Lagde trilogi om ungdomsopprør på 00-tallet til samtidas «stygge» estetikk og Deathhammer

Jackass og skate-filmestetikk står høyt i generasjonsportrettene til Mats Christian Rude Halvorsen. Se de to første filmene og hør podcasten her.

– Det er jo aldri en hensikt å lage skikkelig stygge ting. Men det er på en måte så langt jeg kommer, da.

Han har akkurat hatt premiere på sin siste kortfilmdokumentar i en trilogi med hovedtemaer som utenforskap, ungdoms- og undergrunnskultur, heavy metal, rølp, og opprør – i distriktet.

For øyeblikket er regissør Mats Christian Rude Halvorsen aktuell med filmen om heavy metal-bandet Deathhammer, Killing Time. Den følger opp de to foregående filmene, Nocturnal Journey og Modern Speed, som du forresten kan se lengre ned i saken.

LES OGSÅ: Rånere, hippier og dunken i oppvaskmaskina: En gonzonovelle om rånekultur på bygda

Generasjonsportrett

Trilogien starter som en oppvekstskildring i Langesund med heavy metal-diggende ungdommer i 15-16-årsalderen i Nocturnal Journey (2020).

Så en pit stop hos Martin Mentzoni i Haugesund og Andrea Victoria Bazarova i Skien, mens de er i 20-åra i Modern Speed (2023), og avsluttes med en dokumentarisk skildring av Deathhammer som er i midten av 30-åra.

– Det er forskjellige karakterer i alle filmene. Men det springer jo på en måte ut av min egen oppvekst, og ender med noen mennesker, altså Daniel og Cato i Deathhammer, som jeg ikke har vokst opp med, men som er jevnaldrende med meg.

– Ideen er å lage et slags generasjonsportrett, for å være veldig pretensiøs, forteller Rude Halvorsen.

I 2007, året der Nocturnal Journey starter, er midt i hans egen ungdomstid. Han minnes et stort comeback med heavy metal, særlig den kommersielle, noe som ble en viktig idenitetsmarkør:

– Iron Maiden kom tilbake, Metallica gjorde St. Anger, Judas Priest fikk Rob Halford tilbake. Det var veldig mange ting som skjedde i kulturen som vi tenkte var vårt, at det var det vi som oppdaget. Det var veldig mye som skjedde.

– I ettertid forstår man at det var veldig mainstream. Men det skjedde jo over hele Norge.

LES OGSÅ: Generasjon Y, eller generasjon fucking jävla kuk-Åmål 

LES OGSÅ: Modern Speed/ Årets beste nordiske kortfilmer 2023

Hverken vakker eller storartet

Selv om det ikke er de samme karakterene som går igjen de tre filmene, er det berøringspunkter:

– Det handler om folk som har en veldig lik oppvekst og kanskje oppdaget mye av den samme musikken på lik tid, og veien blir ofte kort fra Iron Maiden til Darkthrone. Jeg føler vi er en sånn generasjon som kom etter da ting faktisk skjedde, så fikk vi cherrypicke alt vi trengte. Vi kunne liksom hoppe rett til de kuleste bandene.

Dog valgte han et norsk undergrunnsband da han skulle avslutte trilogien sin: Daniel «Sergeant» Salsten og Cato «Sadomancer» Stormoen i Deathhammer.

– De har holdt det gående i 20 år til neste år, så det er en stor motivasjon å løfte og dokumentere de. Men det var også en interessant speiling, fordi prosessen til Daniel og Cato er så utrolig intuitiv. Det er liksom ett gir: «Er det fett, eller er det ikke?».

Det er ikke viktig for Rude Halvorsen at filmen skal være så intellektuell. Heller ikke vakker. Eller storartet.

– Eller perfekt. Det handler om å gå litt mer etter magefølelsen. I det formspråket speiler filmen og musikken hverandre. Derfor er filmen skrudd opp litt. Den skal føles ut som Deathhammer.

Så hva er følelsen av Deathhammer?

Motsatt av dritkjedelig

De er i hvert fall ikke karer som sitter mye bakoverlent og mimrer tilbake.

– Marerittet hadde vært om Daniel og Cato hadde sittet i en stol et eller annet sted med en sånn kul bakgrunn av plater og pratet om gamle dager. Det er dritkjedelig.

Den norske metall-historien er litt preget av det, synes regissøren.

– Det er mye preg av voksne kulturfolk som sitter og prater om «gamle dager», med store refleksjoner og sånne ting. Jeg mener filmens styrke er at man går inn og henger i et rom man vanligvis ikke har tilgang til. For meg er det den viktigste attraksjonen med en film: At man går inn i det rommet man ikke er invitert inn i, sier han.

Killing Time følger bandet på en heseblesende turné fra Europa til Sør-Amerika, inn og ut av nye rom og spillesteder. Mye skjer, det er rotete, og det er lite pent.

– På denne turneen er det jo ingen steder som er trivelige. Eller, kanskje litt trivelig er det jo. Men det er en undergrunns-turné. Ting er veldig gjenkjennbart: backstage-rommet er alltid det samme, det har bare forskjellige teksturer på veggene. Det ville jo vært sjokkerende om det var skikkelig flott. Et kjøleskap, kanskje. «Wow, ferske pastaretter!» og sånne ting.

– Så er det et eller annet med å spille en gig i Santiago, og det er liksom 500-700 i salen og være et norsk undergrunnsband. Det synes jeg er skikkelig stort.

Han mener det også forteller noe om bandets integritet:

– At de har alltid vært et band som som ikke har gjort det til et ideal å bli store og kanskje få en feature her og der. De driver ikke med booking, liksom. De holder det helt nede, da.

LES OGSÅ: Kids in Crime: Endelig en rå og rett frem oppvekstskildring fra 00-tallet som ikke skjønnmaler noe som helst

Se første film i dokumentar-trilogien, Nocturnal Journey, her:

Rekonsturert ungdomstid

Nocturnal Journey, som er den første filmen i trilogien, er en rekonstruksjon, inspirert av regissørens egen ungdomstid i Langesund.

– Det jeg synes var kult da jeg jobbet med den filmen, er at den på en måte er begrenset til sanne fortellinger. Det betyr jo at på et eller annet nivå så kunne jeg ikke caste en sinnsykt god skater til den ene karakteren, Even, som er en god barndomsvenn av meg, og som aldri var sinnssykt god til å skate.

– Det samme gjelder for volden som utspiller seg. Filmens fortelling var vel begrenset til en slags bearbeidet sannhet. Jeg skrev noen scener som jeg skulle filme, og så castet jeg en gjeng med kids. Og så improviserte vi. Men jeg synes det var veldig viktig at de som filmen var basert på skulle kjenne på at ting var veldig sant.

LES OGSÅ: «Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo

LES OGSÅ: Hva skal vi med moral i samtidas arbeiderskildringer?

Se Modern Speed (2023) her:

De frivillig utstøtte

«Vi var jo uten tvil, de frivillige utstøtte, for det handler om å se stygg ut. Men så var jo sannheten at jeg var livredd for, så å si alle.»

Sånn åpner Martin Mentzoni sin presentasjon om seg selv i Modern Speed.

Filmen utforsker et miljø i Haugesund, i retrospekt, gjennom brutalt ærlige portretter av Mentzoni og Andrea Victoria Bazarova som bretter ut sine innerste tanker og følelser, akkopagnert av et rått og gritty bildemateriale. Også her speiler den audiovisuelle estetikken personene filmen skildrer.

– Den tida da man er 22 år gammel, da er livet dramatisk. Da skjer det mest dramatiske i livet ditt. Det er ofte da man har den største kjærlighetssorgen, og en slags tilgang på depresjon. Det er store følelser, sier Rude Halvorsen.

– Jeg synes jo det er et eller annet med trilogi. Det er noe stort ved det. Og så er det et eller annet med at jeg hadde en idé om å på en måte starte i Nocturnal Journey, og ha en sånn kontrafaktisk idé om at alle disse kidsene ble til Andrea Victoria og Martin – som så ble til Cato og til Daniel.

– Kanskje Daniel og Kato er med i Nocturnal. Kanskje de ikke er det. Det er jo på en måte å se en sånn livslinje av folk som var inne i metal, da.

Hvis det er noe som i hvert fall går igjen i disse filmene, i denne generasjons-trilogien, så er det originale mennesker som lever sterkt.

Killing Time vises på Vega kino 21.juni.

Hør podcastepisoden med Mads Christian Rude Halvorsen her:

For mer kommende undergrunn-greier, gonzo-stoff, flanerier og meninger, følg oss på Tiktok, Insta, Bluesky, Elon Musks ragebait-app og Fjasboka