Anders Nordmo Kvammen (født 2. juni 1985) er en norsk tegneserieskaper og illustratør fra Oslo. Han har bakgrunn fra Einar Granum Kunstfagskole og debuterte i 2016 med tegneserieromanen Ungdomsskolen på forlaget No Comprendo Press. Boken ble i 2016 tildelt Brageprisen i kategorien barne-og ungdomsbøker, og ble 2017 nominert til Kulturdepartmentets tegneseriepris for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2016, Trollkrittet – årets beste debutant for bokåret 2016 og Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris.
Våren 2020 kom han ut med boken Jobb, som høstet gode anmeldelser i flere av landets dagsaviser. Jobb ble omtalt i spalten årets beste bøker 2020, i Klassekampen, NRK og i årets beste tegneserier, Empirix. Høsten 2021 vant boken gull i prisutdelingen «Årets vakreste bøker».
Det er den draumen kulturklassen bærer på: at vaskekona skal være like stolt som den prisvinnende og anerkjente kunstneren. Fra Juster spilte bussjåfør i 1961 til Henki Kolstad spilte skomaker i 1979 og så videre har kulturklassen eksotisert og romantisert den enkle, men stolte arbeideren som står fornøyd ved sin lest.
Jeg mistenker at det er slik kulturklassen klarer å leve med sin egen selvrealisering. Det er litt kleint å omgås vanlige arbeidsfolk etter å ha blitt en del av øvrigheta, så «one must imagine Sisyphus happy».
Men lavstatusjobber er ikke noe å romantisere eller være stolt av (eller skamme seg over, for den saks skyld). Den gamle yrkesstoltheten var en masochistisk kultur som var nødvendig for å overleve i et beinhardt system som bryter ned kropp og sjel.
Så drømmen om den stolte vaskekona er litt problematisk. Alle har en kreativ lidenskap i hjertet og fortjener å leve den ut.
Det er den draumen kulturklassen bærer på: at vaskekona skal være like stolt som den prisvinnende og anerkjente kunstneren. Fra Juster spilte bussjåfør i 1961 til Henki Kolstad spilte skomaker i 1979 og så videre har kulturklassen eksotisert og romantisert den enkle, men stolte arbeideren som står fornøyd ved sin lest.
Jeg mistenker at det er slik kulturklassen klarer å leve med sin egen selvrealisering. Det er litt kleint å omgås vanlige arbeidsfolk etter å ha blitt en del av øvrigheta, så «one must imagine Sisyphus happy».
Men lavstatusjobber er ikke noe å romantisere eller være stolt av (eller skamme seg over, for den saks skyld). Den gamle yrkesstoltheten var en masochistisk kultur som var nødvendig for å overleve i et beinhardt system som bryter ned kropp og sjel.
Så drømmen om den stolte vaskekona er litt problematisk. Alle har en kreativ lidenskap i hjertet og fortjener å leve den ut.
got a stroke reading that