Norsk-russisk-ukrainsk prosjekt: – Det skal være smertefullt

Sammen med den russiske musikeren Nikolai Olshansky og den svenske trommisen Tomas Järmyr, har Finnmarksbandet Attan laget bråkete lydspor til en ukrainsk stumfilm.

TROMSØ: Budskapet er anti-krig. Det er noe alle som er med på prosjektet kan omfavne og stå for. Og et passende prosjekt for hardcore/metall-bandet Attan. Bandet er satt sammen av medlemmer fra Vadsø, Alta, Narvik og Førde, og beskrives gjerne som et Finnmarksband, selv om de alle nå bor i Oslo.

– Vi identifiserer oss selv som lyden av folk som suger margen ut av sine egne bein. Så det er meningen at det skal være smertefullt. Krig er smertefullt.

Det sier gitarist Mathis Ståle Mathisen. Både han og bandmedlem Remi Semshaug Langseth har komponert musikk for film før. Men som band, hadde de aldri laget musikk til en stumfilm, før nå. 

LES OGSÅ: Ryuichi Sakamoto: Professoren i musikkteknologi er ikke lenger

Bandøving under arbeid. Foto: Attan/privat

– Gjort det enda hardere

Det var heller ikke en hvilken som helst film de fikk i oppgave å lage et live lydbilde til, på invitasjon fra Tromsø Internasjonale Filmfestival.

Den sovjetiske filmen Arsenal fra 1929av ukrainske Alexander Dovzhenko, kaster lys over det historiske januaropprøret i Kyiv i 1918, og adresserer konfliktene som eksisterte mellom ukrainske nasjonalister og Sovjetunionens statsmakt. 

Her skildres krigens kostnader og håpløsheter i en avfolket landsby, og en krigshelt hvis ambisjoner er å snu situasjonen – men ikke uten å samtidig være propagandistisk og symboltung i form og uttrykk. 

Mathis Ståle Mathisen i aksjon under den første stumfilmkonserten på filmfestivalen i Tromsø. Foto: Attan

– Vi ville vise en ukrainsk film, også på grunn av krigen valgte vi denne filmen, som er en sterk beskrivelse på så mange nivåer, gjennom alt det grusomme som kommer frem – og rett og slett gjennom en veldig ikonisk skildring av krigen, forteller festivalsjef Lisa Hoen.  

Det ekspresjonistiske bildespråket og det originale dramaet ble sagt å ta filmen langt utover den vanlige propagandaen, da filmen kom, noe som gjorde filmen til en av de viktigste bidragene innen ukrainsk avantgardefilm. Dovzhenko er en av de viktigste filmskaperne fra Sovjetunionen, sammen med Sergej Eisenstein og Dziga Vertov, og bidro til utviklingen av den sovjetiske montasjefilmen.

Arsenal er den andre filmen i regissørens Ukraina-trilogi, etter Zvenigora som kom året før, mens den tredje, Earth, kom i 1930.

Hoen mente at filmens harde tematikk trengte veldig hard musikk. Det var da hun tenkte på Attan, også fordi det er et band fra Finnmark.

– De har også gjort lydbildet enda hardere, ved å blant annet ta i bruk to på slagverk.

LES OGSÅ: Diagnoser, harde liv, selvoppgjør – og en gammel stein: Dette hører vi på nå

Fra stumfilmkonserten under Tromsø Intrnasjonal Filmfestival. Foto: Mats Gangvik/TIFF
Video: Courtney B. Ropp

– Føler på mye håpløshet

For Attan selv har det vært nok å bryne seg på da de gikk i gang med det ganske så intensive prosjektet. Fire dager fikk de på å forme et nytt band sammen med to andre musikere, og skape et sammenhengende lydspor på halvannen time, for så å fremføre det samme uke under årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF). 

Stumfilmkonserten har så blitt fremført på kinoen i Vadsø og under Barents Spektakel, før gjengen skal tilbake til Tromsø og fremføre den igjen på Verdensteatret under Stumfilmdagene som går av stabelen 19.April. Til nå har de spilt utenfor tradisjonelle metallfestivaler som Attan av naturlige årsaker gjør mest av til vanlig. 

– Når dette er en ukrainsk film, og du tenker på situasjonen i verden i dag, så blir det enda mer spennende og meningsfylt å gjøre dette prosjektet. Du må tenke mye mens du ser filmen. Den er over hundre år gammel. Da vi så den, så vi den jo selvsagt på en annen måte, enn man så den i sin samtid. Og siden vi er norske, er vi heller ikke veldig kjent med alle aspektene ved Ukrainas historie, sier Mathisen, som sammen med de andre musikerne har sett filmen veldig mange ganger nå. 

LES OGSÅ: Jpegmafia + Danny Brown = Kaos og renselse i cyberspace

Stumfilmplakaten side ved side ved Babylon på Kirkenes kino. Foto: Attan/privat

– Det er jo viktig å tenke over tilnærmingen man har. Ikke bare den vi velger å gjøre selv, men også den vi har til publikum som vil se på. Blir vi påvirket så kan du potensielt endre hele budskapet til filmen. Derfor var det viktig for oss å finne ut av hva vi ville fortelle om filmen, gjennom musikken. 

– Det krever stor ydmykhet og respekt, presiserer bassist Fritz-Rangvald Rimala Pettersen.

– Du må finne ut av hva lydbildet blir mens du på en måte flyter sammen med det du ser på lerretet, men du må respektere tematikken. 

Mathisen nikker: 

– Hvis jeg skal formidle noe om krigen som et individ og som band og gruppe, så er det mest det at jeg føler på mye håpløshet. Det var en fucked up situasjon, men er det noe man kan gjøre? Jeg er imot krig på alle vis. Men her har du mulighet til å si noe om en krig, og du har muligheten til å prøve å forbedre og uttrykke følelser som ikke er gode. Det er meningen at det skal være vondt, å se og høre på denne framføringen, forteller han.

– Det er viktig at man har det ukomfortabelt. Jo mer du er klar over at krig er dårlig, jo mer sannsynlig er det a man vil slutte med den slags dumheter.

LES OGSÅ: Lys og bunnløst mørke i Auschwitz

LES OGSÅ: Lost in adaptation: Lars von Triers Riket blir ikke akkurat rikere på scenen

Aleksander Ralla Vilnes på trommer. Video: Courtney B. Ropp

Norsk-russisk samarbeid

Antikrigsbudskapet skulle også involvere et samarbeid med den russiske jazz-musikeren, bassisten og komponisten Nikolai Olshansky fra Severmorsk i Murmansk-regionen, og dessuten Tomas Järmyr (Motorpsycho, Årabrot) på trommer, som steppet inn da den ukrainske trommeslageren Boris Ionov måtte melde fravær.

Nikolai Olshansky hadde aldri hørt om Attan før, men var kjent med konseptet til TIFF og Barentssamarbeidet. Han har tidligere spilt med mange nordnorske musikere som har spilt med russiske musikere i Murmansk, og improvisert sammen. 

Den russiske jazz-musikeren, bassisten og komponisten Nikolai Olshansky fra Severmorsk i Murmansk-regionen bor i dag i eksil i Sveits, da han ikke så det som noe valg å rømme hjemlandet da krigen brøt ut. Han forteller at han i dag kjenner seg alene i situasjonen han er i, da foreldrene hans støtter Putin. Derfor er han glad for samarbeidet som han er med på i regi av Barentssamarbeidet og Tromsø Internasjonal Filmfestival. Foto: Attan/privat

Etter at okkupasjonen av Ukraina startet, forlot Olshansky Russland i protest, og bodde i Georgia i seks måneder. Nå bor han i eksil i Sveits. 

– Valget med å forlate hjemlandet mitt var vanskelig, også fordi jeg har Putin-sympatiserende foreldre. For meg er det da viktig å markere hvem jeg sympatiserer med. Og for meg er jazz og musikk frihet. Det er derfor jeg forlot hjemlandet mitt, fordi Putin satte opp en mur mellom oss og andre, og som for meg ikke er frihet.

Det har vært viktig for Olshansky å spille musikk med ulike folk på tvers av grenser.

– Jeg er glad for at jeg kan være med på dette prosjektet her, og komme med noen av mine ideer, enten det er klassiske lyder og melodier. Situasjonen nå er en tragedie, og musikken min er vanligvis i moll, og det passer fint til lydbildet som Attan allerede har skapt. 

Video: Courtney B. Ropp

Vanskelig boikott

– I starten av okkupasjonen fikk vi inntrykk av at det var en felles konsensus i norsk kulturliv om å boikotte russiske utøvere, og særlig på musikkfeltet. Enkelte aktører kuttet dessuten samarbeid med russiske frilansere som ikke en gang bodde i Russland. Hva tenker dere selv om en så streng boikott, dere som har valgt å ikke forholde dere til dette, men gjøre det motsatte? 

– Ja, jeg tenker jo at det er interessant. Gjør det egentlig ting verre hvis du ikke vil ha samarbeider med kulturarbeidere i et land, og de i stedet blir mer isolert? Det er et vanskelig spørsmål, sier Remi Semshaug Langseth.

– Politisk må man jo take a stand. Men når det kommer til kunst og kultur, så har jo Nikolai flykta fra landet sitt. Jeg har også et eksempel med et filmprosjekt jeg jobbet med som umiddelbart ble umulig å finansiere, fordi det var et samarbeid med russere, og var statlig finansiert av Russland, så det ga mening. Samtidig, var dette en film som var kritisk til Russland. Da drar du pluggen ut av de kritiske stemmene samtidig, sier Mathisen. 

LES OGSÅ: Exit, rikinger på TV og grådighetens estetikk

Fra konserten under Tromsø Internasjonale Filmfestival. Video: Ida Madsen Hestman

– Man burde også skjønne at russere ikke har like meninger om Putin. Det er mitt poeng, hvis du er imot Putin uansett, og lever i fare, og så får du ikke jobber fordi du blir boikotta… jeg tror at for dette prosjektet, så er det åpenbart at denne innfallsvinkelen og perspektivet har vært veldig viktig, mener Mathisen.

– Også ville vi ha mistet noe vesentlig med hele prosjektet hvis ikke Nikolai var med på dette. Jeg tro boikott er en enkel måte å vise verden at du bryr deg om noe på, og man tenker at problemet dermed blir løst. Men så enkelt er det jo ikke.

– Ja, jeg tror at det er viktigere enn noen gang å poengtere at mennesker er mennesker. Og at vi ikke burde ha grenser og skillevegger. Jeg er for eksempel ikke enig med flere av de politiske beslutningene til den norske regjeringen, poengterer Semshaug Langseth.

SE OGSÅ: Vi har vært på svartmetall-utstillingen til Nasjonalbiblioteket:

Selv er Olshansky i en kinkig situasjon med da foreldrene hans der hjemme, støtter Putins regime og mener han bidrar til arbeidsplasser og litt av hvert.

– Jeg kjenner meg rett og slett veldig alene i den situasjonen jeg er nå.

– Hvis du vil dra tilbake til Russland, hva tror du ville skjedd? 

– Hvis jeg ville dratt hjem igjen, så ville de nok kommet fra militæret og bedt meg delta i krigen. En kompis av meg begynte å få en god del meldinger fra militæret om å melde seg hos dem. Han kasta seg på sykkelen og syklet helt til Finland. Det er sant.

– Og vi lo masse av da du fortalte om det, for det er jo helt absurd. Men for ham var jo dette dødsseriøst, ler Mathisen.  

– Også er det annet aspekt dette med det at de intellektuelle er de som rømmer landet, og har gjort det i årevis allerede. De mest ressurssterke reiser, mens de med lite penger og mindre muligheter, er de som må bli igjen og tvinges til å delta i krigen.

– Det er også så rart å tenkte på: Hadde det ikke brutt ut krig, hadde jeg antakelig blitt boende I Russland, sier Olshansky. 

LES OGSÅ: Kan jeg elske filmen The Whale selv om jeg er tjukk? 

LES OGSÅ: Døden på Oslo S: «Melankolien slår som en knyttneve i magen»

Attan, Tomas Järmyr og Nikolai Olshansky klare til dyst. Foto: Attan/ privat

Tungt nok?

– Nå når vi har spilt flere konserter, så er det veldig tydelig for de fleste, og Attan spesielt, at den musikalske friheten er et stort steg for oss, forteller Mathisen. 

Sted og publikum er også med på å påvirke det.

– Med den løse rammen krever det at vi finner en vinkling som gjør det interessant for publikum. Man blir jo også ganske preget selv, og rett og slett deprimert, for det er jo ganske mørkt, og det setter seg i kroppen. Det er også et interessant aspekt med prosessen, mener Remi Semshaug Langseth. 

– På slutten av første gjennomgangen gråt vi vel alle, faktisk, sier Mathisen. Han tror også publikum vil kjenne på en tunghet. 

– Det vi har lurt på underveis i arbeidet med dette, er om det tunge ved filmen og vårt lydbilde, er tungt nok, eller om de triste delene er triste nok. For vi har på en måte blitt blasert av å spille de samme temaene så mange ganger, sier Semshaug Langseth.

– Du blir på en måte avstumpa emosjonelt av å være inni den her sumpen over så lang tid, og vi har i tillegg øvd i en kjeller sammen med denne visuelt depressive filmen. Så all lyden og alt sammen blir som et tomrom. Så ja, du blir emosjonelt avstumpa. Jeg tror det er en menneskelig ting, sier Fritz-Rangvald Rimala Pettersen. 

– Hvis ikke du klarer å ta et sånt steg tilbake og ut av det, så blir du «spist levende». 

Attan, Tomas Järmyr og Nikolai Olshansky spiller stumfilmkonsert til Arsenal under Stumfilmdagene 20.april.

For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

Del dette

2 thoughts on “Norsk-russisk-ukrainsk prosjekt: – Det skal være smertefullt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA