Challengers: Tennisdrama på sitt mest intense

Mike Faist som Art, Zendaya som Tashi og Josh O'Connor som i Challengers. Foto: Metro Goldwyn Mayer Pictures

ANMELDELSE: Tennis på film har trolig ikke vært mer spennende.

Challengers (Regi: Luca Guadagnino)

Karakter: 8  / 10 

«You need to start winning». 

Å tape er uakseptabelt. Da er du lite å samle på, hvis du spør Tashi Duncan (Zendaya). For henne handler alt om tennis, og tennis er fremtiden. Åpenbart.

Hun har selv vært en av beste blant lovende talenter innen tennisidretten, men en kneskade har sabotert for den tidligere så lyse karrieren. 

I stedet lever hun tennisdrømmen ut gjennom mannen sin, den formbare tennis-hunken Art Donaldson (Mike Faist), som hun også er treneren til – noe som fra start er åpenbart problematisk. Nå er hovedproblemet at han ikke vinner matcher. Selvtilliten er på bånn, han har ikke lenger den driven han hadde. Han er ikke sulten nok som henne selv. 

Hun overtaler Art til å melde seg på en tennis-turnering som er på et lavere nivå, bare for å pleie selvtilliten før han skal delta i US Open. 

Men det er ikke lenge til det skal dukke opp flere forviklinger: På samme turnering kommer også en gammel kjenning de begge tydelig har hatt forhold til. 

Hva skjedde, og hva er det med Patrick Zweig (Josh O’ Connor) som truer deres ikke så idylliske tilværelse, egentlig?

LES OGSÅ: Dune: Part Two: Noe så ambisiøst og umulig som en nerdete Blockbuster om systemkritikk

Zendaya spiller Tashi i sitt første filmsamarbeid med Luca Guadagnino. Foto: Niko Tavernise / Metro Goldwyn Mayer Pictures

Fengslende estetikk 

Konstruert som en tennismatch, inviteres, eller innvikles vi inn i et av årets saftigste erotisk ladde trekantdramaer. 

Vi cruiser inn og ut av fortid og nåtid, like uforutsigbart som spillet selv, inndelt i ulike sett, mens «hovedmatchen» og oppgjøret mellom Art og Patrick samtidig skjer på banen.

Det er flere tidslinjer, en kunne nesten tro Guadagnino hadde blitt inspirert av å se for mange Nolan-filmer. 

Spenningen forsterkes av ultranære bilder av de karismatiske ansiktene, og rennende svette i slow motion, til de akutte lydene av ballen som møter en hardtslående racket.

Det hele intensiveres til det elektrisk ladde, stimulerende og hypnotiske musikksporet fra kraftduoen Atticus Ross og Trent Reznor (Gone Girl, The Social Network) (med Boys Noize på egen remix-utgave).

Plutselig er det som vi er i en musikkvideo-montasje. På et tidspunkt er vi også øynene til selve tennisballen, der den slås nådeløst fram og tilbake, sånn bare for å virkelig tydeliggjøre rivaliseringen mellom de to herremennene. 

Kameraarbeidet er makeløst og bildene er oftere ladde og intime, enn nøytrale. I stedet for å veksle mellom shot/shot reverse når to karakterer har samtale, panorerer kameraet tidvis raskt mellom de to i en og samme tagning. Vi blir sugd inn av de estetiske virkemidlene, vi har ikke noe annet valg. 

PODCAST: Denis Villeneuves Dune-univers: Filmene versus boka

Mike Faist stars som Art and Zendaya som Tashi. Foto: Niko Tavernise/ Metro-Goldwyn-Mayer Pictures Inc. All Rights Reserved.

Såpe på sitt beste

Der auteurmesteren Luca Guadagnino ofte spiller på flere tematiske og emosjonelle strenger, som i sin forrige film, Bones and all, ved å by på grafisk sterke bilder som både vekker ubehag og avsky, men også sympati og fascinasjon, parallelt med større filosofiske spørsmål, går han i en ganske annen stilmessig retning og sjangerøvelse med Challengers. 

Her reindyrkes det erotiske melodramaet. At Guadagnino evner å gjøre så ulike prosjekter i seg selv, og naile det, er i det hele tatt imponerende. 

At det funker, skyldes ikke bare regien, lydsporet og det intensive blidespråket og filmens indre hardtdunkende puls.

Replikkene er svært velskrevne og leveres med en troverdighet og overbevisning som konstant får deg til å føle på noe – enten du ler, eller krøller deg i stolen av spenning. Det er fascinerende hvor karismatiske denne trioen er og det er tydelig hvor besatt linsa er på denne trioen. Deres tiltrekning og lyst på hverandre er så tilstede i lufta at det formelig buler ute gjennom lerretet. 

Med andre ord: Et intenst såpedrama med dedikasjon til filmen som kunstuttrykk. Som reindyrker et intenst begjær gjennom kameraets umettelige visuelle appetitt på alle tre hovedkarakterene.

De er ikke akkurat uvitende om at de er ganske digge selv. Det blir ofte nesten på kanten til komisk ertete og frekt – og det funker overraskende som et sjarmerende element. Det kunne fort vært motsatt i en annen filmskaper sine hender.

Blikkene og kroppsspråket deres kommuniserer ung uskyldighet på et vis, selv om de er langt derifra. Det viser seg å være et langt mer kalkulert spill som foregår, enn vi først antar.

LES OGSÅ: Bones and All: Hvem er egentlig monsteret?

Fattig tennis-hunk: Josh O’Connor spiller Patrick Zweig. Foto: Niko Tavernise/ Metro-Goldwyn-Mayer Pictures Inc. All Rights Reserved.

Avslørende spill 

Det er også subtekst i denne filmen som ved første blikk kan virke å være mest opptatt av overflate. En som også handler om ranking, posisjonering og klasse i det virkelige liv.

Josh O’ Connors karakter, Patrick, er som henta ut fra Bret Easton Ellis’ univers. Som en bekymringsfri, kjekk og selvdiggende ungfole – også når han ikke lenger er like ung – er han en interessant karakter.

Gullbilletten inn til tenniscourten tar han for gitt, der han med svært lite anstrengelse har seila inn på en sky av penger, via tennis-kostskole og gode tennis-gener. 

Hvordan kan han, som en åpenbart fattig og hjemløs fyr som bytter sex mot overnatting med damer han møter på Tinder, være så lite plaga av skam eller sammenbrudd over situasjonen han er i? 

Hans selvtillit er grenseløs, han har en bekymringsløs tilnærming til sin «livsstil», og trekker på skuldra over å være USAs 271. beste tennisspiller.

Det kan kanskje forklares ved at han trolig aldri har kjent på at noe står på spill. Han veit det alltid løser seg, og har trolig aldri kjent på en reell trussel på kroppen. Er det derfor han søker spenning på flere plan? 

PODCAST: Harde baller, trekantdrama, klassemarkører – og Zendaya

Zendayas Tashi står i tydelig kontrast til Patrick. Hennes personlighet og livssituasjon avsløres i hennes prioriteringer og valg.

Det synes som at ethvert valg er nøye gjennomtenkt og kalkulert, og der hennes eneste mål i livet synes å være å opprettholde sin suksess og status.

For å nå sine mål, spiller hun kynisk: relasjoner virker utelukkende transaksjonelle. De handler aldri om menneskelige kvaliteter. Hun omgås mennesker hun kan få noe ut av eller klatre videre på, eller som utelukkende beundrer henne og aksepterer et slags rollefordeling der hun er øverst i hierarkiet.

Møter hun motstand eller noen som behandler henne som likemennesker, er det game over, du er «cancelled». 

Hun har også satt opp en vegg for følelsene sine. Hun er hard og kald, og mot mannen sin, Art, er hun nådeløs. Han aksepterer også en skjev marktfordeling dem imellom. Men bakgrunnsstoryen til Tashi er vi skånet for. Det blir opp til oss selv å gruble over.

Det er ikke alltid man får svar på hvorfor noen av oss spiller spill og er mest opptatt av seg selv, men det er overraskende underholdende å observere de tre forsøke å posisjonere seg over hverandre, samtidig som de alle har egoistiske motiver.

Men ett spørsmål blir tydelig når rulleteksten går over lerretet: Hva betyr det egentlig å vinne noe?

Challengers går på norsk kino fra 26.april.


LES OGSÅ: UK Garage møter 2-step, Løkka-rap, Sørafrikansk popiano og Lulesamisk synthpop: Dette hører vi på nå

Følg oss på TiktokInstagramTwitter og FjasbokaStøtt oss gjerne på Patreon.

Del dette

1 thought on “Challengers: Tennisdrama på sitt mest intense

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA
Verified by MonsterInsights