Kald klem fra mor i nord

Foto: Rune Staakmo Haaky

ANMELDELSE: Estetikken fra klubbkkulturen møter en nyvunnet moderlig varme når Aggie Frosts nye syn på livet skinnet gjennom i tekst og lydbilde på debutalbumet Perlemor.

7/10

Aggie Frost – Perlemor

Med kroppen i spenn/legg æ mæ ned/Håret flyt utover i/det kalde vannet.

Slik lyder de første ordene på Aggie Frosts Perlemor. Beskrivelsen om kaldt hår som strekker seg ut i vannet, og en kropp som nærmest stivner til, synges med en så klar stemme at det nesten er noe sakralt over det.

Debutalbumet har funnet sin vei ut til den store verden, helt nordfra. Det er nesten vanskelig å tro at dette faktisk er debutalbumet hennes som soloartist, over tjue år etter at duoen Frost, som hun hadde med Per Martinsen (aka. Mental Overdrive), slo gjennom sent på 90- og tidlig 00-tallet med vaskeekte arktisk elektronica og pop. 

Fast i våt sement

På soloreisen Perlemor står Aggies vokal i nesten i kontrast til landskapet hun har formet og produsert selv – og føyer seg dermed i rekken av årets imponerende produsenter og låtskrivere fra vårt lille land. Skulle man trenge videre bevis på hvor intrikat produksjonen her er, er det bare å ta innover seg at låt nummer to, Tentakler, er lagd med symfoniorkesteret Arctic Philharmonic i ryggen. 

De kalde vokalharmoniene flyter i synthlandskapet, og oppleves som kontrasterende til den beroligende varmen som nærmest omkranser lytteren, og som ofte dukker opp i den første halvdelen av albumets 10 spor. Personlig favoritt, Bølge, åpner med piano og andre synther, til en tekst som handler om det å ha gått seg fast med en partner: «I hvert vårt rom/vi fokuserte til vi/støpte oss sjøl fast/i våt sement».

LES OGSÅ: Anmeldelse av Han gaiden: Call them by their names

Foto: Rune Stokmo Haaky

Lengsel etter frihet

Den litt mer klubbete introduksjonen til låta Stille tar deg rett til et Röyksopp-aktig dansegulv, og er en fin variasjon som bryter med albumets narrativ: Perlemor begynner å uttrykke seriøse ønsker om å bryte fra den berømte «multirolle-bobla» som mor, partner, kvinne. En lengsel tilbake til en mer fri tilbærelse lydlegges på ingen bedre måte enn på 80-talls-inspirerte Nattebyen. «Bare ikke kjør mæ hjem/ […] kjør mæ bare vekk fra min ensomhet», er en treffende quote for emneknaggen #denfølelsen. 

80-talls synthpop-en returnerer med brask og bram for å innlede Melodi, og er en mer pop-ete (og kanskje mer radiovennlig) versjon av frihets-lengselen, og protagonisten vår vil «spoles til tiden som var». Samtidig erkjennes det at «den sangen er slutt», med en klang som sitter i. Lignende tematikk dukker opp i Film, en nesten 8-bit poplåt i samme elektro-landskap om en fantasiverden man gjerne vil bli værende i.

LES OGSÅ: Tar den danske Metoo-debatten inn i musikken

Munter flukt tilbake til virkeligheten

De to siste sporene, Tidløs og Knokla leker med tiden, og brått er vi her igjen, i 2022. Det som er «under tunga, det er ikke for barn» synger artisten på sistesporet mens vi etterlates med spørsmålet: Hva er det som er igjen? Det er kanskje det som undertegnede savner mest på albumet – et større innblikk i hvor Perlemor har landet etter den interne tidsreisen. Er vi hos karakteren Nora i Ibsens Et Dukkehjem, der hun forlater alt i søket på personlig frihet? Eller handler reisen om å komme hjem igjen? Man erkjenner at artisten kanskje ikke helt har funnet det ut riktig enda.

Som en neddempet Depeche Mode, eller en mer filmatisk Sundfør-aktig låtskriving, sitter man kanskje igjen med spørsmål om hvor ferden går herfra. Kanskje vi trenger et album til for å få vite det?

LES OGSÅ: Ary: Engelen i Marmorkuben

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Instagram og Twitter og Facebook.

About Post Author

1 thought on “Kald klem fra mor i nord

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.