Hyperrealistiske superheltfilmer, avdanka pornoskuespillere, vikinger med bekmørk humor og alternative road movies: Dette er de beste filmene fra 2022

Fart, spenning og allegoriske fortellergrep preger fjorårets beste filmer.

Det ble mye å se på det store lerretet også i 2022. Dette er filmene vi synes var mest interessante, i tilfeldig rekkefølge:

Licorice Pizza (Regi: Paul Thomas Anderson)

Alana Haim og Sean Penn i dette drømmende tilbakeskuende blikket på en epoke som ikke lenger eksisterer. Foto:

Paul Thomas Anderson gjør et dristig valg av hovedroller når han ser seg lengtende tilbake, med oss på laget. Det er nok ikke tilfeldig, og neimen ikke dumt å bruke Cooper Hoffman – sønnen til sin kanskje fremste samarbeidsskuespiller, Philip Seymour, som nesten blir en slags avstøpning av faren – i samspill med førstegangsskuespiller Alana Haim (Haim).

Deres kjemi gløder og banker, kanskje ekstra mye grunnet deres snåle personligheter og de mange prosjektene som karakterene deres, Alana Kane og Gary Valentine engasjerer seg i – fra foto, til skuespill til politikk og til å være vannseng-selger. Deres veier må alltid krysses, og til tross for en stor aldersforskjell har de et unikt vennskap som smitter gjennom skjermen.

Så er dette en kjørlighetsfilm som parallellt handler denne hjertevarme homagen til en epoke og et sted som ikke lenger er, men som det er en drøm å dykke inn i. San Fernando Valley 1973 er prydet med opplevelser, en hel del gamle showbiz-typete typer som Tom Waits, Bradley Cooper, Sean Penn, og dessuten er det en liten cameo fra faren til Leonardo DiCaprio (som faktisk har solgt vannsenger tidligere i sin karriere). What’s not to like?

– Ida Madsen Hestman

LES OGSÅ: Ungdommer på kjøret, drama på kjøkkenet og drama på sykehuset: Dette er årets beste serier 2022

Red Rocket (Regi: Sean Baker)

Eks-pornoskuespiller Simon Rex spiller en Mike Saber som selv prøver å restarte sin karriere som avdanka karriere i pornobransjen. Så møter han den unge Strawberry, spilt av Suzanna Son, i en donut-sjappe, og han aner en billett inn igjen. Foto: Drew Daniels

Sean Bakers visuelle optimisme, drømmeflukt og humor møter beinhard sosialrealisme om mildt sagt deprimerende realiteter. 

Sjelden har N*Sync funka bedre til visuell historiefortelling. Det er fjorårets beste anslag, og som samtidig er et frampek, og et varsel om hva som vil skje: Vi veit allerede i dette første bildet av en forslått Mikey på den bussen – uten noen bagasje, uten penger, uten noe annet enn en retning – at denne turen vil gå til helvete. Og det gjør den, men reisen er svært underholdende og rik på emosjonelle gaver og uante vendinger.

Fargekoloritten er håpefull og minner om noe barnlig og nostalgisk, kronisk badet i varm sol og mektige farger – som om det skulle vært en forsvarsmekanisme, en ønskedrøm i en hard virkelighet uten fremtid i horisonten. Det er slik Baker skaper et ømt og nært portrett av et lokalmiljø der lite skjer, og som er totalt ubetydelig for omverdenen. Ingenting her setter Texas City på kartet, for å si det slik. Og det er også hele poenget. Det vet også hovedkarakteren Mikey, og det er noe han prøver å utnytte på tragikomisk vis. 

Mikey krasjer på sofaen til sin eks-kjøæreste Lexi (Bree Elrod) som bor med moren sin, Lil (Brenda Deiss)Foto: Drew Daniels

Simon Rex – som selv er eks-pornoskuespiller – storspiller som den karismatiske sjekkeren,  selgeren og ganske så shadye groomeren Mikey, som vet å spille på sin sjarme og sitt utseende for å få det slik han vil – men som også faller for sine egne løgner og påfunn.

Flere absurde scenarier underbygger at det kanskje ikke er noen særlig stor moralsk slagside i Sean Bakers betraktende blikk på miljøet han rammer inn og portretterer. Det er også det som er fascinerende med hans universer, så også dette: Her er det ingen som moraliserer og dømmer, vi bare observerer. 

Det er dog massevis av lagvise politiske budskap i Bakers filmografi: Red Rocket er filmen fra 2022 som sjarmerende, finurlig og presist adresserer den amerikanske drømmens død, og hamrer inn poenget med feelgood og varme i et tilsynelatende lunt miljø  – og som en nytolkning av Ibsens Peer Gynt.

– Ida Madsen Hestman

LES OGSÅ: Red Rocket: Der fellesskapet fungerer, og en avdanka pornoskuespiller er vår tids Peer Gynt

The Batman (Regi: Matt Reeves)

Utsikt over Gotham i Matt Reeves The Batman. Foto: Warner Bros

Kanskje den beste Batman-versjonen til nå? Omrisset og presentasjonen av ham som karakter, som torturert og plaget emo outsider, solid levert av Robert Pattinson er slånde. En hard konkurrent til Ben Afflecks avdanka, nesten pensjonerte versjon.

Det er også interessant å se en Batman-versjon der rikingen Bruce Wayne/The Batman har en mer reservert og antisosial framtoning, som stor kontrast til Nolan-universets kontrastrerende tolkning fra Christian Bale (som ble mer parodisk mot slutten). Pattinson er mutt og konsentrerer alle kreftene sine inn fysiske prestasjoner – som mildt sagt er imponerende velkoreografert, både av skuespilleren, stuntmannen og foto. 

Legg til en sterk rollebesetning som utgjør en rekke – for det meste – tvilsomme, men eksentriske typer, som på hver sine måter har noe interessant og sjarmerende ved seg som effektivt kommer frem – ikke minst tenker jeg på Colin Farrells stygg-karismatiske versjon av The Penguin, eller også denne snodige tolkningen av Paul Dano, som ikke er lett å bli klok på, men som til tross for det er troverdig som klin gæern incelfyr.

LES OGSÅ: The Batman-stjernen Barry Keoghan bekreftet til Top Boys siste sesong

Robert Pattinson er Bruce Wayne/Batman i Matt Reeves versjon. Foto: Warner Bros

Kledd opp i et fascinerende gotisk og atmosfærisk produksjonsdesign, oppleves det neo noirske universet bunnløst. Kronisk bada i regn, i en by som ikke helt likner New York og heller ikke Chicago, men noe som minner om begge, er det som dette Gotham-universet utspilte seg i en slags alternativ underverden av David Finchers Seven. 

For Matt Reeves versjon er den mest realistiske Batman-fortellingen til nå. Det eksisterer ingen overnaturlige superkrefter, og antagonisten henter inspirasjon fra vår verden. Ved å konfrontere tilskueren med politiske spørsmål, som hvordan deale med et gjennomkorrupt samfunn når vi skjønner at én mann alene ikke kan fikse utfordringer som truer demokratisk samfunn, og at det er større endring som må til. Vi får med andre ord noe mer å tygge på mens vi sitter og holder oss fast i armlenet mens vår kjære underdog, Lynvingen får bank. Matt Reeves’ The Batman en langt mer nyansert og intellektuell tolkning enn mange kanskje tenker ved første øyesyn.

The Batman adresserer politiske utfordringer i vår tid, men realismen trenger ikke gå på kompromiss med drita kule slosscener, med like tøff bruk av lyseffekter, og verdens feteste og skumleste bil som selv blir en slags karakter. 

– Ida Madsen Hestman

LES OGSÅ: En solid retur for den mørke lynvingen

Moonage Daydream (Regi: Brett Morgen)

Et fengslende, hypnotiserende audiovisuelt kjærlighetsbrev-hybrid av en think piece om, av og med David Bowie, vakkert snekret og skrudd i hop av Brett Morgen gjennom filmskaperens velkjente montasje-format.

Bowies mange kloke og minneverdige onelinere, statements og leveregler pryder lydbildet fra en rekke intervjuer, over kjente utsnitt fra kunst og kulturverdenen. Det er rikelig med konsertopptak og stillfoto som bidrar til denne dype, tankevekkende reisen som like gjerne kunne gått i loop, og der man selv kunne gått inn når som helst.

Bowies tanker om livet og væren, og kulturens selvsagte plass i verden, får ti ganger så mye mening når musikken får utfolde seg. Den estetiske lappeteppet av syrete, surrealistiske animasjoner, flytende uttrykk, flytende identiteter og flytende tankesett, understøtter hans poenger.

Hans flanerier er aldri for oppblåst av filosofisk overflod, som han selv var opptatt av. En film som er som Bowie selv: undrende, stoisk og ydmyk, og bevisst sin egen sårhet, eksistensialisme og smerte. Som han sa det selv: «When you feel comfortable with yourself, you can no longer write.»

– Ida Madsen Hestman

LES OGSÅ: Fashion på film: Fra American Gigolo til Spencer

Bones and All (Regi: Luca Guadagnino)

Taylor Russell spiller Maren i Luca Guadagninos Bones and All. Foto: Yannis Drakoulidis / Metro Goldwyn Mayer Pictures

Luca Guadagnino spiller på empati og medfølelse parallelt med det grusomme og gore-elementer, for å si noe om et tidløst tema. I Suspiria forsøkte han å diskutere hvor langt lojalitet og troskap strekker seg i en gruppe som styres av en ideologi eller tro. I Bones and All, kan livet som kannibal sees som allegori på det å være en minoritet som ikke er godtatt av samfunnet, som er forbudt.

Det er lett å la tankene gå til homofili, kjønnsidentitet, og generelt all identiet som møter motstand fra et samfunn, som religion, kultur, etnisitet, eller neurodivergens. Men særlig kan denne filmen tolkes som en skildring av rusavhengighet.  

Timothée Chalamet som Lee i Bones and All av Luca Guadagnino. Foto: Yannis Drakoulidis / Metro Goldwyn Mayer Pictures

Det destruktivt iboende, men også menneskelige drifter, er det man forsøker å håndtere og undertrykke, men her presenteres ingen retning ut. Det var nettopp det med å ikke vite hvem man kan stole på. Og kan vi egentlig stole på våre hovedkarakterer?

Timothée Chalamet spiller sjarmerende som Lee, her han gjenforenes med Guadagnino for første gang igjen etter Call Me By Your Name, men det er Taylor Russell som er i spotlighten som Maren. Hun har vært isolert lenge, men når faren stikker av, er hun brått en ensom 17-åring som må lære seg om livet på egenhånd. Hun og Lee (Chalamet) drives på en evig flukt i det som blir en alternativ road movie møter coming of age. Kameraet leker med oss, i et blikk som veksler mellom romantisk og omsorgsfullt, før det brått kan skifte til ekstreme, skrekkelige detaljer.

De to unge sjelene på flukt kan aldri kjenne seg helt trygge, hverken på omverdenen eller seg selv, og sulten vil tidsnok innhente dem om de forsøker undertrykke den for lenge. Maren har heller ikke lært å kontrollere sin egen hunger på kjøtt, men er dessuten i fornektelse av sine drifter som menneskespiser – kanskje så mye at ikke alt vi ser, fortalt fra Marens perspektiv, er den riktige versjonen?

Men for å være en brutal film om to forlatte sjeler som finner sammen i en verden der de gjør noe forbudt, er Bones and All også forbanna varm.

– Ida Madsen Hestman

LES OGSÅ: Analyse: Luca Guadagninos Bones and All er en film om menneskelig destruktivitet og avhengighet.

The Northman (Regi: Robert Eggers)

Alexander Skarsgårdspiller Amleth i Robert Eggers episke viking-film. Foto: Aiden Monaghan / Focus Features, LLC

Robert Eggers overgår seg selv når han forener elementer fra begge verdener i debuten The Witch og The Lighthouse. Eimen av dunkel og marerittaktig estetikk, miljøer og arkitektur drar kjensel på hans tidligere filmunivers, som også denne gang er inspirert av folklore og satt til en spesifikk periode. 

Og med en forseggjort produksjonsdesign/ art direction og det aktive fotoarbeidet til Eggers faste fotograf Jarin Blaschke, har han skapt nok et marerittaktig sted. Horrorelementene forsterkes gjennom miks av lange one takes, og uforutsette, godt koreograferte kamerabevegelser (som brått sur opp ned, eksempelvis), og en forsterket atmosfære med et lydbildet signert Robin Carolan og Sebastian Gainsborough som borer seg inn i ryggmarken.

Det er så lukta av jord og frost biter seg fast i trynet. Mens den gritty og insisteringen på dette nattlige noirske visuelle sløret, er med på å kamuflere de visuelle triksene og svakhetene i det som er selve styrken med Eggers estetikk.

Der de to forrige filmene var mer ekperimentelle øvelser, er dette en mer tydelig historie, og med forsterket to the bone.


Nicole Kidman som dronning Gudrún. Foto: Aiden Monaghan / Focus Features, LLC

The Northman er en film som også peker på mange samtidsaktuelle temaer og motiver, ikke minst hevn og ære: «Hate is all ever known» sier Skarsgård. Det er også en reise ut av menneskelig mørke, og som handler om forsoning. Jaggu har han ikke fått med Björk i en gjesterolle som er veldig Björk. 

Ikke minst kliner Eggers til med bekmørk humor som innimellom er bisarr, som menneskekropper som former en hest på en vegg, eller denne fyren med avkappa nese som man liksom aldri kan ta helt seriøst (og spilt av norske Eldar Skar !). PS: Jeg trodde heller aldri jeg skulle oppleve promp som et auteurtrekk, men jaggu har ikke Eggers fått til det og. Hell yeah. 

– Ida Madsen Hestman

LES OGSÅ: – Mange av historiene vi har fått som er satt til den tida, er av menn på hesteryggen som sloss

Drive My Car (Regi: Ryûsuke Hamaguchi)

Med Drive My Car har Ryûsuke Hamaguchi skapt en tolkning av Haruki Murakamis fortelling fra novellesamlingen Menn uten kvinner som drives i hovedsak av stille betraktninger, og fra monolog til monolog. Via fortellinger inni en større fortelling, skildres menneskelig sorg og lengsel, og søken etter nærhet og speiling og anerkjennelse i andre.

Det handler om å kjenne døden på innsiden, om utilstrekkelighet, skyld og nag, og denne indre smerten skildres sterkt av Hidetoshi Nishijima i rollen som den plagede regissøren og manusforfatteren Yûsuke. Omsider vil han finne trøst, i en film som validerer de små tingene andre overser – i likhet med hovedpersonen og måten han selv skriver sine manus på.

Så mange elementer av det universelt menneskelige deales med på en vakker og medrivende måte – til tross for at sikkert 80 prosent fortelles fra innsiden av en rød Saab 900 Turbo, gjerne mens man hører på kassett og memorerer tekst fra et opplest manus.

– Ida Madsen Hestman

Syk pike (Regi: Kristoffer Borgli)

Foto: Oslo Pictures

Kristoffer Borgli er kanskje en av de mest interessante fremvoksende norske regissørene i dag. På klokt og vittig vis skildrer Syk Pike hvor langt noen vil strekke seg for oppmerksomhet, og i en tid der endring av utseende er noe som blir stadig mer normalisert, snur Borgli det hele på hodet: Jaget etter å fremstille seg selv med et «interessant utseende» adresseres med surrealisme og brodd, og samtidig med en bakvendt moral om at kynismen kommer lengst. 

Kristine Kujath Torp spiller svært overbevisende som den irriterende selvopptatte Signe, men drar det heller ikke så langt at vi mister interessen for henne. Snarere er det lett å ha forståelse for hennes frustrasjon, og hvor den kommer fra.

Detaljnivået i komikken er herlig presis og kommuniserer på flere plan, fra meta-kommentarer i replikkene (som når Steinar Klouman Hallert i rollen som Stian først blir adressert med feil navn som Steinar), til det vi vel må kalle en slags Borgli-signatur i spill på absurde kroppssbevegelser og kroppspråk. Min eneste innvending er at jeg liker tittelen enda bedre på engelsk: Sick of myself.

– Ida Madsen Hestman

Lese hele anmeldelsen her

LES OGSÅ: Kanskje grunnene til hvorfor vi ikke liker enkelte kvinner på film kan fortelle oss mer om vår egen moral og vårt samfunn? 

Top Gun: Maverick (Regi: Joseph Kosinski)

Tom Cruise spiller Capt. Pete «Maverick» Mitchell i Top Gun: Maverick. Foto: Paramount Pictures.

En av de beste kinoopplevelsene i 2022 som var med å samle folk tilbake i kinosalene etter pandemien, av Top Gun: Maverick. Regissør Joseph Kosinski leverer en overraskende sterk film av en hyllest til originale Top Gun, regissert av avdøde Tony Scott. Tom Cruise treffer selv alle tonene som hovedkarakteren «Maverick», mens nykommere som Miles Teller, Glen Powell og Jennifer Connelly er med å gjøre dette til et overraskende engasjerende karaktergalleri. 

Regien og skuespillet er på et høyt nivå med action, flysekvenser som var seriøst visuelt imponerende i filmens siste akt – men filmen byr også på overraskende emosjonell tyngde: Her er det adressering av ansvarsfølelse og samvittighet som leder perfekt inn i filmens actionfylte tredje akt i det et farlig oppdrag går skleis.

Monica Barbaro som Phoenix, Lewis Pullman som Bob, Jay Ellis som Payback og Miles Teller som Rooster. Foto: Paramount Pictures

Ikke bare overgår Top Gun: Maverick sin forgjenger i kraft av å være en energisk og vilt underholdende film, og tiårets sterkeste blockbuster.

Få oppfølgere har spilt på nostalgi og truffet blink, ved å både tilføre dybde og dimensjoner til forgjengeren, men den har også sin helt egen historie og står seg like bra som et selvstendig filmverk.

– Steffen Stø

Hederlige omtaler:

Triangle of Sadness Regi: Ruben Östlund)

Yaya (Charlbi Dean) og Carl (Harris Dickinson) på gratis yatchtur. Foto: Fredrik Wenzel/ SF Studios og Plattform Produktion.

En del kritikere har kommentert Östlunds fravær av sin veldig nordisk interne humor, men Triangle of Sadness er et forsøk på å lage film som snakker et større internasjonalt språk. Og som en stor allegori på at verden går til helvete, mens den hvite milliardærklassen stikker av på luksusyatch.

Östlund er kanskje mer overtydelig i filmspråket, men fortsatt seg selv lik i sin satire, som når han henter utgangspunkt i hverdagslige irritasjonsmomenter, skrevet om til herlig skrevne og spilte scener. Som når den unge modellen Carl (Harris Dickinson) sukker «bullshit feminist!» på vei til hotellrommet, som et slags skjellsord til seg selv: Det er jo han som er feministen, mens dama, Yaya (Charlbi Dean), vil holde på gammeldagse kjønnsroller i en krangel om hvem som burde betalt middagen.

Bordet skal snus, og på veien dit, er det litt av hvert som skal skje. Samtidig ser vi mer av den tydelige kommentaren til dagens markedsstyrte samfunn i akt 2: I dag skal alt ha en valuta, i en verden som har lært seg å være kynisk og der man spiller på det man selv har av ressurser, skills og makt man besitter. Og når noen har funnet ut at de har en type makt, gjennom ressurser eller kapital de kan utnytte, vil man aldri gi det fra seg.

Kameraets mange observerende øyne kan også låne skråblikkene til karakterene selv, slik de ser latterliggjørende eller nedlatende på hverandre, men ingen ser seg selv, og sin grådighet, der de alle i multimillionæklassen med unge influensere, surfer vekk fra verdens problemer som på en Noahs ark på verdens kaos, som de selv har profittert på.

– Ida Madsen Hestman

LES OGSÅ: Skrekk- og shlasherfilmer du kan sprite opp kvelden med

Elvis (Regi: Baz Luhrmann)

Austin Butler tar den helt hjem med sine Elvis-tolkninger.

Baz Luhrmann har forsøkt å skape en film for en generasjon nye potensielle Elvis-fans med kort attention span. Han har dog gjort oppgaven ekstremt vanskelig for seg selv: I stedet for å lage en kompleks story om en stor stemme og personlighet i tre livsfaser fordelt over tre filmer, er ambisjonen å rekke å fortelle så og si det mest vesentlige på tre timer.

Til tross for denne umulige oppgaven, evner Elvis å virkelig fengsle meg. Selv om jeg skulle ønsket jeg kunne blitt værende lengre i flere av sekvensene som fenget i magen og brystet, er det et storartet univers som treffer pukken på retoriske fortellergrep, den skildrer vekst og fall med kjærlighet og varme, og det er så sårt og rått at det er umulig å ikke bli beveget. Ikke minst er produksjondesignen hypotiserende og fortryllende, og med nostalgi-eim fra tidligere Luhrmann-storfilmer som Romeo + Juliet og Moulin Rouge.

Så er også Elvis en eneste lang dansekoreografi av en evigspinnende montasje, enten det er kameraet eller karakterene som utgjør den – og det er jo akkurat dette formgrepet som den tidligre danseren Luhrmann kan best. En film som tar risiko og som klarer å treffe på så mye, og med et av 2022s største hovedrolleprestasjoner av Austin Butler.

– Ida Madsen Hestman

LES OGSÅ: Med ambisiøse Elvis viser Baz Luhrmann at han er best på stil over substans. Heldigvis har filmen en sterk hovedrolleinnehaver i Austin Butler. 

Spencer (Regi: Pablo Larraín)

Kristen Stewart spiller Diana i Pablo Larraíns Spencer. Foto:

Det kunne vært en skrekkfilm. Pablo Larraíns film som markerer ekteskapet på randen til kollaps, er en uttalt «fabel fra en sann tragedie». Satt til en tredagers julehelg på dronningens herskapseiendom i Norfolk på starten av 90-tallet, gis et suspense-drevet og intenst portrett av Diana – som for ordens skyld het Diana Spencer før hun ble prinsesse.

Larraín tar seg store friheter i å spekulere rundt Dianas indre liv. Hennes opplevelse av å være en fremmedgjort outsider i det gigantiske slottet, skildres gjennom sjangerelementer fra horror og mystikk, med tydelige nikk til Stanley Kubricks klassiker The Shining.

Den sterke rolletolkningen av Kristen Stewart gjør Diana til en slags «final girl» i marerittet hun befinner seg i. Filmen går nemlig langt i å skildre Diana som et offer for en nærmest sekt-aktig storfamilies narsissisme, og som legitimerer seg selv gjennom vilkårlige ritualer og skikker for å bevare en fasade – en som grenser til det parodiske.

Pablo Larraín har skapt et interessant og menneskelig portrett av Diana på en respektfull måte, uten å gå veldig sentimentalt til verks. De ugjestmilde omstendighetene gjør det åpenbart hvilken avgjørende rolle et klesplagg eller smykker spiller som potensielle kraft og beskyttelse, som rustning og skjold. Men også hvor tungt et perlesmykke kan veie – på flere plan.

– Ida Madsen Hestman

LES OGSÅ: Spencer: Prinsesse på prøve

Del dette

2 thoughts on “Hyperrealistiske superheltfilmer, avdanka pornoskuespillere, vikinger med bekmørk humor og alternative road movies: Dette er de beste filmene fra 2022

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA