Musikken som gjorde oss friere
Hva er egentlig et fritt samfunn uten kunsten og musikken som utfordrer det? Artistene Sondre Lerche, Frida Ånnevik og Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs, trekker frem musikken de mener har gjort oss friere.
Noen album og låter blir ekstra viktige fordi de klarer å artikulere følelser vi kjenner på, eller gir oss mot og selvtillit til å stå opp for det som er sant, og det vi tror på, enten det er politisk, kulturelt eller på et helt personlig plan.
Vi spurte artistene Frida Ånnevik og Sondre Lerche, samt Amnestys generalsekretær og musikkelsker John Peder Egenæs om tre favoritter hver.
I samtale med TBA-redaktør Ida Madsen Hestman, snakker de tre om den frigjørende musikken på Øya, lørdag 15.august. (Amnestys kommunikasjonssjef og musikkelsker Sindre Stranden Tollefsen).
Sondre Lerche
1. Chico Buarque – Construção (album)
– Jeg tenker umiddelbart på den brasilianske låtskriveren Chico Buarques Construção, som ble utgitt i 1971 under militærdiktaturet i Brasil. Den er på en måte lys og varme, leva livet. Særlig tittelsporet. Den har en politisk den har jo blitt frigjort fra den. Det er gøy ting.
Albumet ble til i en tid med hard sensur, og Buarque fant måter å skrive om livet under diktaturet på uten at budskapet alltid ble fanget opp av sensuren.
– Det er en helt vill og eksplosiv periode i brasiliansk musikkhistorie, samtidig som landet lever under et brutalt militærregime. Særlig tittellåten er fascinerende. Den er på mange måter lys og varm, samtidig som den rommer noe politisk.
For Lerche handler platen også om musikkens evne til å skape et rom for frihet når det offentlige rommet er begrenset.
– Det er høyst relevant og et bevis på at vi ikke lever i et diktatur når vi kan sitte på en festival og snakke fritt om dette.
2. Harold Budd – The Pavilion of Dreams (album)
Når det kommer til musikk som har gjort ham friere på et mer personlig plan, trekker Lerche frem Harold Budds The Pavilion of Dreams, utgitt i 1978 og produsert av Brian Eno.
Han oppdaget plata i Los Angeles, i en periode da han selv begynte å utforske ambient musikk og minimalisme.
– Jeg hadde hørt om ham før. Den åpnet en helt ny verden for meg. Den kombinerer det minimalistiske med noe flytende, harmonisk og vakkert, forteller han.
– Han tok et bevisst valg om å endre på sitt ståsted i musikken på en måte. Det representerer en bevsst frigjøing eller hengivelse til andre verdier i musikken. Den er sykt vakker. Det føles nesten som det er laget for å forføre. For å bli igjen på sirene-øyen. Den var veldig sånn meditativ og frigjørende plate for meg på den tiden – og på den tiden laget jeg Patience. Det åpnet en ny dør.
Platen ble også viktig for hans egen musikalske utvikling som artist.
– Den åpnet nye muligheter i min egen musikk som jeg ikke hadde sett før. Den gjorde meg mindre rigid, og det ble begynnelsen på en ny bølge med med Avatars of Love og albumet jeg kommer med nå i august, Acrobats. Det var som om det oppstod en ny grunnmur i meg selv og min egen musikk også.
3. Joni Mitchell – Desire of Sorrow
Den tredje favoritten er en Joni Mitchell-låt fra 1990-tallet, som Lerche beskriver som et «beist av en sang».
– Den er sju minutter lang og veldig episk. Da jeg hørte den, opplevde jeg en umiddelbar frigjøring som jeg gjorde i min egen musikk. Det fikk meg til å tenke større lyrisk, å strekke seg, forteller han om låta han har framført selv, mange ganger.
– Det er en sang jeg stadig vender tilbake til.
Frida Ånnevik
1. Antony and the Johnsons – I Am a Bird Now (album)
Frida Ånnevik trekker frem Antony and the Johnsons’ (senere ANOHNI and the Johnsons) I Am a Bird Now som et album som både musikalsk og identitetsmessig åpnet nye rom.
– Den plata er et mesterverk i seg selv, men også et fascinerende kunstnerisk prosjekt. Det er interessant å følge hvordan uttrykket utvikler seg – fra noe som kan oppleves som en slags trøstesang eller et mantra, til et stadig tydeligere politisk og identitetsmessig uttrykk. Men også det å følge prosessen fra Antony, til Anohni, fra å være en han til en hun.
For Ånnevik ligger frigjøringen også i hvordan artistens kropp og identitet får være en del av kunsten uten nødvendigvis å måtte forklares eller avklares.
– Jeg er så glad for å leve i en tid der skeive kunstnere har valgt å ikke velge. Der kroppen man har med seg på scenen, får være en lovlig kropp. Det er et nydelig sted å være: å være uavklart.
Ånnevik trekker også frem hvor sterkt det kan oppleves å høre popmusikk som ikke trenger å oversettes til ens eget liv.
– Det tok lang tid før jeg hørte popmusikk som jeg slapp å oversette. Når en artist synger med ord og erfaringer som allerede finnes i mitt eget språk og min egen virkelighet, er det utrolig befriende. Jeg tror det er derfor slike opplevelser kan bli så sjokkartede.
2. Christine and the Queens – Chris
Ånnevik trekker også frem Rahim Claude Redcar aka Christine and the Queens’ Chris, fra 2018.
– Jeg husker jeg så hen spille hele den plata i 2019. Det var helt amazing. Det å se hen på den scenen var helt ekstremt frigjørende. Det eksponerte hva man kan være på scenen som skeiv, og hvordan det skeive kan gi seg utslag både i kroppen, estetikken og musikken.
Ånnevik mener popmusikken kan skape rom for identiteter som ikke lar seg plassere enkelt. Både Rahim Claude Redcas (født Héloïse Adélaïde Letissier) og Anohni (født Antony Hegarty) har skiftet pronomen iløpet av sine kunstnerskap.
– Popen er det skeives domene på kamp. Og derfor blir en kanonisert, og dermed blir det også et sterkt politisk budsskap i at hen er i den kroppen. Det handler om den estetiske frigjøringen som ikke er så lett å sette ord på, men som definerer et rom på nytt.
– Poenget er å være i en kropp som bryter med normene i et skeivt Queer-perspektiv. Å være et sted i mellom. De har bestemt seg for å være uavklarte. Anarkistiske. Normbrytende. Det er på en måte provoserende. Men det er også frigjørende. I scenekunsten snakker man mye om å være i en kropp i et rom. Det er nettopp det som skjer her.
3. Gustav Lorentzen – Barn har rett (sang)
Ånnevik trekker også frem Ludvigsen, aka Gustav Lorentzens Barn har rett, fra albumet Bli blid.
Hun er særlig begeistret for den rike norske tradisjonen for barnemusikk som både snakker til barn og utfordrer voksne.
– Det er noe er noe med barnets sterke rettferdighetssans og det å kunne si ting til voksne som denne låta får frem. Jeg er takknemlig for å ha vokst opp med denne musikken på 1990-tallet. Lorentzen og de andre i denne tradisjonen, som Maj Britt Andersen og Trond Brænne, har laget musikk for barn som også er for voksne som skulle tåle å høre det som lå mellom linjene.
Hun trekker frem at tekstene i disse barnelåtene kunne romme det rare, det ambivalente og det som var litt på kanten.
– Det er rom for at noe er rart. Barn må få lov til å kjenne på at de ikke passer inn, at ting kan være urettferdig, og at flere ting kan eksistere samtidig.
For Ånnevik er dette også en påminnelse om at musikk for barn er en del av dannelsen.
– Vi har et samfunn der musikk i skolen og barnehagen lett blir nedprioritert. Men hva barn synger, og hvilke historier de får høre, er en del av dannelsesprosjektet.
John Peder Egenæs
David Bowie – The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars (album)
– Dette albumet åpnet for meg, og jeg tror for mange andre, at det gikk an å leke med kjønn, forteller Egenæs.
– Jeg hadde aldri før sett menn som turte å utfordre kjønnsstereotypiene. Det skal nevnes at jeg ikke gjorde noe lignende selv, men det åpent opp for et rom jeg ikke visste fantes.
2. Billie Holiday – Strange Fruit (låt)
– Billie Holidays Strange Fruit er et eksempel på musikkens direkte politiske kraft. Sangen handler om lynsjing av svarte amerikanere og bidro til å gjøre den brutale praksisen synlig for et bredt publikum.
For Egenæs viser den hvordan en sang kan åpne et rom for erkjennelse – og dermed også for politisk endring.
– Den bidro i sin tid til å gjøre utallige amerikanere oppmerksomme på denne grusomme praksisen, og åpnet et rom som på sikt bidro i de svartes rettighetskamp.
3. Bruce Springsteen – Born to Run
Den tredje favoritten er Bruce Springsteens Born to Run. For Egenæs ga albumet ham en slags frisone fra politisk korrekthet.
– Han var allerede svært opptatt av utenrikspolitikk og kritisk til USA, samtidig som han var fascinert av amerikansk kultur, forteller Egenæs, som minnes at ting var ganske annerledes på den tida da albumet kom ut.
– På 1970-tallet var det på en måte en guilty pleasure. I miljøet mitt var USA djevelen. Men Springsteen ga meg lov til å elske amerikansk kultur – biler, jenter og alle de amerikanske bildene og metaforene – uten å skamme meg.
Det var lenge før Springsteen senere skulle turnere med Amnesty og bli en langt mer eksplisitt politisk artist.
– Det er rart hvordan verden går i sirkler.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: