Kortfilmfavoritter fra Amandus Blikkfang
Rastløshet som skader, klasseutfordringer, menn og følelser, drømmer og løgner: Dette er kortfilmene som gjorde inntrykk under Norges viktigste kortfilmfestival for unge filmskapere.
LILLEHAMMER: Til tross for stor tematisk og stilistisk spennvidde er det flere fellestrekk blant kortfilmene som utmerket seg på årets utgave av Amandus Blikkfang.
På det som er å regne som Norges viktigste filmfestival for unge, nordiske filmskapere, har svenskene i år markert seg spesielt.
Samtidig noterer vi oss at det kun var én film fra Den norske filmskolen som var påmeldt i år. Her glimrer filmskole-studentene med sitt fravær – ironisk nok i det som er Den norske filmskolens egen by.
Flere av filmene som gjorde inntrykk i år, kretser rundt identitet, tilhørighet og relasjoner som slår sprekker, mens andre utforsker hvordan drømmer, minner og forestillinger kan gripe inn i virkeligheten.
Mange av filmene utmerker seg dessuten med originale fortellergrep og et særegent visuelt uttrykk.
Her er filmene som gjorde sterkest inntrykk på oss:
Hvorfor er du ikke hysterisk?!
Regi: Sophia Nebelung Aronsen (Høyskolen Kristiania, Norge)
Gunvor har dårlig impulskontroll, lite selvinnsikt og en påtrengende fantasi.
Dette høres ut som nok et tilfelle av ADHD – eller kanskje en eksistensiell person på søken etter noe større og mer uforutsigbart, i et samfunn som premierer dem som lever A4-liv.
Men det at nettopp Gunvor har alt på stell, ser ut til å plage henne noe voldsomt. Hun trenger friksjon.
Det er flere sider ved Gunvor som er gjenkjennelige, men der andre kanskje holder tankene sine for seg selv, er Gunvor ekstra «uttrykksfull» og direkte, noe som fremkaller absurde situasjoner til å humre av.
Det litt skranglete, DIY-aktige uttrykket med artig klipping og lydarbeid skaper komiske gjengivelser av det som foregår i karakterens indre, i vekslingene mellom dette og «virkeligheten».
Anna Ladegaard (Anna bryter) er steingod og sjarmerende i rollen som den rastløse Gunvor, som irriterer seg over alle andre som lever normale liv.
Øystein Røger er skreddersydd i den bittelille rollen som prest som reklamerer for «drop-in-dåp». Og det er ustyrtelig morsomt at det er Hotel Cæsar-villain nummer én – Ulla Marie Broch – som sitter i frisørstolen når hovedpersonen vår kommer i skade for å skade. Hvem er den gærne her nå, liksom?
Og her er vi ved noe av det som antakelig er filmens budskap:
Gjør man mer eller mindre skade på andre av å mene at menneskene man omgir seg med, er irriterende og kjedelige? Eller er man kanskje selv problemet?
Kanskje er filmen en metakommentar til oss alle?
Hvorfor er du ikke hysterisk?! er i hvert fall en artig og løssluppen kommentar om de av oss som burde slå opp med sine A4-liv.
– Ida Madsen Hestman
Å drømme det først
Regi: Leander Enes (Norge)
Tidlig i Å drømme det først får vi et nokså dramatisk meet cute-møte mellom Mathilde og Mikkel, som går på samme skole uten å kjenne hverandre.
Eller er denne nøkkelscenen, der hun søler glovarm kaffe på den hvite t-skjorta hans, mer et slags Sliding Doors-øyeblikk?
I filmen, som også kan gi assosiasjoner til Evig solskinn i et plettfritt sinn, dukker de to opp i hverandres drømmer, men det er tilsynelatende bare Mathilde som husker disse møtene i våken tilstand.
Historien fortelles gjennom kreativ bruk av split screen, som lar hver sin bilderamme følge hver av de to hovedkarakterene gjennom både drømmer og våkenliv.
Det er ikke alltid like lett å henge med på alt som dermed utspiller seg parallelt, men det oppleves heller ikke som strengt nødvendig å forstå hvordan absolutt alt henger sammen.
For det er uansett lett å la seg forføre og rive med av denne lekne, rikholdige, gåtefulle og originale filmen.
Å drømme det først kan kalles en romantisk komedie, samtidig som den har en god balanse mellom humor, drama og de mer absurdistiske elementene som følger av grunnpremisset.
Ikke minst har den to sjarmerende og overbevisende hovedrolleinnehavere i Eyvor Bell og Daniel Berg.
Filmen ble belønnet med ungdomsjuryens pris.
– Aleksander Huser
Leander Enes har tidligere vunnet prisen for beste fiksjonsfilm under Amandusfestivalen for kortfilmen Stirredudens skodilemma fra 2023 og kan sees her.
Service Bus
Regi: Elmer Mikael Lødemel (The Animation Workshop, Danmark)
Alle kjenner serviceknappen på flyet. Men hvordan er det med dem på bussen?
En nysgjerrig passasjer oppdager en slik knapp på en busstur. Men med bare bussjåføren på jobb kan ett trykk få nær sagt fatale konsekvenser.
Elmer Mikael Lødemel har gjennom en artig og forseggjort strek, med artige detaljer, taktilt univers og komisk timing, tatt for seg et scenario mange nok har tenkt på før.
Resultatet er en effektivt fortalt animasjonsfilm som virkelig vekker liv i magemusklene.
Dessuten får vi tidvise nostalgiske nikk til Disney-klassikeren Campingvognen fra 1938, med Mikke, Langbein og Donalds elleville campingtur.
– Ida Madsen Hestman
28 Days Left
Regi: Yasmin Najjar (Aalto University/ELO, Finland)
Årets vinner av prisen for beste film på Amandus Blikkfang er den finske fiksjonsfilmen 28 Days Left (med originaltittel TJ28), som er en studentfilm fra Aalto University/ELO.
Filmens regissør Yasmin Najjar spiller også hovedrollen som Amani Lillak, en ung finsk-palestinsk kvinne som har vervet seg til tjeneste i det finske forsvaret.
Handlingen skildrer Lillak på stridsøvelse med sine medsoldater ute i de finske skoger.
Samtidig forsøker faren å gi henne oppdateringer om bestefaren, som befinner seg på sykehus i Gaza – der militære angrep er langt mer reelle enn de Lillak utsettes for, noe hun strever med å forholde seg til.
Med dette skaper 28 Days Left en annerledes kontrast enn man vanligvis ser mellom det fredelige Norden og det krigsrammede Gaza.
Militærøvelse-settingen gjør dessuten at filmen kan trekke noen snedige og effektive paralleller mellom de to situasjonene, med dyr i skogen og hovedpersonens familie.
28 Days Left var tidligere i år valgt ut til Cannes-festivalens program for studentkortfilmer fra hele verden, La Cinef, og er en svært vellaget og formsikker film.
Og den blir ikke mindre imponerende av at den unge regissøren også gjør en sterk skuespillerprestasjon i hovedrollen.
– Aleksander Huser
Kradser
Regi: Thomas Schultz Pagh (KBH Film & Fotoskole, Danmark)
Den danske kortfilmen Kradser bruker alle fordommene om haiking på beste vis, når en ung kvinne haiker for å besøke faren sin.
Til tross for at det meste av filmen foregår inne i en trang, gammel bil som skal frakte noen fra A til B, oppleves universet rikt.
Fargemettede bilder og et utsøkt foto fanger mye av naturen rundt reisen, bretter ut universet og skaper en følelse av at vi er med på en større roadmovie.
Ingen haiketurer er vel like, men i filmsammenheng er dette en annerledes haiketur som stadig tar uventede retninger uten å ty til utslitte virkemidler.
Spillet og dialogen er autentisk og ektefølt innafor hverdagsrealistiske rammer.
Kradser artikulerer noe om hvordan man plutselig kan finne empati og vennskap på steder man aldri hadde ventet det – og hvorfor ikke alle nære relasjoner er verdt å holde fast ved.
– Ida Madsen Hestman
Fågelskådning (Birdwatching)
Regi: Lova Moqvist Nygren (Norge)
Den animerte kortfilmen Fågelskådning (Birdwatching) starter med hverdagslige scener fanget gjennom en kameralinse.
Uskyldig nok, kan man kanskje tro, selv om telelinsen forsåvidt også kan føre tankene til kikkertsiktet til et våpen.
Så skal det da også vise seg at kvinnen som fotograferes i utgangspunktet ikke er klar over det, og at Fågelskådning følgelig handler om et overgrep:
Å bli avfotografert i det skjulte, gjerne i intime situasjoner, uten kontroll eller viten om hvor bildene ender opp.
Regissør og animatør Lova Moqvist Nygren benytter seg av en 2D-animasjonsteknikk som både skaper kledelig virkelighetsnære bilder og gjenskaper hovedkarakterens mer subjektivt forankrede, emosjonelle opplevelse av det hun utsettes for.
Det særegne visuelle uttrykket bidrar sterkt til at Fågelskådning er en helstøpt, vellaget og urovekkende film – om et tema som bare blir mer aktuelt, etter hvert som den teknologiske utviklingen serverer stadig nye hjelpemidler for filming og overvåking.
– Aleksander Huser
Horse Crazy
Regi: Johanne Udnes (HDK-Valand, Sverige)
Horse Crazy er en studentproduksjon fra HDK-Valand i Göteborg, men den norske manusforfatteren og regissøren Johanne Udnes har lagt handlingen til Oslo.
Her møter vi den unge jenta Pia (Saga Lillebø-Åkseth), som mer enn noe annet ønsker seg en hest, til tross for at faren hennes (Benjamin Helstad) insisterer på at de ikke har råd. Likevel forteller hun jentene i nabolaget at hun har fått hesten Stjerne.
Horse Crazy skildrer en gjenkjennelig situasjon for mange unge, der man lar drømmer bli del av virkeligheten – både på grunn av alderens hang til fantasier og for å oppnå popularitet.
Hovedrolleinnehaver Lillebø-Åkseth turnerer usannheter og inderlige ønsker på utmerket vis i denne presist fortalte filmen, som i sin kjerne handler om forholdet mellom far og datter.
Tross den korte spilletiden framstilles relasjonen forbilledlig nyanserikt, godt hjulpet av påtagelig skuespillerkjemi.
Filmen er heller ikke redd for å la de to sentrale karakterene til tider framstå som litt usympatiske, samtidig som den gradvis lar oss forstå at Pias pappa ikke egentlig er noen typisk distansert farsskikkelse.
Det nære forholdet dem imellom bekreftes i den – spoiler alert! – hjertevarmende avslutningen, der faren er den som fyller Stjernes funksjon og lar Pia ri gjennom byen.
– Aleksander Huser
Du skal aldri møte faren din igjen
Regi: Daniel Ardt Nilssen (Den norske filmskolen, Norge)
Fedre og voksne sønner har ikke alltid like lett for å kommunisere med hverandre, særlig når det gjelder de litt vanskelige følelsene.
Dette har vært skildret på film flere ganger tidligere, men Du skal aldri møte faren din igjen behandler likevel tematikken på en måte man ikke helt har sett før.
Filmen er en eksamensfilm fra årets avgangskull på Den norske filmskolen, regissert av Daniel Ardt Nilssen med manus av Erlend Harr, og forteller om den unge mannen Ivo (Sjur Vatne Brean) som besøker sin far (Øystein Røger), uten at noen av dem evner å adressere problemene den mentalt skjøre 26-åringen sliter med.
Parallelt ser vi Ivo i terapi, som utvider seg fra en konvensjonell terapeutsamtale til en mer gestaltterapeutisk «workshop» (med Stig Henrik Hoff i spissen), der han pushes til å spille ut den sårbare situasjonen han opplevde hos faren.
Du skal aldri møte faren din igjen forklarer aldri fullt ut hvordan denne terapien fungerer, og med det gis filmen en kledelig gåtefullhet.
Når Ivo omsider får et gjennombrudd, er det nokså klart på grunn av den ukonvensjonelle rekonstruksjonen av begivenhetene – men ikke nødvendigvis fordi han følger alle den uortodokse terapeutens strenge formaninger.
Du skal aldri møte faren din igjen baserer seg på en spennende og annerledes grunnidé, som er utført med en påtakelig tro på sitt materiale – og på tilskuerens egen evne til refleksjon.
Dermed evner filmen også å bygge opp til en genuint bevegende sluttsekvens, mens den befriende nok unngår påtatt sentimentalitet.
– Aleksander Huser
I era händer
Regi: Cassandra Isabelle Hedberg (Stockholm University of the Arts, Sverige)
Etter en traumatisk hendelse går Hanna i terapi for å forstå hva som har skjedd. Her blir vi med inn i Hannas sinn. Vi reiser gjennom minnene hennes og ser hvordan de har formet henne.
Dette viser seg å byr på langt mer ubehag enn man kanskje forventet fra en ung jente. Hun konfronteres med hendelser hun har valgt å fortrenge for å ha kontroll over seg selv. Og her utnyttes filmmediets formspråk til det fulle.
Animatør og regissør Cassandra Isabelle Hedberg forteller sin egen historie fritt basert på minner og hendelser på briljant vis.
Gjennom tegnet animasjon iscenesettes situasjoner, miljøer og mennesker som ellers ville vært svært umulige å gjenskape fysisk i en dokumentarfilm.
De oppfinnsomme illustrasjonene, kombinert med et godt øye for detaljer, skaper rom for det absurde og tilfører noen kledelige doser humor midt i alt det bekmørke.
Her er det dessuten lett å relatere til de mer generelle skildringene – fra folk som spiller Snake på mobilen på skolen, til det å møte på en intens type på byen som spytter på deg i ansiktet når han snakker.
De estetiske grepene etablerer en tydelig og urovekkende stemning og tonalitet, samtidig som balansegangen mellom avstand og nærhet til hovedkarakteren og hennes opplevelser blir svært virkningsfull.
I era händer er en sterk film om overgrep, identitet og psykisk helse, samtidig som den skildrer hvordan traumatiske opplevelser kan få en til å miste all selvrespekt, og føle seg så ufattelig isolert og alene.
– Ida Madsen Hestman
I era händer er tilgjengelig på SVT Play for alle som bor i Sverige (eller bruker VPN).
Bo och talet (The Speech)
Regi: Alva Östlund (Göteborgs Folkhögskola, Sverige)
Kortdokumentaren Bo och talet (med engelsk tittel The Speech) tar utgangspunkt i at regissør Alva Östlund blir forespurt av en mann ved navn Bo om å filme en tale til en begravelse.
Det viser seg at talen er til Bos egen begravelse, og at han tenker å takke nei til behandling for sin kreftdiagnose.
Dermed blir Bo och talet en film om å ta regi på sin egen død, og etiske spørsmål rundt dette – samt implisitt om dokumentarfilmskaperes moralske ansvar i en slik situasjon. Og kanskje kan møtet med filmteamet påvirke Bos dødsvalg i en mer livsbejaende retning?
Til tross for sitt alvorlige tema, er Bo och talet en overraskende lett og humoristisk film.
Den reflekterte, åpenhjertige og relativt muntre Bo er en ypperlig hovedkarakter, og dokumentaren berikes ytterligere når hans kamerat og aktiv dødshjelp-forkjemper Steffan entrer scenen med sitt gode humør og «larger than life»-personlighet. Om man da ikke heller skal si «larger than death»-personlighet?
Bo och talet er laget ved Göteborgs Folkhögskola, og er en liten, men rikholdig og tankevekkende film.
– Aleksander Huser
Syster min
Regi: André Vaara (Stockholm University of the Arts, Sverige)
André Vaaras eksamensfilm fra Stockholms konstnärliga högskola inviterer oss inn i en tiårings lengsler og drømmer.
Noel vil ligne på søsteren sin. Med et betraktende formspråk får vi innblikk i ulike sider av Noels tilværelse på 00-tallet.
Flere av situasjonene er det vanskelig å ikke trekke litt på smilebåndet av: Fra mating av snegla si i terrariet, til en radiostyrt bil som kjører inn i beina på søsteren mens moren steller håret hennes. For hår er noe Noel er langt mer opptatt av enn de andre «guttelekene».
Noel betrakter søsteren med beundring mens hun danser som om ingen ser på, til tonene av Melody Clubs Electric på soverommet. Senere hjelper hun ham med å rette ut håret på badet.
Samspillet mellom foto og farger er så vakkert at det er vanskelig å ikke la seg begeistre av det delikate universet, med duse toner og romantiske tablåer som vekker nostalgi.
Interiøret hjemme og i frisørsalongen sender nostalgiske nikk til 80- og 90-tallet og det er tidvis litt som om vi er i et drømmestadie, der konsepter som tid og hverdag synes fraværende.
Det er nok også poenget, fordi vi er fanget i et minne – et som også rommer et barndomstraume, nemlig å ikke få beholde sine lange lokker.
Lars Adsten gnistrer i hovedrollen og formidler vond fortvilelse på en måte som setter seg som en stein i magen.
Scenen kryssklippes på ertende vis med bildet av den saktegående snegla. Søskenrivaliseringen er med andre ord i gang.
Syster min er en vakker og viktig film om identitet og oppvekst – og hvordan det voksne tenker er ubetydelig og trivielt, kan være alt som betyr noe.
– Ida Madsen Hestman
Syster min er tilgjengelig på SVT Play.
Amandus Blikkfang gikk av stabelen 24 – 26 september 2026 på Kulturhuset Bankenog Lillehammer kino i Lillehammer.
Kulturplattformen TBA er mediepartner med Amandus Blikkfang. TBAs filmkritikere Aleksander Huser og Ida Madsen Hestman har ledet samtaler med filmskaperne under festivalen.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ:
Del dette
Oppdag mer fra Kulturplattformen TBA
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.