Cate Blanchett spiller Lydia Tár i Todd Fields Tár. Foto: Focus Features

ANALYSE: Todd Fields Tàr er en moderne gresk tragedie, der en arkaisk verden av formelle kleskoder og kulturell kapital står for fall.

10 / 10  

Tár (Regi: Todd Field)

Tár har summet i filmverdenen siden premieren under filmfestivalen i Venezia, og har vært en av årets store Oscar-favoritter.

Den har flere odds mot seg som ikke akkurat dunster av kommersiell appell – den er beskjedne 2 timer og 38 minutter lang, den utspiller seg i det forholdsvis utilgjengelige toppsjiktet av den klassiske musikkscenen, og fortellingen er nærmest blottet for overtydelige grep. I stedet tyr regissør Todd Field til tvetydig symbolikk og innforståtte referanser. 

Når resultatet likevel er makeløst fengende, skyldes det kanskje at Tár treffer flere følsomme nerver i tiden. Todd Fields skamløst velspilte orkesterverk stemmer nemlig maktens usynlige strenger uten den minste ulyd.

Tàr er en moderne gresk tragedie, der en arkaisk verden av formelle kleskoder og kulturell kapital står for fall. En sublim Cate Blanchett dirigerer hver bildeinnstilling med sin betydelige tilstedeværelse som Lydia Tár. Den verdensberømte dirigenten og komponisten har oppnådd voldsom suksess, og kronen på verket er rollen som sjefsdirigent for Berlinerfilharmonien.

Nå skal hun spille inn Mahlers femte symfoni i en eksklusiv vinylutgivelse, og velger med omhu alt fra omslag til hvilket annet stykke som skal akkompagnere det storslåtte verket på LP’en. 

Men det spøker i kulissene av Társ karriere. Som person er hun pompøs, arrogant og har et kjølig drag over seg som virker like deler frastøtende og forlokkende.

Det blir avslørt i bruddstykker at karrieren ikke har blitt til uten å knuse noen egg, og at hun ved flere anledninger har utnyttet den monumentale maktposisjonen hun har oppnådd. I et brennhett klima av kanselleringskultur og identitetspolitikk, virker undergangen nesten uunngåelig. 

Lydia Tár er ulastelig kledd underveis, og de skreddersydde plaggene danner en visuell dimensjon av et voldsomt ego. Lyd, bilde, kostyme og kulisser utgjør alle effektive detaljer i myten Lydia Tár – det er historiefortelling av ypperste klasse. 

LES OGSÅ: Døden på Oslo S: «Melankolien slår som en knyttneve i magen»

Foto: Focus Features

En sonisk bro mellom tidsepoker 

Filmen åpner med en briljant introduksjon. Vi møter Lydia Tár i et portrettintervju på The New Yorker Festival, og blir presentert for hennes tilsynelatende endeløse merittliste. Dette er et snedig grep som galant geleider tilskueren inn i en hemmelig verden av innforståtthet og tunge referanser. For hva gjør egentlig en dirigent? Og hvorfor er Lydia så spesiell? 

Intervjueren spør lekent om dirigenten ikke bare er en slags menneskelig metronom, som holder takten. Takt, altså time på engelsk, blir her et utsøkt ordspill, og Lydia beskriver nettopp takt/tid som det essensielle i dirigentens funksjon.

Hun omtaler seg selv som den som setter i gang orkesterets urverk. Dirigenten holder takten/tiden, men fungerer også som tolk og oversetter av verker som ofte klinger av et annet århundre. Den danner dermed en slags sonisk bro mellom tidsepoker, og skaper en sanselig gjenopplivning av komponistens intensjon.  

Få ting kan vekke fortiden til live som sanselige opplevelser. Under en av ekspedisjonene som hentet opp artefakter fra vrakområdet rundt Titanic, fant man en veske tilhørende en parfymeselger. Blant alle de døde objektene som gjerne luktet av å ha råtnet på flere tusen meters dyp i hundre år, kom et knippe perfekt bevarte flakonger til overflaten.

Den himmelske blomsterduften som fylte rommet da man åpnet dem, tilhørte en helt annen tid som kom til live for et øyeblikk, og rørte flere av ekspedisjonsmedlemmene til tårer. 

