Høydepunkter fra Kortfilmfestivalen 2026
Sand i tissen fikk den gjeve prisen Gullstolen. Foto: Mindre Film
Fra mørk humor og surrealistisk skrekk til nære skildringer av relasjoner, kropp og identitet: Dette er filmene som ble med oss ut av kinosalen på Kortfilmfestivalen i Grimstad.
GRIMSTAD: Det er noe som går igjen i flere av filmene vi merket oss fra årets utgave av Kortfilmfestivalen: De begynner gjerne i noe helt gjenkjennelig, før virkeligheten sakte forskyves.
Flere av filmene undersøker hvordan vi ser på oss selv gjennom andre. Kroppen blir både identitetsmarkør og konfliktområde, mens familie og kjærlighetsforhold viser seg å være langt mindre trygge enn de først ser ut til.
Samtidig er det en tydelig interesse for det absurde: Det hverdagslige får lov til å tippe over i det surrealistiske, groteske eller komiske.
Andre steder løftes blikket. Klimaangst, kulturell identitet og jakten på mening blir behandlet gjennom dokumentariske og essayistiske grep. Felles for mange av filmene ser ut til å være det å si noe større uten å forklare.
Det er kanskje også her årets festival er på sitt beste: Når filmskaperne stoler på bildene, karakterene og publikums egen uro – og lar oss sitte igjen med flere spørsmål enn svar.
Her er noen av filmene fra Kortfilmfestivalen 2026 som ble med oss ut av kinosalen:
Hildring (Fata Morgana)
Regi: Aasne Vaa Greibrokk
Handlingen i Aasne Vaa Greibrokks novellefilm Hildring dreier seg om en fest i sommerlig idyll, som hovedkarakteren Sarah (Isabel Beth Toming) har invitert til sammen med kjæresten.
Mens festen utspiller seg tar filmen oss inn i en subjektivt forankret virkelighetsoppfatning, hvor vi ikke nødvendigvis er sikre på hva som kan være Sarahs minner eller forestillinger.
Denne vinneren av Terje Vigen-prisen på Kortfilmfestivalen er preget av undring og til dels også surrealisme, så vel som av en påtagelig sanselighet.
Ikke minst evner Hildring å fascinere og bevege, uten at vi egentlig behøver å forstå hvordan alt henger sammen.
– Aleksander Huser
Bare bein
Regi: Amanda Sandberg Fætten
Hanna finner sin ti år gamle niese på badet, i ferd med å barbere leggene sine. Hun har fått ideene til denne «voksenrutinen» av å observere tanta si.
Kamerablikket kommer nært og fanger sekundene der hodet til Hanna kverner og leter etter ord – hva skal hun si? Og hvorfor kan ikke ei jente barbere beina sine hun og?
På nyansert vis bruker Bare bein et sårt øyeblikk til å stille spørsmål ved jenters forbilder og inspirasjonskilder.
Spillet er autentisk, og dialogen mellom barneskuespiller Kari Sofie Villa Alsvik i rollen som Erle og Hanna Heider Hov som tante Hanna, føles naturlig og troverdig.
Filmen er god fordi den ikke er insisterende, men tar utgangspunkt i en gjenkjennelig hverdagssituasjon og spiller den ut i én sammenhengende one-take. Det gjør tematikken både konkret og ubehagelig nær.
I dette øyeblikket blir strukturene absurd synlige – de som forteller kvinner og jenter at de skal bekymre seg for hvordan de ser ut, som det å ha glatte bein, og hva de kan kjøpe og bruke tid på for å «fikse» det.
– Ida Madsen Hestman
Kem é Zimmerman (The Zimmerman Effect)
Regi: Benjamin García Langeland
I 1982 ga norske Zimmerman ut albumet LP4, uten å oppnå store salgstall eller strengt tatt gjøre seg voldsomt bemerket på andre vis. Senere har plata imidlertid oppnådd kultstatus i flere kretser.
Dokumentaren Kem é Zimmerman følger skuespiller Dagny Backer Johnsens søken etter å få vite mer om den mystiske artisten bak utgivelsen, i håp om å finne svar på dilemmaer hun selv står overfor i livet.
Kem é Zimmerman av Benjamin García Langeland er en forfriskende og annerledes musikkdokumentar, som besøker flere perioder og personligheter fra Bergens musikkmiljø.
Gjennom hovedpersonen Dagny blir dette en personlig reise, i en film som dypest sett handler om betydningen musikk kan ha i våre liv – og hva det vil si å ha suksess.
– Aleksander Huser
Time of Plenty
Regi: Robin Jensen
Robin Jensens essayistiske dokumentar tar utgangspunkt i historien om Påskeøya (Rapa Nui) og dens økologiske kollaps, som benyttes som metafor for verdens høyst urovekkende klimautfordringer.
Med sin kollasjaktige kombinasjon av arkivmateriale, animasjon og egne dokumentaropptak er Time of Plenty både medrivende, poetisk og tankevekkende, og kan skilte med Renate Reinsve som filmens forteller på lydsporet.
Time of Plenty hadde verdenspremiere på dokumentarfestivalen Hot Docs i Toronto, og ble belønnet med Kortfilmfestivalens pris for beste kortdokumentar.
– Aleksander Huser
Ivar
Regi: Markus Tangre
Fire minutter korte Ivar av Markus Tangre beretter om en kvinne som opplever at samboeren med ett har fått en annerledes lukt, og med det vekkes sterke tvil i henne om hele forholdet.
Ivar er en voice over-basert dukkefilm for voksne, med Tone Mostraum som den sentrale og bærende stemmeskuespilleren.
Istedenfor mer utbredt stop motion-teknikk er filmen utført med live–animasjon av dukkene, noe som gir det visuelle uttrykket et markant særpreg.
Den overskuddspregede fortellingen rommer på sin side noen mer eller mindre gjenkjennelige hverdagsbetraktninger, som vel å merke er satt herlig på spissen og ispedd rikelige doser mørk humor.
Ivar er Tangres første kortfilm, og hadde verdenspremiere på Sundance-festivalen i USA tidligere i år.
– Aleksander Huser
Robin in the Hood
Regi: Kristin Vollset
Den bergenske filmskaperen Kristin Vollset er også musiker under artistnavnet The Musical Slave, og står selv for musikken i Robin in the Hood, så vel som å spille hovedrollen.
Denne halvtimes lange filmen forteller om hennes møte med et urbant hestemiljø fra Dublins arbeiderklasse, i en periode da Vollset var omreisende gatemusikant.
Selv om inspirasjonen til historien er hentet fra regissørens egne opplevelser, tar den også form av en moderne utgave av sagnet om Robin Hood.
Robin in the Hood byr på en original, fengende og leken kombinasjon av dokumentar, fiksjon og musikal, der betydelige deler av handlingen (og dialogen!) formidles gjennom en lang og drivende låt, framført av Vollset i sin rolle som gatemusikant.
Robin in the Hood vant prisen for beste norske kortfilm på fjorårets utgave av Bergen internasjonale filmfestival.
– Aleksander Huser
Mancave
Regi: Fredrik Hana
Fredrik S. Hana er en spennende filmskaper med et særlig godt øye for estetiske detaljer og et sterkt, atmosfærisk filmspråk med fascinasjon for det okkulte og uhyggelige.
Mancave er nok en film som føyer seg inn i rekka av produksjoner der Stavanger-regissøren bruker sjangerestetiske virkemidler til å skildre noe personlig og følelsesmessig komplekst.
Denne gangen handler det om en fraværende familiefar. Kona stusser over hvor pappa blir av, mens hun styrer på hjemme, lager middag og tar seg av barna. Han responderer ikke på telefonen. Til slutt bestemmer hun seg for å bryte opp garasjeporten for å inspisere hans svært så private mancave i håp om å finne svar.
Etter hvert som hun kommer dypere inn i mancaven og finner nye dører, graver hun seg innover i mannens dypeste hemmeligheter – og monstruøse sider. Har mannen løyet om hvem han egentlig er?
Den tilsynelatende helt vanlige A4-pappaens uskyldige tilfluktsrom viser seg å være en inngang til en stadig mer urovekkende hemmelighet. For dette begynner å likne en slags skrekklabyrint, eventuelt en portal til et lite helvete.
Med imponerende effekter, sminke og et gjennomført produksjonsdesign, lekes det med overdrivelser og fantasier knyttet til konseptet mancave.
Her finnes bunker-aktige slasher-scener badet i et grønnlig skjær, og sumpete landskap som både nikker til fantasy, sci-fi og monsterhorror-estetikken fra The Descent.
Ved å la det hjemlige og gjenkjennelige gli over i noe stadig mørkere og absurd, står tilskueren selv fritt til å tolke og trekke linjer.
Fredrik S. Hana bedriver nok en gang effektiv og allegorisk historiefortelling ved å samtidig bedrive spennende verdensbygging med overskudd fra flere sjangre.
Samtidig bygger han en interessant bro mellom det hverdagslige og det menneskelige mørket – selvfølgelig ikke uten gode doser med svart og subtil humor.
– Ida Madsen Hestman
Akkurat nå (In This Very Moment)
Regi: Marte Vold
Akkurat nå er den siste i en serie kortfilmer av Marte Vold (også kjent som filmfotograf), hvor skuespiller- og filmskaperparet Marte Magnusdotter Solem og Ole Giæver spiller et oslobasert kunstnerpar, som synes å være en slags fiksjonsutgaver av dem selv.
I filmen opplever Marte både ensomhet og tvil om sin trygge og etablerte tilværelse, og har tilsynelatende en romantisk affære med en kvinne som snakker fransk til henne.
Like fullt har Marte og Ole flere eksistensielle samtaler med hverandre i løpet av filmen, der han særlig er opptatt av det filosofiske prinsippet tao.
Med blikk for det absurde og komiske så vel som det hverdagslig gjenkjennelige, skildrer Akkurat nå tilstedeværelse, fremmedgjøring, undring og melankoli, uten at disse oppleves som gjensidig utelukkende størrelser.
– Aleksander Huser
Korketrekkeren (The Corkscrew)
Regi: Torfinn Iversen
Korketrekkeren dreier seg til dels om et renn nedover akebakken i Oslo som den har hentet sin tittel fra, men først og fremst om en tolv år gammel gutt som havner i et lojalitetsdilemma overfor sin beste venn og en lærer som egentlig har de beste intensjoner.
Mer spesifikt handler filmen om å ville skjerme ustabile foreldre mot at barnevernet skal gripe inn.
Korketrekkeren er med andre ord en film med mer alvorlig tematikk enn tittelen kan gi inntrykk av.
Regissør Torfinn Iversen har laget en rekke filmer for unge, i både korte og lengre formater. Forbilledlig nok undervurderer han på ingen måte denne målgruppa, og unngår å mate inn handlingen med skjemmende, overtydelige barneskjeer.
Filmen løftes ytterligere av godt skuespill fra både de unge og voksne rolleinnehaverne, samt av Odd Reinhardt Nicolaysens 35mm-foto og musikken signert Ola Fløttum.
– Aleksander Huser
På grensa (Borderline)
Regi: Johannes Vang
Den unge filmskaperen Johannes Vang står bak denne ganske så dialogbaserte og humoristiske filmen, som tidligere i år vant Tromsøpalmen for beste kortfilm i Film fra Nord-programmet på Tromsø internasjonale filmfestival.
Handlingen utspiller seg på grensa mellom Norge, Sverige og Finland, og dialogen er følgelig på flere språk.
På dette triple grensepunktet møtes en norsk tollbetjent (Øystein Martinsen), en finsk tyvfisker (Sverre Porsanger) og en nokså mystisk ung kvinne fra Sverige (Ayla Nutti), som alle har sine motstridende – samt noen skjulte – agendaer.
På grensa er i bunn og grunn en forviklingskomedie – og en både smart og morsom sådan, som får mye ut av en enkel grunnidé.
I tillegg byr den på noen satiriske poenger om lover og reglers relativitet ut ifra hvilket land man befinner seg i og hvilken kultur man hører til, som heller ikke er uten en viss samtidsrelevans.
– Aleksander Huser
Sand i tissen (Sandy Fannies)
Regi: Ingrid Runde Saxegaard
Årets Gullstol-vinner Sand i tissen handler om sekstenårige Aurora (Jenny Evensen), som tilbringer en dag på en avsidesliggende strand med moren sin (Silje Breivik).
Her kan de bade og sole seg helt uten klær, og i den åpenhjertige samtalen dem imellom tillater de seg etter hvert også å være avkledd i mer overført betydning.
Sand i tissen tegner et nyansert og velspilt portrett av et mor/datter-forhold preget av nærhet og varme, samtidig som den på empatisk vis utforsker grensene for åpenhet og betroelser i en slik relasjon.
Med et i utgangspunktet enkelt premiss tar Sand i tissen oss gjennom flere følelsesmessige skifter, som skildres med et kledelig intimt filmspråk skutt på 16mm film.
Kort tid før den ble vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad, hadde filmen sin verdenspremiere på Tribeca-festivalen i New York.
– Aleksander Huser
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: