Lagde film om utenforskap og død på bygda: – Vi ser sjelden uperfekte kvinnelige karakterer

Med debutspillefilmen Fuckings bygda har Frøydis Fossli Moe skildret en ganske utradisjonell kvinne fra bygda.

– Jeg har alltid vært litt ambivalent til bygda, og kjent på at jeg ikke har passet så godt inn.

Frøydis Fossli Moe har selv vært litt kritisk til bygdekultur, selv om hun vokste opp i Gudbrandsdalen.

– Men jo mer jeg skrev på filmmanuset, jo mer innså jeg hvor mye stedet har betydd for meg, forteller hun over telefon fra andre siden av Atlanterhavet. 

Der hun er nå, er langt fra oppvekststedet – på flere vis. Men selv om hun frekventerer metropoler som New York for øyeblikket og studerer ved The National Film and Television School i London, var det til hjembygda hun søkte til da hun begynte å skrive manus til sin første spillefilm, kinoaktuelle Fuckings bygda. 

LES OGSÅ: Ungdommer ble ikke tatt på alvor på 90- og 00-tallet, heller. Derfor er dette kanskje aller mest en hyllest til en av verdens viktigste ungdomsfilmer.

Kjærlighetshistorie til barndomsvenner

Fuckings bygda handler om Mariam som er i 20-åra og lever et utsvevende liv i Oslo. Her har hun ambisjoner om å gjøre karriere som samtidskunstner. Men fest og moro er morsommere enn å lage kunst.

Brått får hun en telefon fra søsteren sin, Katrine, og må tilbake til hjembygda. Det lokale begravelsesbyrået har nemlig forvekslet asken til faren deres med noen andres – for to år siden. Mariam må hjelpe søsteren å begrave faren på nytt.

– Ideen kom første uka under Korona-lockdown da vi ikke ante hvor lenge det skulle vare. Da var det lett å sitte på rommet og tenke tilbake på fortiden og de vennskapene man en gang hadde, og ting man har tatt for gitt. Og så skrev jeg.

– Manuset begynte å leve sitt eget liv, det ble en slags katarsis. Tydeligvis hadde jeg et behov for å se tilbake på sommeridyll og gamle vennskap, forteller Moe.

Etter 72 timers skriving hadde hun førsteutkastet til manuset.

– Og det ble en kjærlighetshistorie til mine barndomsvenner. 

Flere hendelser og karakterer er inspirert fra eget liv, og mens ulike locations i filmen er plasser som Moe selv har et forhold til. 

– Det er en gullfisk-scene som er basert på en ekte hendelse, men som i virkeligheten handlet om en chinchilla. Det er et stort barndomsminne som har vært med meg hele veien, ler hun. 

LES OGSÅ: Denne norske langfilmdebuten skal til Cannes

HØR OGSÅ: Hvorfor er vi så begeistra for en dialogtung serie om Gro Harlem Brundtlands vei mot sin statsministerpost som ikke gidder late som at den ikke er spilt inn i nåtid?

Utenforskap og sorg

Fuckings Bygda er en film om det å takle sorg og utenforskap på et lite sted. 

– Både jeg og medforfatter Maria Wiik har vært outsidere på bygda. Vi har begge kjent på det å være litt ensomme der, forteller Moe. 

– Vi har begge blitt trukket mot det mørke i livet. Maria er psykolog og jobber med menneskers sinn, mens jeg personlig har opplevd mye død i min nære krets, noe som gjør sorg til en følelse vi er kjent med og som vi lett kan bli trukket mot på grunn av vår omfattende kunnskap og erfaring med  tematikken.

– Samtidig som det er mye sorg og vonde følelser, er filmen overraskende fargestrek og lystbetont i stilen? 

– Jeg er ikke så interessert i nordic noir-looken. Jeg synes samfunnet vårt er veldig fargeløst, mener regissøren. 

– Det er som om vi er livredde for farger, og dette er et fiksjonelt univers der jeg kan styre hvordan det ser ut. Når man skaper et univers der mange unge mennesker skal takle tunge temaer, tror jeg det blir for mye å legge et visuelt dystert teppe over det hele. Det må være et snev av håp.

Derfor var det også et bevisst valg å legge handlingen til sommeren.

LES OGSÅ: Dream Scenario: Et betimelig innlegg i kulturkrig-debatten

Store følelser og uperfekte kvinner

Presset og forventninger om hvordan kvinner skal være er også noe Moe har vært opptatt av å utfordre: 

– Hovedkarakteren Mariam er en litt sånn ufiltrert og følelsesladd person, fordi kvinner hele tiden skal være så ordentlige og omsorgsfulle. Det er så mye press på hva vi skal være hele tiden. Hvordan hadde en kvinne vært hvis vi ikke legger det lokket på ho, på godt og vondt?

Sammen med hovedrolleinnehaver Mina Dale har regissøren hatt mange samtaler om karakteren Mariam og hvor «mye» hun skulle være. 

– Vi ble enige om at vi ikke skulle lage en karakter man først og fremst skulle like, men et menneske som ikke alltid gjør de riktige tingene. Og det er flott fordi vi ser sjelden uperfekte kvinnelige karakterer. Det har vært en hjertesak å ha med en sånn karakter. Selv om hun klarer å føkke opp, så har hun gode intensjoner likevel, sier Moe.

– Men det er alltid et wildcard i hver familie.

PODCAST: Thea Hvistendahl om levende lik, boka vs filmen, Netflix-skepsis, og det å få terningkast én

Mismatch

Moe har fått tilbakemeldinger på hovedkarakterenes brått skiftende følelsesspekter:

– Det er sånn mitt liv er, og det er sånn jeg husker at det var. Følelser er ikke konstante, de er mer bølgete. For meg er det veldig naturlig, forteller hun.

Mariams indre ble også speilet i en kaotisk klesstil:

– Mina er en fantastisk flott og vakker dame, men jeg ville at hun skulle være bustete på håret og være et kaos av et menneske. Og det syns jeg hun klarte veldig fint i rollen som Mariam. Hun har ikke matchende klær i det hele tatt. Det er litt meningen at det skal være messy og mismatch på alle måter, ler Moe. 

– Når hun er på visninger for å prate etter filmen, så er det ingen som kjenner henne igjen. Folk spør om hun er med i filmen. Da svarer hun at hun er på plakaten. 

Bruk av second hand-klær som kostymer betydde også at det ikke var ekstra sett med kostymer til skift, for eksempel om man trengte å filme en scene i et vann en gang til. Dermed var det noen scener som bare kunne filmes en gang. 

– Vi hadde ikke tid til å vente til klærne tørket og gå tilbake, vi måtte naile det på første tagning. Vi hadde i gjennomsnitt to takninger per scene og så måtte vi gå videre, forteller Moe.

LES OG SE OGSÅ: Årets beste nordiske kortfilmer 2023

Null budsjett

Det er også et lite under at filmen overhodet har blitt til. Den har nemlig blitt laget på dugnad: 

– Vi filma alt på elleve dager med null i budsjett. Vi klarte ikke å få støtte fra noen hold, så vi måtte nøye oss med å bruke skribent Marias egne klær. 

Sparepenger har gått til mat til crewet, location og transport. 

– Alle i produksjonen har stilt opp gratis fordi de var gira på prosjektet og ville lære mer om film. Selvfølgelig vil jeg ikke promotere gratisarbeid, men når man er ny i bransjen, kan man ikke vente i mange år på å få støtte til første spillefilm. Da må man bare samle folk og gjøre det. Alle må starte et sted og jeg er så stolt over hva vi har fått til med Fuckings bygda. 

Regissøren er redd man kan miste fremtidige muligheter om man ikke satser som ung regissør. Hun mener filmbransjen må tørre å ta mer risiko: 

– Vi må våge å gi muligheter til nye talenter. Forhåpentligvis vil støtteordningene for norske spillefilmer se annerledes ut i fremtiden, slik at flere talenter får en sjanse. 

– Hva tenker du om at det samtidig satses så store midler på større norske krigsfilmer?

 –  De som disponerer pengene har et ansvar for å sikre at midlene reflekterer mangfoldet som finnes i Norge. Jeg skjønner selvsagt at store krigsfilmer appellerer til et bredt publikum, men tenk på hva en ung og nyskapende filmregissør kunne gjort med de samme pengene, avslutter hun.

Fuckings bygda går på norske kinoer.

LES OGSÅ: Filmskaperen fra Gaza befant seg i eksil og ble nektet oppholdstillatelse i Norge. Da vendte han kameraet mot seg selv.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka