Call them by their names

ANMELDELSE: Den Oslo-baserte trioen Han gaiden navigerer mørke dansegulv og ung introspeksjon på en måte som lover godt for norsk elektronika.

8/10

Han gaiden – You called me your Erika

_I’m an artist proklamerer de i den instrumentale introen. En uforståelig samtale svulmer med synthen inn til den nesten atoniske etterfølgeren Memories. At den Oslo-baserte trioen Kristin Myhrvold, Ingrid Skålan Lia og Ragnhild Moan er en god klikk, er det liten tvil om når de nå gir ut sin debutplate You called me your Erika. Det er det flere som er enige i: Trioen er signert til det kredible labelet Mutual Intentions. Med seg som co-produsent har de fått med seg Erlend Mokkelbost som ble frelst da han så de på en konsert.

De harmoniske vokalsammensetningene skaper plass i de mørke, ofte klubbete produksjonene. Her kan de utforske tekster om relasjoner og usikkerhet – men kontrasten til det drømmende er også tilstede, alltid.

Drømmende stadier

Låta Here’s your lullaby er en oppvisning i nettopp hvordan denne drømmeverdenen skimtes gjennom de tåkete brillene til et ungdommelig blikk, med linjer som «you get high and I get sober – no one knows». Synthen som innleder låta, og som etterhvert danser med Skålan Lias myke, klangete saksofon, står frem som et høydepunkt – og det avsluttes med herlige vokalharmoneringer.

I don’t want it, er det nesten som jentene tar seg selv i nakken og proklamerer at de ikke vil forbli i denne drømmefasen. Den tunge og mørke trommerytmen, i dikotomi med den engleaktige vokalharmonien, gir mening, men her kunne trioen kanskje latt oss forbli i drømmeverdenen litt til.

Tenkende og følende

Saksofonen med den seige synthbassen i The more you think, er rett og slett så godt vektet med tekstur at den smelter godt inn med vokalen, og nesten samler aller låtas elementer. «I can do whatever, I can say whatever I want» er litt av en statement, men gir mening i denne konteksten. 

Musikken nikker til Sassy 009, Smerz, Bendik HK og Robyn, og det gjør det nok til at det føles så kjent med den innimellom nesten kalde vokalen oppå de mørke beatsene. Det jeg innser etterhvert som jeg har kommet til albumets B-side, er at dette ikke nødvendigvis er noe jeg har hørt før. Man vugger med, ligger og hører på det, og så slår man med knyttneven i været. Sistnevnte er en veldig naturlig reaksjon på Who was i, låta som starter med blikket vendt innover og som eksploderer i albumets klimaks på 01.45 – et synth-hav med vokal, tunge trommer og en bølgende 808-bass i bunn som maner lytteren frem for å høre på.

Rolige Erika drar frem mer av saksofonen igjen. «You called me your, Erika», synger trioen omkranset av minimalistiske trommer og en bjellelydende synth, i en nesten anklagende men lengtende tone mot det som høres ut som en uheldig eks. Låtas outro blør over i albumets siste mellomspill Me_me_i’ve had, som igjen sekvenseres godt til de to siste låtene på albumet: og det er her trioen sikrer stilpoengene.

På dansegulvet for fullt

Med det jeg best kan forklare som den bortgjemte B-siden til Beyoncé’s 2003-hit Naughty Girl, serveres vi en ekte godbit med låta Enough of me. Når vokalen har blitt bøyd og flyter som den gjør i låta, får man nesten en arabisk ettersmak i lydbildet (og en smak som forøvrig følger inn i albumets siste spor Squad). Det er vanskelig å ikke kategorisere Enough of me, som noe annet enn «industrielt sexy», men et forsøk på fagspråk er at den flyter godt i alle låtas ledd. Stemmene har ikke sittet så godt sammen som de gjør på denne låta, og fryktløsheten møter klubben i Squad, som runder ballet. Her er vi ut på dansegulvet for fullt, med gjengen sin ikledd shades og selvtilliten oser av en trio som VET de er gode, og er klare for å hanskes med de største i den elektroniske scenen her til lands.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.