Ryuichi Sakamoto: Professoren i musikkteknologi er ikke lenger

Illustrasjon: Simen Wahlqvist

ESSAY: Når AI-teknologi er utbredt for allmennheten, er det betimelig å undersøke hvordan dannelsen av Yellow Magic Orchestra utspilte seg både som et laboratorium for innsamling – og spredning av idéer fra nær sagt hele jordkloden, skriver Endre Dalen.

De surfet stivt, men samtidig elegant over et veikryss, som på det flyvende skateboardet fra Back To The Future-filmene. Bare at sistnevnte kom rundt ti år senere. 

Jeg snakker om Yellow Magic Orchestra, og den glitrende, knitrende og funky teknologi-mutanten deres, Cosmic Surfin, som tok med det beste fra Haruomi Hosonos mangfoldige «verden», inn i Ryuichi Sakamotos høyteknologiske «verden».

Det minnet meg på hvordan tilfeldige møter mellom teknologier, mennesker og kulturer påvirker popkulturen. 

Forrige søndag våknet jeg opp av en tekstmelding – eller var det en melding på messenger eller WhatsApp? 

Det er så mange kanaler, historier, sanger og uttrykk å følge med på for tiden, alt sånt går i surr, og veikryss er mer kompliserte enn før. Mens jeg scroller på telefonen, leser jeg at Ryuichi Sakamoto ikke lenger er blant oss dødelige lenger. 

Han gikk bort 28. mars, og nyheteten steg først til overflaten denne søndagen. Menneskelig informasjon tok ikke teknologien i bruk for å formidle den triste nyheten før seks dager senere – 2. april. 

Verden er med nå med allment tilgjengelig AI-teknologi nok en gang i et veikryss, en metafor fra folklore og mytologi, som vi stadig kjenner igjen i musikkens verden. 

Kall det gjerne teknologiske veikryss, der teknologien omorganiserer kulturen, eller noen få mennesker omorganiserer kulturen via teknologi. Politimenn som veiver med armene, er erstattet med virkeligheten vi kjenner fra gatene i Oslo, mekaniske trafikklys, men det er fortsatt mennesker som programmerer trafikklysene.

Yellow Magic Orchestra inverterte etablerte oppfatninger av «det eksotiske», sprengte grenser for hva som er popmusikk. Fra v:. Solid State Survivor (1979), Technodelic (1981), og Neue Tanz (1978).

Teknologi og kultur sykler i tandem

Den sinnsyke virkekraften av Sakamoto og Hosono sammen, hvordan de påvirket hverandre med tredjemann i trioen, Yukihiro Takahashi, har satt spor i pop- og undergrunnskulturer over hele verden. 

Hosono representerer kunnskap om tradisjoner og kulturer, mens Sakamoto var «professoren» i teknologi. Et møte som sendte innflytelsene fra nær sagt overalt i verden som Hosono hadde samlet – tilbake overalt i verden. Hvorfor sparker naturkreftene alltid inn dører når nye teknologier er allment tilgjengelig?

På dette tidspunktet i livet mitt hadde jeg nesten glemt det – men Yellow Magic Orchestra er bortimot mitt favorittband noensinne. 

Deres blandinger av syntetiske lyder og rytmer og åpenhet mot uhørte klanger, melodier og harmonier, er gjennomgående i musikken deres, men de to første låtene på albumet Yellow Magic Orchestra fra 1978 satte standarden for hvilken retning bandet tok: Computer Game er nettopp et sample fra den tidens primitive dataspill, mens Firecracker kombinerer «orientalske» melodier med electro-funk-groove. 

YMO inverterte etablerte oppfatninger av «det eksotiske», sprengte grenser for hva som er popmusikk, var viktige brikker i dannelsen av både synthpop, Afrika Bambaataa-style electro og Detroit techno, for å bare nevne det åpenbare. 

De utnyttet ny teknologi som få andre – de var jo selvfølgelig fra teknologi-sentrale Japan, opphavet til Technics-platespillerne som la det teknologiske grunnlaget for DJ-kulturen, såvel som hardware-firmaet Roland. Utover 1980-tallet lanserte de noen av de viktigste nye verktøyene som la grunnlaget for subkulturer som acid house, såvel som superhits i popmusikken.

LES OGSÅ: Diagnoser, harde liv, selvoppgjør – og en gammel stein: Dette hører vi på nå

Eksotisismen i kulturen

Albumet Technodelic fra 1981 tok i bruk loops og sampling-teknologi som først var utbredt fra midten til slutten av 1980-tallet. Var dette 80-tallets Funkadelic? 

Ordet techno kom imidlertid ikke herfra, det ordet hadde bandet døpt på låta Technopolis to år tidligere, på albumet Solid State Survivor fra 1979 som solgte i to millioner eksemplarer. 

Den exotica-besatte Hosono, allerede en subkulturell størrelse, på grensen til popikon, var inspirert av kulturarv fra alle kontinenter, mens Sakamoto var internt kalt «professoren», siden han studerte ved University Of Fine Arts i Tokyo og hadde dermed tilgang på toppmodene teknologisk utstyr. 

Virkningen av kultur og musikk fra mange deler av verden, timet med ny teknologi er kanskje kjernen i hvordan de nådde så bredt i popkulturen, i tiden som fulgte. 

Haruomi Hosono var allerede en sentral skikkelse i japansk musikk på midten av 1970-tallet, psych-bandet Happy End var allerede et av de mest innflytelsesrike i Japans rocke-historie og senere fant Hosono en dyp fascinasjon for sjangeren exotica – musikk som både stimulerer og utfordrer stereotypier – i Vesten var artister som Les Baxter kjent som den som satte premissene fra 1950-tallet, mens ambientmusikeren og musikkjournalisten David Toops verk Exotica definerer noe som nesten er udefinerbart, Sun Ra såvel som The Beach Boys inngår i denne tradisjonen i følge forfatteren. 

For Hosono, og på et vis japanere generelt, var musikk fra USA eksotisk, men Hosono gravde enda dypere i sumpene rundt Mississippi og byen New Orleans – bredt anerkjent som utspringet til jazz, rock og funk.

Yellow Magic er selvfølgelig et ordspill på Black Magic – men det stopper ikke der, egenrådige oppfatninger av musikk fra Bali og India såvel som stillehavsøyene – bærer vitne om åpne sluser mot flere horisonter. Spesielt Haruomi Hosonos soloplater tøyer disse grensene, men Ryuichi Sakamoto var ikke fremmed for «det fremmede», han heller. 

LES OGSÅ: Todd Fields Tàr er en moderne gresk tragedie, der en arkaisk verden av formelle kleskoder og kulturell kapital står for fall

SJEKK OGSÅ UT: Vi har vært på svartmetall-utstillina til Nasjonalbiblioteket:

Sakamoto

Ett av de virkelig banebrytende eksemplene på frontfiguren Sakamotos geni er når han i 1980 forsøker å produsere afrobeat med Riot In Lagos

The Guardian trekker fram låta som ett av de seks viktigste nøkkeløyeblikkene i klubbmusikkhistorien ved siden av japaneren Tadao Kikumoto oppfinnelse av bass-synthen Roland TB-303 (8. plass), Bianca Jagger på hesten inne på Studio 54 (2. plass), en åpenbar referanse på Beyoncés albumcover av fjoråret – og Kraftwerks første opptreden på britisk TV i 1975 (1. plass). 

UK dub og reggae-nestor Dennis Bovell skrudde lyden på hele plata den er på – B-2 Unit – innimellom poesi-sessions med Linton Kwesi Johnson og lovers rock-klassikere som Silly Games av Janet Kay. 

Noen ganger DJ-er jeg denne 43 år gamle låta side om side med låter produsert sånn circa i går – enten vi snakker om musikk fra Durban eller Detroit – og ingen merker forskjell. Sånn bortsett fra at folk nesten alltid spør om hvilken låt som durer over soundsystemet. 

Riot In Lagos er åpenbart ikke afrobeat, sånn vi kjenner fenomenet, men ett av musikkhistoriens fremste eksempler på at misappropriasjon er veien å gå – hvis vi vil til neste nivå. 

Resten av 1980-tallets popmusikk hørtes som resultat litt ut som denne låta. Poenget her er nærmest et mantra for meg personlig for tiden: Vi må balansere det vi tar til oss av kultur, med hva vi gir tilbake. 

LES OGSÅ: Jpegmafia + Danny Brown = Kaos og renselse i cyberspace

Hvor går vi?

All kultur kommer fra et sted, all kultur går i mange retninger. Yellow Magic Orchestra gikk i så mange retninger at det er virker umulig å ramse opp alt i en kort tekst som dette.

Bandet ble oppløst i 1983, men da var allerede Sakamoto filmmusikk-komponist og skuespiller i filmen Furio – Merry Christmas, Mr Lawrence, der David Bowie hadde den andre hovedrollen.

Musikken i filmen viste en litt annen side av Sakamoto, en dråpe fluxus, en god porsjon minimalisme og klassisk musikk i mange former – fra øst og vest – men det gir vel også mening at David Sylvian fra popgruppa Japan bidrar med vokal på den store hiten derfra, Forbidden Colors?

Frem til Sakamotos død forrige uke, har han komponert musikken til minst 25 filmer – alt fra Hollywood-filmer til mer kunstnerisk ambisiøse filmer – og var en artist som var del av årsbeste-lister i dønn seriøse musikkmagasiner som The Wire, helt frem til de siste leveårene. 

Bare det er en interessant motsetning til alt tulliballet på de første platene av både Sakamoto, Hosono og Yellow Magic Orchestra. 

Sakamoto er ikke lett å lage en stereotypi ut av, men der motsetningsforhold finnes i nesten alle mennesker, tøyer Sakamoto grensene for høyt og lavt, øst og vest. «Professoren» var ikke en stereotypisk professor. 

Haruomi Hosono er fortsatt i levende live, men holdt seg ikke like relevant på nye utgivelser som Sakamoto, men musikken og idéene de skapte, sammen og hver for seg lever videre. 

Sjekk ut spillelista her:

Del dette

2 thoughts on “Ryuichi Sakamoto: Professoren i musikkteknologi er ikke lenger

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kulturplattformen TBA