Ink: Fornøyelig tabloid-eventyr
Guy Pearce som Rupert Murdoch og Jack O Connell som Larry Lamb i Ink. Foto: Anthony Dickenson
ANMELDELSE: Filmen om Storbritannias største tabloidavis er i likhet med The Sun, mer opptatt av underholdning enn pressetikk.
*Se karakter nederst i saken*
VENEZIA: James Grahams Ink-manus har tatt reisen fra West End og Broadway til lerretet – med Jack O’Connell og Guy Pearce i hovedrollene. Og Danny Boyle bak regiroret.
Filmen starter i 1969. Vi følger framveksten av den kontroversielle britiske tabloidavisa The Sun, etter at den fremadstormende mediebaronen Rupert Murdoch (Pearce) har kjøpt dagsavisa og overtalt en motvillig Larry Lamb (O’Connell) til å gjøre den til Storbritannias mest innflytelsesrike tabloidavis.
Lamb tror ikke på et nytt marked for aviser. Det gjør Murdoch.
Slik sett er parallellen til dagens medieverden interessant. Kan man oppfinne avisformatet på nytt? Spørsmålet er minst like relevant i dag.
Det går litt trått i starten. Men Lamb finner snart sine egne metoder og lager seg egne slagord for å gjøre avisa til noe annet, og ikke minst bli en opplagsvinner – men til hvilken pris?
Ego menn i sentrum
Lamb er ikke dum. Han skjønner hva folket vil ha – de vil ha nyheter som samtidig kan underholde.
De vil forstå hvorfor ting skjer, også når ting ikke kan forklares. De vil lese om fotball, boksing og idrettspersonligheter. De vil lese om det de ser på TV – og de vil se bilder av pene damer.
Det er en sann fryd å følge Lamb i prosessen med å overtale folk til å bli med på tabloidskuta si. Mye av det den nye redaksjonen i The Sun finner på, er også nytenkende i positiv forstand. En artikkel om ulike sexstillinger med illustrasjoner kan sees som seksualopplysning – andre ser på det som rein porno.
Lamb og redaksjonen hans balanserer hårfint på den presseetiske grensa og hopper også bukk over den i prosessen med å skape noe helt nytt som utfordrer ideen om hva journalistikk er, på godt og vondt.
Jack O’Connell – sist sett i Danny Boyles 28 Years Later-trilogi som skurken Sir Lord Jimmy Crystal – er skreddersydd for rollen som Larry Lamb.
Det er noen åpenbare likhetstrekk mellom karakterene: Begge ser seg hevet over loven, gir beng i anstendighet og hensyn – det er popularitet og sensasjonalitet som gjelder.
Det blir her synlig hva Boyle kan ha blitt tiltrukket av i Grahams originale teatermanus:
Fortellingen om en sivilisasjon i kollaps er et tilbakevendende motiv i filmografien hans. Og de som står i bresjen for sivilisasjonens kollaps – egoistiske menn med makt – står ofte i senter av fortellingen.
Friskt og rått
I kontrast til det dystopiske universet i 28 Years Later-trilogien kommer Boyle her enda tettere på vår egen samtid.
Bruken av Something’s Gonna Happen av punkbandet Sprints og Idles’ The New Sensation skaper umiddelbar intensitet til tematikken – og samtidig en fandeninvoldsk kontrast til de dresskledde i Fleet Street.
Den punka energien røsker litt tak, og minner samtidig om at Ink er av det mer lystige slaget. Boyles film minner mer om gangsterkomedier og heistfilmer fra 00-tallet som Ocean’s 11 og ikke minst Guy Ritchies Snatch og Lock, Stock and Two Smoking Barrels. Mens synet av kontorfester som går over styr, sender tankene til The Wolf of Wall Street.
I bakgrunnen lurer the unions og de seriøse pressefolka, ofte portrettert i sort-hvitt mens de står oppstilt og titter inn mot kameraet, som om de skal ta et lagbilde.
Boyle leker seg tidvis med optikk, grafikk, fargegraderinger, lukkertid og andre måter å teknisk utfordre filmformatet på.
Vi er med bak linsa til fotografen som iakttar stort sett pene, unge damer, og blir med videre inn på det røde mørkerommet, der fotografiene kommer til syne.
Klippen er rå og intuitiv. Det er en merkbar musikalitet og et godt driv over det hele – samtidig som vi hopper galant og freskt over alle «kjedelige» transportetapper.
Innimellom ser det ut som Boyle har fått for seg metoden The Matrix gjorde berømt: En rekke kameraer stilles opp i bue ved siden av hverandre, slik at man kan skape en illusjon av å panorere bildet raskere enn tiden selv, mens subjektet beveger seg i sanntid.
Resultatet er et friskt og rått uttrykk som nærmest har blitt en Boyle-signatur.
Det er godt gjort: Vi snakker om en film som tross alt er drevet av mye dialog og handler om en avis.
Sterkt spill
Som om det ikke er bakt inn nok intensitet i det filmatiske språket fra før, er også dynamikken mellom O’Connell og Guy Pearce engasjerende.
Her kommer maktdynamikken og de personlige ulikhetene godt fram.
Lamb blir overtalt til å bryte med sine egne overbevisninger. Etter hvert omfavner han det nye formatet og styrer The Sun-skuta mot toppen, koste hva det koste vil.
Samtidig ser vi en stadig mer kynisk og feig side av Murdoch komme til syne.
Lamb er klar over kostnaden og ubehaget de redaksjonelle valgene hans innebærer, og er beredt til å stå til ansvar for dem.
Murdoch vil derimot ha forskjellsbehandling når ubehaget rammer ham selv.
Det glitrende spillet i seg selv bærer mye av filmen. Her må også Claire Foy nevnes, som gir liv til en spennende karakter, men som får litt for lite plass å boltre seg på.
Det er også de to slue mennene dette handler om.
På sett og vis kan man si at Boyle gjør litt av det samme som Lamb gjør – menneskeliggjør den onde og kyniske. Men kan de bli litt vel sympatiske?
Lettbeint
For å være en film som virker å være interessert i å stille spørsmål rundt verdien av journalistikkens rolle som den fjerde statsmakt eller vaktbikkje, fremstår Ink forbausende konfliktsky.
Ink fortoner seg mer som en gangsterkomedie enn en skarp satire om kynismen bak The Sun-prosjektet.
Til tross for Danny Boyles overskuddspregede estetikk og punka tone er filmen særlig forsiktig i sin kritiske portrettering av Murdoch. (Rupert Murdoch selv har visstnok meldt at han er «very happy» med å bli portrettert av kjekkasen Guy Pearce).
Men det er tross alt Murdochs krav at penger og opplag skal trumfe kvalitet, journalistiske prinsipper og verdier.
The Sun selger, og folk betaler gladelig når Side 3-piken introduseres. Men hvem som faktisk betaler prisen for «søppeljournalistikken», og hvilke ringvirkninger dette får, uteblir.
Det er først mot slutten at det kommer en slags etterlengtet konfrontasjon i form av en slags epilog-montasje.
Om Danny Boyle har forsøkt å si noe imellom linjene, kan det synes å være noe av det samme budskapet som går igjen i hans pågående zombie-dystopi:
I en verden der penger, status og klikk er det som betyr noe, er det fortsatt de utspekulerte egoistene som fortsetter å være samfunnets vinnere, mens moralens voktere blir taperne. I hvert fall i mediebildet.
Mest sjokkerende er det likevel å innse at 70-tallets versjon av The Sun absurd nok framstår svært uskyldig i forhold til det den norske rikskringkasteren driver med i beste sendetid om dagen. Kanskje vi heller skal snakke om det.
Karakter:
8 / 10
Ink
Regi: Danny Boyle
Ink hadde sin verdenspremiere under filmfestivalen i Venezia og kommer på Netflix i desember.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: