensen skifter mellom ulike tidsplan, men skaper aldri en interessant dynamikk mellom dem. De lange dialogscenene mellom de elskende er uten merkbar nerve, handlingen snegler seg forutsigbart fremover. En film kan tåle å være forutsigbar, men da kreves det et visst tempo. 

Og at Til verdens ende føles så seig og sidrumpa skyldes i høy grad Mortensens ridderlige hovedrolle, en helt som er så edel at han ofrer kjærligheten for å kjempe på riktig side i borgerkrigen.

Filmen er teknisk god, med en av og til kledelig poesi. Men det som liksom skal være en utradisjonell western skjemmes av en uendelig rekke konvensjoner: Skurkete skurker, salooner med pianist og hasardspill, evig kjærlighet under barske omstendigheter, og en helt som seriøst innehar samtlige helte-karakteristika.

Mortensens sjangerøvelse krever tålmodig overbærenhet fra seeren. 

LES OGSÅ: Serieversjonen av The Last of Us beriker universet med sterke skuespillerprestasjoner, samtidig som den inviterer inn nye potensielle gamere. Men kanskje det dristigste serien gjør, er å presentere kommunisme som et velfungerende alternativ

Sterke kvinner

Horizon… er mindre redd for å underholde sitt publikum. Og publikum, det er menn – i følge filmskaperen selv:  

«I make movies for men. That’s what I do.»

Det sa Costner i podkasten Happy Sad Confused denne uken, men understreket at det er kvinner som driver flere av plottene fremover: 

«I won’t make a movie unless I have strong women characters. That’s how I’ve conducted my career. I think that’s why I have a good following. (…) I just can’t conceive of a movie without having strong women.»

I 1990, to år før Nådeløse menn, forsøkte Costner å gjøre westernsjangeren stor igjen, ved å lage en tre timer lang film med en heltemodig utgave av seg selv i hovedrollen.

Danser med ulver var produsert og regissert av Costner og lengden gjorde at den måtte lanseres på hele to – 2 – VHS-kassetter.

Etterlatt inntrykk: Costner er en gjennomført edel soldat som kjemper på urbefolkningens side i et langtrukkent, oppblåst gjesp av en film. 

Men 69-åringen – som også har skapt den fullstendig akseptable westernspillefilmen Open Range (2003) og seriefenomenet Yellowstone (2018 – D.D.) – har blitt en betydelig mer dreven historieforteller: Horizon: An America Saga – Chapter 1 fremstår solid, gjennomtenkt og gjennomarbeidet fra første øyeblikk. 

Bak den pompøse tittelen, skjuler det seg et nesten latterlig ambisiøst prosjekt: 

«Costners episke filmeventyr tar publikum med på en emosjonell reise gjennom et land i krig med seg selv, opplevd av familier, venner og fiender som oppdager hva det egentlig vil si å være Amerikas forente stater.», lyder det i programomtalen. 

Tankene kunne gått til en dialog i et annet Costner-prosjekt, den direkte fæle postapokalypsen The Postman fra 1997: 

General uten bakkekontakt: «That’s the difference between you and me. You don’t believe in anything.»

Kevin Costners helt:  «I believe in the United States of America.»

LES OGSÅ: Alt som er galt med dagens USA fortsetter å kommer til syne i The Boys S4 – fra kristenkonservative fanatikere til dumme selvopptatte influenser-kjendiser, til maktsyke narcissister i toppstillinger

Mangfold 

Horizon  er ikke uten svulstigheter, men det likefremme, transparente filmspråket og den selvsikre fortellerteknikken gjør den til godt selskap. De tre timene galopperer formelig av gårde.

Og historien er like deler besnærende og klassisk: 

Et persongalleri av russisk roman-kaliber trekkes mot nybyggerprosjektet Horizon langt vest, i et område med stadige apacheangrep. 

Costners film er – nærmest naturligvis – et godt stykke unna gamle dagers indianer og hvit-fortelling.

Vi stifter bekjentskap med apachene og får en viss innsikt i språket og kulturen. Bildet som tegnes er ikke-stereotypt, men som Vincent Schilling, en filmkritiker med urfolksbakgrunn påpeker:

Vi fortelles lite om bakgrunnen for den innledende nedslaktingen av nybyggere. Og kanskje enda viktigere: Hverdagslivets små og store gleder i urbefolkningen beskrives ikke i det hele tatt. 

Samtidig er filmen klart fordømmende mot rasistiske, hvite skalpjegere og understreker at urbefolkningen består av ulike kulturer og individer.

Når Sam Worthington opptrer i en film der fredelige primærnæringsdrivende trues av invaderende imperialister, går tankene lett til Avatar. En sammenligning Costner kommer heldig ut av, han er betydelig lettere på labben enn James Cameron. 

Ensemblet ellers er påfallende mer mangfoldig enn i Viggo Mortensens Til verdens ende.  

Costners helt er dessuten et par knepp mer psykologisk sammensatt enn Mortensens. Men direkte interessante kan en ikke kalle noen av dem. 

LES OGSÅ: Skjønnheter og udyr i Furiosa: A Mad Max Saga

Romantisk skjær

Det er noe forfriskende med den nesten kompromissløse old school-stilen, med strykertung, utsøkt sjangertro musikk, sveip over høstlig ødemark og western-tropen fremfor alle:

Sivilisasjonens kamp mot naturen og barbariet – temmingen av det ville vesten. 

Costner har skapt en verden det er fint å være i, i en historie der scener som på overflaten synes unødvendige kan vise seg å bli viktige senere i sagaen.

Og det er noe med det streite, ikke-overskridende filmspråket som gjør volden ekstra voldelig. 

Horizon krever nok en viss kjærlighet til både westernfilmer og «Det ville vesten» og fremstår så langt ikke som det epokedannende og definitive eposet Costner muligens hadde sett for seg.

Filmen forteller om en voldelig epoke med et visst romantisk skjær og det er ikke slik at man forlater kinosalen med nye tanker, som et klokere menneske. 

Gubbete 

Men de tre timene er engasjerende nok til at en tar seg til å undre på hvordan filmskaperen vil forvalte USA-historien i de bebudede tre neste kapitlene. 

Hva slags behandling vil han gi den amerikanske borgerkrigen, i en tid med engstelse for at noe lignende kan skje på ny?

Og hva med slaveriet? 

Kontroversene ligger på rad, hvordan kommer de til å bli balansert med det åpenbare ønsket om å underholde? 

Og ikke minst: Hvor sterk er MAGA-følelsen? Er vi tilbake til det unyanserte heltekjøret fra studiotiden? 

Ikke helt. Til verdens ende og Horizon maler ut en verden der menn er menn og kvinner trenger beskyttelse, der de mannlige heltene må forsvare sine kvinnelige kompanjonger. 

Skildringene er neppe urealistiske, men de er utført på en noe … gubbete måte.

De gammelmodige, temmelig heteronormative perspektivene føles imidlertid aldri hatske eller spesielt egnet til å skape splittelse. 

Filmene står dessuten for noen av årets flotteste naturskildringer – det er prisverdig hvordan landskap og miljø prioriteres over action og effekter. 

Men for å bli virkelige klassikere burde Til verdens ende og Horizon utnyttet westernsjangerens iboende – og i utgangspunktet kjønnsnøytrale – paradoks betydelig bedre:

Når sivilisasjonen skal kjempe mot barbariet, skjer det med barbariets lovløse metoder:

At drømmen om et bedre liv kommer med en høy moralsk pris. Den er det flere i dagens USA som betaler i dag.

Karakter:

6.5 / 10

Horizon: An American Saga Chapter (Regi: Kevin Kostner)

Filmen har premiere på norske kinoer 28. juni.

3.5 / 10

Til verdens ende (Regi: Viggo Mortensen)

Filmen går på norske kinoer.

Følg oss på TiktokInstagramBluesky,  X/ Twitter og Fjasboka

Del dette

1 thought on “Hvor sterk er MAGA-følelsen med gladgubbete western-visjoner?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kulturplattformen TBA