Fjord: Fromhet med hard hånd
Foto: Tudor Panduru
ANMELDELSE: Det er langt fra sjarmbomben Pørni til det barnevernet vi blir presentert for i Christian Mungius Gullpalme-vinner Fjord. En sterk og stilsikker filmfortelling om tro, håp og et dystert Norge.
En norsk-rumensk familie med fem barn flytter til det idylliske vestlandet, og finner seg fort til rette i det lille lokalsamfunnet. De har en menighet, der de kan praktisere sin evangelistiske tro, gode naboer, jobb og skole.
Møtet med det ellers så gjestfrie Norge blir dog ikke helt som familien hadde forestilt seg.
Barnevernet griper inn basert på en mistanke om vold i hjemmet, og tar barna fra Lisbet (Renate Reinsve) og Mihai (Sebastian Stan). Dermed følger en intens kamp om barna – og om sannheten.
Ublidt møte med Norge
Når stjerneregissøren Mungiu vender blikket nordover, er det ikke med milde øyne. Både politi og barnevern står i sterk kontrast til den naturlige billedskjønne scenografien.
Ruvende fjell med snødekte topper og speilblanke fjorder rammer inn fortellingen.
Snøskred ligger på lur i de postkortvennlige omgivelsene, og går av med eskalerende styrke i takt med at den tilsynelatende idyllen i lokalsamfunnet kollapser rundt familien.
Filmen illustrerer et system av lover og regler som kan virke rigid og urettferdig hvis man sympatiserer med foreldrenes synspunkt.
Det er åpenbart at Mungiu forsøker å belyse hvordan et samfunn potensielt kan bli for byråkratisk og rettskaffent for sitt eget beste.
Saken vi følger i filmen er i stor grad basert på den omstridte Naustdal-saken fra 2016, som fikk stor internasjonal oppmerksomhet.
Det norske flagget vaier faretruende inn over bildet flere ganger. Selv om tiden går blir det aldri frodig sommer, naturen er vakker, men avmålt.
Men filmen er ikke entydig kritisk til Norge.
Den ser også familien an med argusøyne og setter spørsmålstegn ved hvorvidt deres konservative verdier og religiøse livssyn skal trumfe etablerte lover og regler.
Barna får ikke høre på moderne musikk, drive med dans eller anerkjenne ikke-heteronormative forhold.
Familien opererer med et slags poengsystem for barna basert på rett og gal oppførsel.
Det er dette systemet som vi får mistanke om også innebærer fysisk straff. Her møter de naturlig nok motstand både på skolen og i lokalsamfunnet.
Elia og Emmanuel, som begge er tenåringer på rundt 13-15 år, er de som introduserer publikum for familiens livsstil.
Det vekkes tydligvis en tidligere ukjent lengsel i dem etter å være normale tenåringer i møte med den norske nabojenta Noora, som de raskt knytter et spesielt bånd med.
Vi tror alltid på barna
«Vi tror alltid på barna» er barnevernets mantra gjennom filmen, men det er ikke nødvendigvis det vi har som publikum.
Det er gjennomgående vanskelig, ja umulig å vite hva som egentlig er foregått i familien.
Filmens åpningsscene viser den åpenlyst dominerende farsfiguren Mihai som belærer datteren i å innrømme sine feil. Hun gir ham en motvillig klem før de går ut til skuletransportern.
Ubehaget ligger som en klo over scenen og er med på å så et frø av tvil når mistanken om vold melder seg senere.
I Fjord utstiller publikums møte med fembarnsfamilien allermest våre egne fordommer, og her er Mungiu sylskarp.
Jeg var underveis flere ganger i tvil om hvorvidt det var barna som løy, om foreldrene holdt tilbake informasjon eller om systemet hadde overreagert. Selv om det med norske øyne ikke gjenstår så mye tvil om at det foreldrene rent faktisk innrømmer ikke er akseptabelt i vårt samfunn.
Mungiu presenterer oss dog ikke på noe tidspunkt i filmen for noen form for oppklarende pakkeløsning, og det er dette som er Fjords største styrke.
Det interessante ligger nemlig i nettopp denne tvetydigheten, både i fortelling og bilde og i ulike sannheter.
Velmenende rettskaffenhet
Vi liker jo å tro at vi er veldig ordentlige her, at vi lever i et sivilisert samfunn som tar vare på alle.
Så lenge man følger reglene, gjør man alt riktig, og det er helt åpenbart dette prinsippet både varslere og barnevern kjører etter i Fjord.
Filmen stiller spørsmålet om vi kanskje er for ordentlige.
Det er dog ingen tvil om at alle mener det beste. Også foreldrene som handler etter sine religiøse og tradisjonelle overbevisninger, om enn hvor skakkjørte disse fremstår for oss.
Den velmenende rettskaffenheten finnes i begge leire, derfor blir det også vanskelig for oss som publikum å avgjøre.
Det er vesentlig mer nyansert enn familiens poengsystmer og algoritmiske varslingssystemer i et byråkrati.
Det blir også fort tydelig at familien føler seg beskyttet av et eget fellesskap i lokalfellesskapet; nemlig menigheten de er en del av, som igjen har sine egne retningslinjer for et godt og dydig liv.
Det eneste undertegnede har lært av egen erfaring med denne typen miljøer er at de som påstår hardnakket ikke å være en sekt, som regel er det.
Fremragende skuespillerprestasjoner
Fremragende skuespillerprestasjoner er uten tvil en stor del av årsaken til at filmen dro hjem fra Cannes med den gjeve Gullpalmen.
Rollelisten består av flere barn og tenåringer som på mange måter bærer filmen.
Særlig sterk er Henrikke Lund Olsen som spiller nabojenta Noora. Det er også Vanessa Ceban og Jonathan Ciprian Breazu som spiller familiens to eldste barn.
Lisa Carlehed er strålende kompleks som familiens reddende engel, naboen Mia som også er advokat.
Også Lisa Loven Kongsli som kontaktlæreren Frida og Ellen Dorrit Petersen som den rettskafne Gunda fra barnevernet, utmerker seg i Fjord.
Renate Reinsve og Sebastian Stan er formidable som ekteparet Lisbet og Mihai, og det er særlig takket være Reinsves fromme innlevelse at vi får medfølelse for foreldrene til tross for den uklare situasjonen.
Stan er rent faktisk ugjenkjennelig som Hollywoodstjerne, og det gjør mye godt for rollen.
Han ligner en helt vanlig mann, en helt vanlig far – dog med solide kvaliteter som skuespiller.
Mungiu har laget en sterk film, et annerledes og kanskje også rettferdig Norges-portrett.
Det solide håndverket er ubestridelig, men man går svært ambivalent ut av kinosalen med et ubehag i brystet, til de lystige tonene av Første skuledagen min (Hit eit steg) av Ingebrigt Davig.
Karakter:
9 / 10
Fjord
Regi: Cristian Mungiu
Fjord hadde sin verdenspremiere under filmfestivalen i Cannes i mai tidligere i år. Filmen ble vist ved Oslo Pix og filmfestivalen i Haugesund, og får ordinær norsk kinopremiere 4.setpember 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: