Hvad så, Roskilde 2026?!
ANMELDELSE: «Hvis sommeren 2025 tilhørte Charli XCX er det ingen tvil om at 2026 eies av Zara Larsson». Martin Midtbø Rokkones rapporterer fortløpende fra Roskilde 2026.
LØRDAG
Da jeg våkner lørdag morgen kjenner jeg automatisk en stor takknemlighet ovenfor meg selv som gikk høvelig tidlig i sengs dagen i forveien.
Madra Salach
Gloria, lørdag
Det står mye på programmet på festivalens siste dag og allerede kl 12:30 er jeg på plass for å se det irske bandet Madra Salach.
Det viser seg fort at Madra Salach har alt som skal til for å følge opp den gode seilasen den irske folkemusikken har hatt de siste årene, med band som Lankum og The Mary Wallopers i spissen.
Vokalist Paul Banks vet nøyaktig hvordan balansere det humoristiske med det alvorlige og da siste tone faller ser jeg min ellers ganske barske kompis stå med tårer i øynene.
Heinali & Andriana-Yaroslava Saineko
Gloria, lørdag
Vi heller i oss en østers og litt leskedrikk i solen før vi en time senere er tilbake igjen på innendørsscena Gloria for å se ukrainske Heinali og Andriana-Yaroslava Saienko.
Dette blir hele festivalens emosjonelle midtpunkt.
Utgangspunktet til Heinali og Saienko er den krevende musikken til 1100-tallets Hildegard av Bingen.
Denne fortolkes av Heinali sine minimalistiske droner og Saienkos vokale stil, en form for ukrainsk folkesang hvis kraft rører ved både kropp og sjel.
Lange passasjer avledes av eksplosive ladninger, hvis ballistiske analogi er lett å es for seg. Ingen til stede forblir upåvirket.
Cuirass
Gloria, lørdag
Litt mer mat og skrål, en øl i solen og en raskt smeltende is senere tar vi oss en lynrunde innom danske Cuirass og peruvianske Los Mirlos.
Cuirass spiller jovial middelaldermusikk, og både meg og en av Roskildes booker som er til stede på konserten, fascinerer oss over denne trenden hvor alt gammelt plutselig er spennende igjen.
Los Mirlos
Eos, lørdag
Mer jovialt skal det bli når det psykedeliske cumbia-bandet Los Mirlos inntar Eos.
Los Mirlos ble startet i 1972, men denne gjengen herrer ikledd tigerstripede skjorter spiller med en ung manns vigør og glede.
Det er umulig å ikke bevege på føtter og vrikke på hofter.
Stekende sol og ønske om god plassering på en av helgens mest etterspurte konserter kutter Los Mirlos kort, men vi går av sted med store smil om munnen.
Lily Allen
Orange, lørdag
Det er duket for comebacket ingen så komme, virkelighetslitteraturens inntog i musikkverden, selveste Lily Allen!
Dama bak tidløse satiriske hits som LDN, Fuck You og Smile, slapp i 2025 tell-all-albumet West End Girl som dokumenterer hennes oppdagelse av, angivelig, serie-utroskap fra ektemann David Harbour.
På Roskildes største scenen fremfører hun albumet fra start til slutt i teaterformat og jeg er solgt.
Konseptformatet fjerner alt av «nødvendig» staffasje som assosieres med popstjerner og legger fullt fokus på formidling.
Produksjon er relativt enkel, med hver låt som en egen scene, og Allen har aldri vært bedre enn i rollen som seg selv.
Hun ønsker hverken velkommen eller takker for seg, hun bare fremfører, og det sitter som et puslespill.
Denne konserten ble virkelig et uventet høydepunkt.
Jane Remover
Lagune, lørdag
Midt mellom Lily Allen og festivalens høydepunkt Zara Larson klarer vi å skvise inn en halv konsert med Jane Remover, internettmusikkens øyesten, og en artist som har stått på ønskelisten min over lengre tid.
Det er dessverre tynt i rekkene, men Remover jobber seg godt gjennom diskografien sin med relativt brutal dubstep, poppete refreng og metal-derivative skrik.
Zara Larssons sommer
Orange, lørdag
Hvis sommeren 2025 tilhørte Charli XCX er det ingen tvil om at 2026 eies av Larsson.
Hele uken igjennom har festivalmoten bært preg av Larssons strandlige fargekode.
Bikinier i skrikende gult, lapiz-blå og fuksia-rosa kan spottes på lang vei sammen med spraymalte T-skjorter, J-Lo-solbriller og flagrende skjørt.
Her når også festivalen sitt logistiske toppunkt da en camp på 25+ festivalslitne mennesker skal koordineres gjennom folkehavet som samler seg for årets headliner.
Tidligere på dagen har det blitt holdt dansekurs i campen slik at alle kan danse med til den virale Lush Life-dansen.
Vi ender opp med en middels dårlig plassering rett bak en av høytalerne og hele konserten er preget av relativt lav lyd der vi står.
På programmet står mye av den samme oppskriften som hos Addison Rae dagen før, beinhard koreografi og stor tivoli-aktig produksjon.
At ikke Larsson er andpusten etter å ha sunget og danset på den måten kommenteres av flere.
Her skilles også klinten fra hveten:
Der vokal på ingen måte var er fokus under Raes konsert, er det veldig tydelig at Zara Larsson er ute etter å bevise at hun først og fremst er sanger.
Det er imponerende og konserten føles verdt pengene, du betaler for et show og et show med stor S får du også.
Etter å ha danset Lush Life-dansen på rad og rekke og sunget med til flere låter enn tiltenkt (viste seg at man kan flere Zara Larsson låter enn man tror) takker vi for oss i det et lett duskregn begynner å falle over Roskilde.
Festen fortsetter, vi stikker så vidt innom DJen Kettama som har fått det æresfulle oppdraget å avslutte festivalen fra 02:00-03:00, men kjeder oss fort blant kranglete og fulle danske ungdommer og kaster inn håndkleet for i år.
Til ettertanke er Roskilde et eksempel til etterfølge.
De har den unike posisjonen blant nordiske festivaler i at de kan appellere til så mange (rundt 130 tusen publikummere hvert år) og samtidig presentere et program som er vanvittig bredt med mye innhold folk vagt vil kategorisere som «nisjete».
Dekket i støv, svett og mildt kvalm pakker vi teltet søndag morgen og med en gulp i halsen vet vi at vi kommer til å møte opp på samme tid og sted neste år.
Lunken øl har aldri smakt bedre enn på Roskilde.
FREDAG
Fredag blir årets korteste dag på Roskilde da dagen stort sett gikk med til å reparere en kraftig høysnue med alt fra Bloody Mary til panodil, søvn i et ganske varmt telt og altfor mye salt mat.
Dette fører til at jeg går glipp av mange gode konserter første halvdel av dagen, bla. pop-auteuren Hemlocke Springs, britiske Shovel Dance Collective, den puertoricanske rapstjernen Young Miko, den mye omtalte britiske duoen Getdown Services, og country-favoritten Sierra Ferrel.
Fast bestemt på at musikk må være eneste løsning, polstrer jeg meg og trasker mot dagens første konsert.
Den første konserten vi får med oss er dog en mektig opplevelse.
Vi tar den harde beslutningen og skipper Smerz sine storby-fortellinger for den pakistanske gruppen Rizwan-Muazzam Qawwali.
Rizwan-Muazzam
Eos, fredag
Ledet av forsangere og fettere Rizwan og Muazzam, viderefører de den musikalske arven etter sin onkel, Nusrat Fateh Ali Khan som gjorde den eldgamle Qawwali-tradisjonen populær over hele verden.
Som den intrikate skriftkunsten fra den muslimske verden snirkler hyllest-musikken til Rizwan-Muazzam seg gjennom luften, akkompagnert av et klappende kor, tabla og harmoniun.
Dette er seriøs ekstase!
Rizwan-Muazzam reiste rett videre til spillejobb på Karpe World lørdag.
Addison Rae
Orange, fredag
Videre går turen til Addison Rae på hovedscena Orange.
Den amerikanske tiktok-stjerna som med 25-platen Addison gjennomførte en av de vakreste rebrandingene sålangt dette tiåret inntar scenen med et holdbart show som viser hennes enorme danseferdigheter.
Showet er plausibelt og svarer til forventningene, selv om Raes fnisete og nærmest barnslige oppførsel på scenen føles hakket unødvendig og påtatt for meg.
Los Thuthanka
Fauna, fredag
Videre kommer to av de beste konsertene på hele festivalen. Søskenduoen Los Thuthanaka, hvis debutalbum ble kåret til årets beste av Pitchfork i 2025, inviterer til transeinduserende karneval på Fauna scene.
Den eksperimentelle kombinasjonen av elektronisk musikk, psych-rock, cumbia og tradisjonelle stiler fra Andes-fjellene er ulikt noe annet jeg har hørt før.
De fullstendig trollbinder publikum og det er vanskelig å rive seg løs for å rekke god plassering til neste høydepunkt.
Oklou
Eos, fredag
Franske Marylou Mayniel, alias Oklou, fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med albumet Choke Enough i fjor.
Jeg har vært fan av den eventyraktige synthverden hun opererer i i flere år, og det å se henne fylle Eos scene til randen føles som en virkelig seier for festivalen.
Omgitt av spøkelsesaktig lys og svaiende på en huske tar hun oss gjennom de viktigste delene av Choke Enough, men også tidligere hits som «God’s chariot».
Ekstasen som startet med Rizwan-Muazzam når sin senit her og forkjølelsen fordufter for minnet med samme uhåndgripelighet som Oklou’s musikk så fengende fremstiller.
Mens kjæresten og resten av de friske stikker til Sammy Virji snur jeg snuten hjemover vel fornøyd med fredagens parade.
TORSDAG
Dagen for de harde valgene er kommet.
Torsdagen under Roskilde settes hardt mot hardt og det begynner allerede ved første konsert.
Norsk favoritt hos danskene
Uld
Lagune, torsdag
Kl 12:00 står to norske artister på programmet.
For de svale og trøtte finnes Uld sitt vise-univers hvor trilling og trekkspill er blitt eksportvare.
For de mer eventyrlystne spiller Vilde Tuv seljefløyte-techno på den minste og mest performative scenen på Roski, Platform. Vi får med oss litt av begge.
Mange søker ly for regnet i Lagune-teltet for å høre Uld sine vakre toner.
Allerede ved første låt kan man observere folk gråtende og rørte i publikum. Opprustet med et fenomenalt band for anledningen (trompet, trommer og kontrabass) svaier de seg gjennom sin enn så lenge sparsommelige diskografi.
Det er klart at Uld er en favoritt av norske artister hos danskene.
Vilde Tuv
Platform, torsdag
Vi er mer rastløse enn i dvale og turer videre til Vilde Tuv.
Elektrolyttene kicker inn når hun drar frem fløyte etter fløyte, røykmaskinen skrus på, og bakrusen ristes av som lopper.
Dansbar elektronikk er kanskje kuren vi trengte.
Festivalens mest groovy gjeng
Adrian Quesada
Eos, torsdag
Videre overtales vi med på å se Black Pumas-gitarist Adrian Quesada, en konsert som etter planen skulle skippes for litt vel unt frokost.
Istedenfor blir vi møtt av det som kanskje er festivalens feteste og mest groovy bandgjeng så langt.
Quesadas vri på tradisjonelle boleros, gjestet av en roterende gjeng kraftsalver av noen vokalister, er nøyaktig det vi trenger mens det regner.
Širom
Fauna Scene
Omringet av instrumenter og et assortement kjøkkengjenstander sitter den slovenske trioen Širom på scenen i noe som minner om et hippie-rituale.
Musikken som kommer ut er nydelig flytende, upretensiøs og innlevd.
Jeg lukker øynene og blir ett gresstrå som svaier i Širom sin vind.
Majestetisk som skogen fremkaller de et endeløst kretsløp hvor instrumenter og stemmer avløser hverandre, noen ganger dyriske og ville, noen ganger som vannet og sneen som smelter og sildrer ned fjellsidene.
Spanske drill og flamenco-it-boys
BB Trickz
Lagune, torsdag
Videre går ferden til den spanske drill-stjerna BB Trickz hvis konsert er purt kaos.
Det er 100 prosent sjarm, 0 prosent forberedelse.
Kostymeskifte midt i konserten virker mer som dårlig tidsbruk enn en del av showet, og kommunikasjonen mellom BB og DJ er mer kano enn harmoni.
Når det er sagt, publikum er gode i gassen og hennes Charli XCX-remix tar fullstendig av.
Det er tydelig hvorfor Trickz er booket, og konserten gir et lattermildt kick, men den kunne absolutt hatt godt av bedre forberedelser.
Yerai Cortés
Fauna, torsdag
Fra en spanjol til en annen: Gitarist og flamenco-it-boy Yerai Cortés leverer en ytterst profesjonell konsert.
Hans musikk er teknisk og følesesladet ned til fingerspissene.
Hans eminente kor med kvinnelige flamenco-sangere heier han frem og klapper med militær presisjon.
En musikalsk maktdemonstrasjon.
The New Eves
Gloria, torsdag
Så begynner de virkelig tunge valgene.
Mens det britike rap-fenomenet Little Simz holder kok på hovedscenen, stiller jeg meg mutters alene i kø til folkpunk-bandet The New Eves på innendørs-scenen Gloria.
Den britiske kvartetten slapp et forrykende debut-album i fjor og har vært høyt på min liste over ting å få med meg.
En slags landlig gotikk, fullt av skjærende strenger og skrikende sang går rett hjem.
Ethel Cain
Arena, torsdag
Amerikanske Ethel Cain (Hayden Silas Anhedönia) har kanskje dagens mest hengivne og berørte publikum.
Det er tydelig på ansiktene på første rad at dette er mer enn bare en konsert for mange.
Cain prioriterer de mer dronete og gitardrevne delene av sin diskografi.
Det blir tidvis litt for tåkete for denne anmelderen, spesielt når vokalen fullstendig drukner, men det er virkelig noe unektelig over Cains tilstedeværelse.
Det å komme fra intet, fra Amerikas religiøse ødemark, attpåtil som transkvinne, og trosse alt og alle for å leve livet på egne premisser, snakker tydeligvis til denne generasjonen.
Cortisa Star
Gloria, torsdag
Kveldens høydepunkt for undertegnede er 21 år gamle Cortisa Star.
Med tung bass som på et tidspunkt truer farlig ved å sprenge høytalerne, friterte hyperpop-aktige beats og en «da fuq?» attitude får hun hele Gloria til å riste.
Internettsensasjonen har gått viralt for eksplisitte låter som Fun og rapper raskt og smidig mens hun skyggebokser mot opps og tar selfies med publikums telefoner fra scenen.
45 minutter har sjeldent gått så fort og iført en tung regnjakke og hettegenser, er jeg både svett, utslitt og klar for en pause.
En flik av skam brer seg over meg da jeg og kjæresten går mot campen mens massive folkemengder dras mot hovedscenen hvor Gorillaz skal til å spille. Jeg synes det siste albumet til Damon Albarn var helt aight og prioriterer en blund og pleie av en gryende forkjølelse før kvelden fortsetter.
Cobrah
Roskilde er mye logistikk. Med rundt 130 tusen publikummere går mye tid med til å sende meldinger og bilder og forsøke å finne hverandre i crowden.
Dette fører til at vi både skipper svenske Lykke Li sin avskjedskonsert på Eos, og dropper den originale planen om å se halve Kneecap før vi stikker til svenske Cobrah.
Kneecap er garantert legendarisk, men det er også den svenske BDSM-dronningen Clara Christensen, aka Cobrah.
Hun lager svett, sexy og ytterst polert elektropop som hele tiden truer med pisk i hånden og blodrødt smil om leppene.
Som en trehodet gorgon flankeres hun av to smidige dansere og pumper endorfiner inn i en allerede vill crowd.
Det er kun temperaturen som forhindrer at folk begynner å kle av seg.
Brutalismus 3000
Arena, torsdag
Kveldens desidert vanskeligste valg er også kveldens siste:
Norske Honningbarna, som på overtid endelig er booket til Roski, spiller sin sannsynligvis seneste konsert noensinne kl 02:00 som en av kveldens avsluttere.
De konkurrerer mot det tyske kjæresteparet Brutalismus 3000.
De gjestet festivalen i 2024 og det har gått gjetord i campen om en visstnok legendarisk konsertopplevelse den gang.
Før du vet ordet av det står vi i pitten på Arena og Honningbarna må vente til en annen gang.
Brutalismus 300 er fast bestemt på å presse ut alt av jus fra publikum og stempler i gang et times angrep med nettopp brutal techno, dubstep og trap.
Vi står langt nok fremme til å kjenne varmen fra pyroen og rister til vi ikke klrer mer. Forkjølelsen sitter langt bak i halsen, og må vike for det som føles som en times eksorsisme.
Mot slutten går luften litt ut av ballongen for min del og jeg kjenner at jeg ønsker meg bare bittelitt mer dynamikk i Brutalismus sitt show.
Etter konserten debriefes det i campen om dagens favoritter og skammen over å ha droppet navn som Little Simz, Gorillaz, Kneecap og Honningbarna brer seg sammen med forkjølelsen.
ONSDAG
Roskilde 2026 er i gang, og festivalens første ordentlige dag kunne ikke startet bedre.
Himmelsk gospel
Annie and the Caldwells
Lagune, onsdag
Vår første konsert er amerikanske Annie and the Caldwells, et familieband som i all sin prakt viser røttene til mye av det vi i dag kaller populærmusikk.
Gjennom himmelsk gospel fordelt over flere generasjoner med mama Caldwell i spissen er de et dagsaktuelt vitnesbyrd til hvor all god house og disco egentlig kommer fra.
Med pappa på gitar, sønnene i rytmeseksjonen og døtrene på harmoni-vakt sprøyter Annie and the Caldwells inn en bra timet dose eufori, og setter en standard for hva årets festival lover av godsaker fra alle verdenshjørner.
Popshow på grensen til sterilt
Jade
Arena, onsdag
Køen til den koreanske duoen Hypnosis Therapy er ulidelig lang, så vi søker skygge, tar en øl og går videre i piten på britiske Jade som tar over Roskildes nest største scene Arena.
Det tidligere Little Mix-medlemmet leverer høy produksjonsverdi med materiale fra sin slående debutplate That’s Showbiz Baby!
Hun gjør alt som forventes av en popstjerne, nesten så til de grader at det av og til føles sterilt.
Jeg higer etter noe uventet, men koser meg gløgg allikevel.
En av de største innen arabisk rap
Marwan Moussa
Lagune, onsdag
Jeg gjør noe som føles litt blasfemisk og skipper The Cure for å se den egyptiske rapperen Marwan Moussa.
Det er forståelig nok litt tynt i rekkene på konserten hans, men han viser seg å være kroneksemplet på at en rapper til syvende og sist trenger lite annet enn sin egen overbevisende teknikk for å levere en bra konsert.
En laptop, litt velplassert autotune og bra beats er alt som skal til.
Det er synd at ikke fler får oppleve en av de største arabiske hiphop-artistene gjennom tidene.
Tidsåndens drømmefanger
EsDeeKid
Arena, onsdag
Fra Marwan Moussa forsøker vi å finne en hemmelig bransje-bakvei og prøver å ende opp i piten på det som tydelig er dagens «vinner», den maskerte britiske rapperen EsDeeKid. Selv en halv time før konserten starter er køen endeløs og vi har ikke sjans.
Det regelrett svermer rundt den maskerte britiske rapperen som på kav scouse-dialekt leverer basstunge hits med et middelaldersk slott i bakgrunnen som truer med å trone ham som kongen av den nåværende bølgen britisk rap.
Tydelig at det er her folk skal være, men Esdeekid gjør ikke en gang et forsøk på å holde mikken til munnen, og ender opp med å ad libbe seg selv mer enn å fremføre gigahits som LV Sandals.
Jeg klarer ikke å la vær å stille spørsmål ved om en låt som LV Sandals, som jeg selv er mega fan av, er verdt pengene hvis artistens egne lepper ikke en gang er anig mikrofonen.
Når det er sagt er stemningen i publikum upåklagelig, og jeg møter en svært svett kjæreste som har storkost deg i moshpit under hele konserten.
EsDeeKid er tydeligvis tidsåndens drømmefanger og det er uungåelig å ikke la seg sjarmere litt.
I folkehavets kaos etter EsDeeKid mister folk hverandre, mobilen sin og diverse annet nødvendig, og vi går glipp av kveldens avslutter, den japanske DJen ¥ØU$UK€ ¥UK1MAT$U.
Han er for anledningen flyttet fra den tradisjonelle avslutnings-scenen Eos til den mye større Arena i tråd med hans virale fremtoning som en av verdens mest omtalte DJer det siste året.
Mens vi trasker hjemover mot campen hører vi han blaste gjennom alt fra Skrillex sin Bangarang og Tomora (Aurora og Tom Rowlands fra The Chemical Brothers) sin Ring The Alarm.
Morgenen etter blir ord som «legendarisk» og «sinnsykt» slengt rundt over en lav sko.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: