Jobben som identitet
«Faktisk har jeg trivdes best, aller, aller best i de jobbene hvor jeg har vært «på gølvet». For min del føltes det godt, ærlig og ekte.»
Artikkelserien Arbeiderklassen i kulturen er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».
Det er den draumen kulturklassen bærer på: at vaskekona skal være like stolt som den prisvinnende og anerkjente kunstneren. Fra Juster spilte bussjåfør i 1961 til Henki Kolstad spilte skomaker i 1979 og så videre har kulturklassen eksotisert og romantisert den enkle, men stolte arbeideren som står fornøyd ved sin lest.
Jeg mistenker at det er slik kulturklassen klarer å leve med sin egen selvrealisering. Det er litt kleint å omgås vanlige arbeidsfolk etter å ha blitt en del av øvrigheta, så «one must imagine Sisyphus happy».
Men lavstatusjobber er ikke noe å romantisere eller være stolt av (eller skamme seg over, for den saks skyld). Den gamle yrkesstoltheten var en masochistisk kultur som var nødvendig for å overleve i et beinhardt system som bryter ned kropp og sjel.
Så drømmen om den stolte vaskekona er litt problematisk. Alle har en kreativ lidenskap i hjertet og fortjener å leve den ut.
got a stroke reading that