LES OGSÅ: Mye vil ha mer: Grådighetens estetikk i Exit sesong 3

LES OGSÅ: Bond-regissøren laget film om sin mors psykiske utfordringer: – Så dette hver dag i barndommen

Nina Hoss som Sharon Goodnow og Sophie Kauer som Olga Metkina. Foto: Focus Features

Et taktilt anker i tiden 

På samme måte kan man manifestere og oppleve kroppens, menneskets, fysiske tilstedeværelse i tid og rom gjennom bekledning. Også her er tid essensielt. Stoff og søm utgjør et taktilt anker til et definitivt .

Klærne preges av tid gjennom slitasje, og kroppen kan endre seg og forfalle gjennom tiden i dem. Klærne vil, akkurat som oss, kun se ut som de gjør nå – i dette øyeblikk. Bekledning er dermed ikke uten betydning for vår selvoppfattelse, hvor komfortable eller presentable vi føler oss – for hvem vi er i verden. 

Plagg fra en annen tid i livet kan føles som om de tilhører en fremmed. Klær vi kjøper og ikke har brukt (enda), som eiendeler til en vi ønsker å bli. I dagens mikrotrendlandskap er disse fremmede enda mer flyktige bekjentskaper. 

Men bekledningens betydning for selvbildet, for hvem vi fremstår som, illustreres muligens aller tydeligst på film gjennom kostyme, og kanskje mest subtilt i samtidskostymer som avspeiler og fortolker en nærliggende motevirkelighet. 

For å sitere motens omfattende betydning i en vesentlig mindre pompøs film enn Tár, The Devil Wears Prada (David Frankel, 2006): «Halston. Lagerfeld. De La Renta. What they did was greater than art. Because you live your life in it!».   

LES OGSÅ: Saint Omer: Å se mennesket i morderen

Cate Blanchett er Lydia Tár. Foto: Focus Features

Skreddersydd image 

Motens betydning i Tár og dens uunngåelige forbindelse til tid, ego og selvbilde blir åpenbart i filmens allerede omtalte åpningsscene.

Simultant med den imponerende oppramsingen av Lydia Társ karrierebragder, hviler nemlig det visuelle på et alternativt tidsplan – der vi ser hva som foregår i kulissene i Lydias liv. For å gjenskape vinylcoveret Lydia vil la seg inspirere av, Mahlers femte med Berlinerfilharmonien, dirigert av Claudio Abbado, oppsøkes den ærverdige tyske skredderforretningen Egon Brandstetter. På coveret sitter Abbado i en konsertsal, lent konsentrert, men posert over en massiv notebok. 

Introduksjonen der Társ meritter stadfestes, er derfor like mye en scene som skreddersyr hennes image – også helt bokstavelig.

Assistenten Francesca står i publikum og mimer med på journalistens presentasjon av Lydia, det er selvfølgelig forfattet i all møysommelighet av henne, samtidig som dressen til platecoveret sys opp av kyndige hender, sting for sting.

Stoffet velges med omhu, sømmene presses, Lydia Társ eksakte mål foreviges i papir og lagres i arkivet. Det er tradisjonsrik ekspertise i alle ledd. Ingenting er tilfeldig.

Vi ser Tár få lempet inn TO konsertsal-seterader i leiligheten sin foran et speil, for å kunne øve posituren i speilet med noteboken til perfeksjon, som var det en editorial i Vogue. 

Mark Strong som Eliot Kaplan. Foto: Focus Features

Maktbekledning

Lydia Társ fremtoning er selve innbegrepet av power dressing, eller maktbekledning for å omsette det i norske gloser. Power dressing bruker typisk stiltegn fra herregarderoben, og i Társ tilfelle er det ikke uten hensikt.

Når Társ image bokstavelig talt skal skreddersys, så er det nettopp med enkelte designdetaljer som hinter til 1800-tallets mannlige klesdrakt, med en moderne vri. 

Det er nærliggende å tenke at bekledningen er en del av dirigentens fortolkning av fortid til nåtid, og en del av Társ taktile forbindelse til de for lengst avdøde mesterne hvis verker hun vekker til live.

Til og med Lydia Társ hår referer til forgjengerne i ulike avskygninger.

Det er ikke et stort sprang fra den formelle kleskoden på den klassiske musikkscenen, til at Lydia benytter referansene i sin personlige garderobe. De klassiske stiltegnene med et snev av periode sender også et tydelig signal til utenforstående om hvilken opphøyd krets hun tilhører. 

Kostymedesigner Bina Daigeler har, ikke overraskende, lang erfaring med nettopp periodekostymer. Hun var ikke minst kostymedesigner for Jim Jarmusch’ anakronismedyrkende vampyrfilmmesterverk Only Lovers Left Alive (2013), som også skulle formidle udødelige kreative genier med flere århundrer i årenes ferd i en moderne verden. 

Lydia Tár har fått en upåklagelig kapselgarderobe, der hvert element synes gjennomtenkt. Den er konservativ i dype gråtoner, lekker kasjmir og teksturerte kvalitetsstoffer, alt passer sammen og oser av klassisk håndverk. Allikevel har Tár en umiskjennelig personlig stil. 

Den er i maktbekledningens ånd lett androgyn, og i tillegg til å referere vagt til klassiske mestere, sender den også en hilsen til buksepioneren Katharine Hepburn (som Blanchett spilte i Martin Scorceses The Aviator), med velsittende plisserte slacks og moderne motehus som The Row og Celine.

De maskuline detaljene bidrar til å understreke Társ oppnådde autoritet og suksess i en mannsdominert sfære.

Djevelen finnes i ørsmå detaljer, som at Lydia går med klokken med (den kostbare) urskiven inn mot håndleddet, som dirigenter gjør for å unngå forstyrrende lysrefleksjoner. 

Når en kvinnelig beundrer kommer flørtende bort til Lydia etter The New Yorker-festival-intervjuet, bemerker Lydia vesken hennes. Det er en Hermès Birkin-veske, og det sier ikke lite om Társ (utsøkte) smak.

Vesken er et ubestridelig status-symbol, og selv om den fremdeles produseres i dag, så er det ikke en veske gud og hvermannsen bare kan gå inn i butikken og kjøpe, selv om man har den svimlende summen vesken koster til rådighet. Hvis du er heldig, kan du få lov til å komme på ventelisten. Den er et ubestridelig (overfladisk) status-symbol som Tár åpenlyst lar seg forføre av. 

Miljøene Tár beveger seg i oser av femstjerners luksus i Berlin og New York. I tillegg til den hypermoderne luksusleiligheten hun har sammen med konen og datteren, har hun beholdt sin gamle leilighet i en gammel bygård i Berlin. Den er hvit, klassisk og stilren, og hun tenner stearinlys i en antikk lysestake hver gang hun kommer dit for å skrive musikk.

Det er dog en ulyd i leiligheten, den mekaniske ringeklokkelyden fra leiligheten ved siden av, i stor kontrast til magien fra Lydias klassiske flygel.  

En desperat kvinne banker på og ber om hjelp med moren sin, som bor i naboleiligheten, og en forskrekket Tár blir dratt inn i et skittent speilbilde av sin egen leilighet med en hjelpeløs eldre dame innsmurt i sin egen avføring.

En sterk kontrast til de opphøyde korridorene hun ellers vanker i, men en symbolsk påminnelse om at det grusomme råtner like under de blanke fasadene og de historiske omgivelsene. 

Foto: Focus Features

Portvokteren 

Tár er ikke bare uhyre stilren, det er en utsøkt visualisering av maktens minutiøse urverk.

Det er jo et kjent faktum at mange av de som sitter på toppen i ettertraktede posisjoner, stillinger der man kan gi og frata muligheter, ikke nødvendigvis anerkjenner sin egen makt.

Det blir vanskelig ikke å tenke på den mye omtalte saken om Kulturprofilen, hvor det var et gjennomgangstema at et bekjentskap med denne kunne være nøkkelen til den gjeve innsiden av muligheter. Samtidig syntes ikke Kulturprofilen selv å mene at den var i besittelse av denne makten, som kun var synlig fra utsiden. 

Spenningen mellom fortid og nåtid blir eksplisitt i en av de mest omtalte scenene i Tár. Kan vi ha to tanker i hodet samtidig når det kommer til å elske kunst av problematiske kunstnere? Scenen illustrerer effektivt identitetspolitiske holdningers møte med kunsten. 

Lydia gjesteunderviser en dirigentklasse på det prestisjetunge musikkakademiet Juilliard. En av elevene har valgt et moderne verk av en kvinnelig komponist, og Lydia vil vite hvorfor hen ikke tok fatt på noe mer tradisjonelt, som Beethoven eller Bach.

Eleven forklarer at hen som BIPOC, pangender person, ikke vil fokusere på verkene til en hvit, cis-kjønnet kunstner med misogyne holdninger. Tár setter studenten på pinebenken (bokstavelig talt). I tillegg til at argumentene hens mildt sagt ikke holder vann, har studenten et nervøst, enerverende tic som tydelig bidrar til å irritere Lydia, og oss som tilskuere. 

Når hun setter studenten endegyldig og nådeløst på plass, er det tydelig at hun som underviser tråkker over en grense, men mange kan nok ikke la være med å være enige med noen av Lydias resonnementer.

Skal kunstnere utelukkende reduseres til kjønn og opprinnelse fremfor det de har skapt og oppnådd?

Scenen viser at bildet med kunst, identitetspolitikk og makt er mer nyansert enn vi kan få med i et Instagram-kvadrat. 

Studenten, nesten uten argumenter og hardnakket prinsippfast, virker nesten like aggressiv som Tár, selv om maktforholdet mellom disse to unektelig bidrar til å gjøre det til en ubalansert kamp. 

Maktens luftslott føles solid helt til gulv og vegger fordamper i frafalt anerkjennelse. Lydia er klar over at alt hun har gjort gjennom karrieren ikke har vært helt stuerent (hvis det kommer frem i lyset), og hun blir bokstavelig talt hjemsøkt av sin egen samvittighet som holder henne våken om natten i form av diverse ulyder og spøkelser i hjemmet.  

Lydia Tár er unektelig blitt en mektig portvokter, men mye av det makten og hennes stilmessige fremtoning illuderer viser seg å være ren illusjon.

Det klassiske er gjerne innhyllet i en umiskjennelig tåke av overklasse, men den bakgrunnen man fort kan forestille seg Lydia kommer fra, og som både stiltegn og referanseramme antyder, samsvarer ikke med virkeligheten.

Etter syndefallet drar hun hjem til barndomshjemmet på Staten Island, en forfallen tidslomme med VHS-opptakskassetter og medaljer, og en bror som kaller henne Linda. Det blir tydelig at det ikke akkurat er nepotisme som har løftet frem Lydia Tár fra obskuritet til supernova.

Samtidig føles ikke kanselleringen i Tár som en entydig heksejakt. Den føles ikke som entydig noe som helst, men som et komplekst og gjennomarbeidet mesterverk som oppfordrer til flere gjensyn for å oppdage enda flere detaljer.

Todd Field har i samarbeid med et forrykende ensemble finstemt et filmisk innblikk i en lukket verden og satt nyansene i kanselleringskulturdebatten i spill på mesterlig vis. 

Det er et referansetungt verk som forventer mye av seeren, men som i stor grad legger opp til nysgjerrighet og gir fornyet lyst til å oppdage klassisk musikk med moderne ører. 

Tár er den slags upåklagelige håndverk hvor det føles overflødig å rose enkeltelement for enkeltelement. Det er en virtuos dans mellom fortid og nåtid, det historiske og det nådeløst moderne.

I tillegg er den glimtvis svært morsom, og slutten, som jeg ikke skal røpe her – direkte komisk. Cate Blanchetts monumentale tilstedeværelse og upåklagelige fasade utgjør bare en brøkdel av hvorfor Tár allerede nå er årets beste film.

Tár vises på norske kinoer.

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Instagram og Twitter og Fjasboka.

Del dette

5 thoughts on “Tár: Power dressing

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA