VisionQuest: WandaVision-sagaen lander til slutt
Foto: Dennys Ilic. © 2026 Marvel. All Rights Reserved.
ANMELDELSE: VisionQuest svikter når det kommer til et kritisk blikk på kunstig intelligens, men lander heldigvis som en verdig avslutning på WandaVision-trilogien.
*Karakter nederst i saken*
Det er 11 år siden vi først så androiden Vision (Paul Bettany) i filmen Avengers: Age of Ultron, sammen med Ultron som den gangen kun hadde stemmen til James Spader.
Nå er begge tilbake på skjermen.
VisionQuest følger ikke bare opp handlingen i Marvels filmunivers, men er også den siste delen av en egen serietrilogi som startet med WandaVision i 2021, etterfulgt av Agatha All Along i 2024.
Miniserien på åtte episoder har dermed ikke bare som oppgave å fortelle en selvstendig historie, men også å avslutte fortellingen om Wanda Maximoff (Elizabeth Olsen) og Vision som startet i 2021.
Bak serien står Terry Matalas som tidligere har vært sjefsprodusent for de to siste sesongene av Star Trek: Picard med Patrick Stewart, samt den noe undervurderte TV-serien 12 Monkeys.
Vision på rømmen
I VisionQuest følger vi Visions forsøk på å forstå hvem han er.
Samtidig kommuniserer han med KI-personer som eksisterer i programmeringen hans, mens han er på rømmen sammen med en mystisk tenåring.
Denne tenåringen kan vise seg å være hans reinkarnerte sønn Tommy (Ruaridh Mollica) som har evnen til å bevege seg superraskt.
Bettanys rollefigur har tidligere unngått å gå i den klassiske fella med å bli en stereotypisk robot som ikke forstår menneskeheten, slik vi har sett mange ganger før i science fiction-fortellinger.
I stedet har Vision alltid vært en mer balansert blanding av menneske og maskin, med en tydelig vilje til å forstå og føle.
Det er kanskje nettopp derfor forholdet hans til Wanda er så viktig for karakteren og hvorfor historiene om de to Marvel-heltene har engasjert så mange.
Problemer med følelser
Nå kreves det enda mer av Bettany.
Denne versjonen av Vision bærer med seg alle minnene fra originalen, som ble drept i Avengers: Infinity War i 2018. Likevel mangler han den emosjonelle utviklingen som disse minnene en gang bidro til å skape.
Vi møter en karakter som vet hvordan kjærlighet føles, men som ikke lenger har tilgang til selve følelsen. Det er som om han bare har lest om kjærlighet i ei bok. Dette gapet mellom å vite hva noe er og faktisk kunne føle det, blir en sentral drivkraft for karakteren.
Bettany spiller rollen med stor tilbakeholdenhet. Han bruker nøling og tomme blikk til å formidle hvordan Vision hjemsøkes av en side av seg selv preget av godhet og følelser som han ikke lenger har tilgang til.
Dette gjør denne versjonen av karakteren til den mest fascinerende så langt, til tross for at vi faktisk snakker om en tom kopi av Vision.
Kunstig familiedynamikk
Marvel har allerede vist oss konsekvensene av en kunstig intelligens som kommer ut av kontroll gjennom Ultron i Avengers: Age of Ultron og alle menneskene som mistet livet i Sokovia.
Den kunstige intelligensen i denne serien befinner seg hovedsakelig i Visions programmering. Dette visualiseres gjennom et hus han kan besøke som nærmest fremstår som en superheltversjon av Inside Out.
Den kunstige intelligensen er skapt av Tony Stark (Robert Downey Jr.), slik vi tidligere har sett i Marvel-filmene. I serien har KI blitt til ulike menneskelige avatarer.
Ultron (James Spader) har en egen etasje i huset, der programmeringen hans holdes adskilt fra de andre.
Han er nærmest plassert i en fengselscelle med begrensede muligheter til å påvirke omgivelsene. Det hindrer ham imidlertid ikke fra å dyrke sin egen interesse for å se mer true crime på TV.
KI-avatarene spiller en viktig rolle for Vision. De hjelper ham med å drøfte handlingene og valgene sine, samtidig som de utfører ulike oppgaver i programmeringen hans.
Det oppstår en tydelig familiedynamikk mellom KI-karakterene.
Spader stjeler showet
Serien introduserer også flere interessante ideer om hva en familie kan være.
Tidlig antydes det at Vision og Ultron ser på hverandre som henholdsvis sønn og far.
Dette forholdet blir en viktig del av fortellingen som går dypere enn den tradisjonelle konflikten der den ene ønsker å utslette menneskeheten, mens den andre vil redde den.
Her møter vi to roboter som på hver sin måte blir mer menneskelige.
Ultron er spesielt interessant fordi han fremstår som en langt mer nyansert karakter enn vi har sett tidligere.
Dette er ikke bare en reprise av roboten som ønsker å utslette alt menneskeliv på jorda. I stedet fremstår han som en slags bestefar i huset, et geni som mener at alle rundt ham befinner seg langt under hans eget intellektuelle nivå og knapt er verdt tiden hans.
Ultron er en viktig kilde til seriens humor, men dette er ikke den tradisjonelle Marvel-humoren vi kjenner fra tidligere produksjoner.
Humoren springer snarere ut av karakterens arroganse og nærmest selvrefererende stil som påpeker hvor latterlige enkelte situasjoner kan være. Her passer Spader perfekt inn.
Spennende karaktergalleri
Blant de andre karakterene finner vi The Paladin (Todd Stashwick), en ressurssterk dusørjeger som er ute etter Vision.
Han fungerer som en blanding av den handlekraftige Boba Fett fra Star Wars og den målbevisste U.S. Marshal Samuel Gerard i Jaget.
I Marvel-tegneseriene er The Paladin en mindre kjent skurk som ofte havner i konflikt med Daredevil og The Punisher.
I serien møter vi ham som en farlig og ressurssterk dusørjeger med tilgang til avansert teknologi og våpen, ofte skaffet gjennom kontaktpersonen sin, spilt av Diane Morgan – kjent som selveste Philomena Cunk.
Dette bidrar til å gjøre karakteren mer interessant, samtidig som vi får innblikk i en komplisert fortid som har formet ham til den han er i dag.
Så kommer naturligvis Tommy, som ikke bare er Wandas og Visions reinkarnerte sønn, men har også blitt en sjarmerende svindler og tyv i London.
Skotske Ruaridh Mollica fremstår som et av seriens største funn. Etter hvert får han også vist kreftene sine i større grad, samtidig som den emosjonelle tilknytningen til faren blir tydeligere. Han tilfører karakteren en sårbarhet som gjør forholdet mellom dem mer troverdig og engasjerende.
Men ingenting i serien er like underholdende som å se Bettany og Spader spille mot hverandre. Samspillet mellom dem er en av seriens aller største styrker.
Mistenkelig KI-romantisering
Til tross for de gode prestasjonene fra Bettany, Spader og resten av skuespillerne er det likevel én betydelig svakhet ved serien: tempoet.
I løpet av de åtte episodene er det flere øyeblikk der historien går i stå.
Sentrale mysterier trekkes ut i det lengste, uten at det nødvendigvis gagner fortellingen.
Et eksempel er spørsmålet om hvem som står bak oppdraget med å få The Paladin til å ta Vision. Dette mysteriet introduseres allerede i første episode, men svaret kommer ikke før helt mot slutten av episode sju.
Slike lange opphold mellom spørsmål og svar gir inntrykk av at serien trekker ut handlingen uten å egentlig ha mer å tilby.
At serien heller ikke bruker særlig mye tid på å utforske kunstig intelligens som tema, er en tapt mulighet.
Det finnes nok av aktuelle problemstillinger å ta tak i som kunne gjort serien mer relevant, fra skadene datasentre kan påføre miljøet, til manipulasjon og hvordan privat informasjon kan utnyttes.
Her føles det som om serien går glipp av en mulighet til å utforske et tema som passer naturlig inn i fortellingen.
I stedet begrenser den seg stort sett til å vise hvordan KI fungerer i Marvel-universet, med de frihetene det innebærer.
Det er i og for seg greit, men det føles likevel litt påfallende at dette er omtrent det eneste serien har å si om den etter hvert så sterkt kritiserte utviklingen og bruken av KI.
At man har brukt fire år på å få serien til skjermen, kan forklare noe av det manglende kritiske synet på KI. Men det er relevant å nevne at Disney som står bak, er det samme selskapet som satser tungt på teknologien.
En avslutning som lander
Sett bortsett fra den noe mistenkelige romantiseringen av KI, er VisionQuest tidvis underholdende.
Den er full av referanser til tidligere Marvel-filmer og -serier, utover de tre seriene i WandaVision-trilogien. Noen av disse referansene går langt tilbake.
Vi får blant annet et gjensyn med Raza (Faran Tahir), terroristen som var blant de første skurkene i Marvels filmunivers, og som dukket opp i Iron Man helt tilbake i 2008. Han vender her tilbake etter det som tilsynelatende var hans endelikt i filmen.
Slike referanser vil kanskje ikke treffe alle seere, men for dem som kjenner Marvel-universet godt, er de et hyggelig gjensyn.
Det er ingen tvil om at serien har hatt en viktig oppgave: å knytte sammen løse tråder fra flere år med historiefortelling i WandaVision-trilogien, samtidig som den skal fungere som en avslutning på sin egen historie.
Det er mulig at nettopp dette ansvaret har bidratt til at enkelte deler av fortellingen trekkes ut lenger enn nødvendig.
Likevel fungerer avslutningen som en tilfredsstillende finale på trilogien som startet med WandaVision.
Og dét uten at serien føles som en ren oppladning til Avengers: Doomsday eller Avengers: Secret Wars.
Marvel har i det siste slitt med å balansere egne historier mot de større planene for filmuniverset, noe filmer som Ant-Man and the Wasp: Quantumania og Captain America: Brave New World har illustrert.
VisionQuest lykkes derimot med å fortelle sin egen historie og gi karakterene en avslutning som føles fortjent, samtidig som det åpnes for nye muligheter.
For dem som særlig har et forhold til de tilbakevendende karakterene, er dette en tilfredsstillende avslutning på WandaVision-trilogien.
Karakter:
7 / 10
VisionQuest
Serieskaper: Terry Matalas
Anmeldelsen er basert på alle episodene med avslutningen som blir tilgjengelig på Disney+ 11. november.
De første episodene av VisionQuest er tilgjengelig på Disney+.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ:
Del dette
Oppdag mer fra Kulturplattformen TBA
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.