Jobben som identitet
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/6-2.png?fit=1024%2C670&ssl=1)
«Faktisk har jeg trivdes best, aller, aller best i de jobbene hvor jeg har vært «på gølvet». For min del føltes det godt, ærlig og ekte.»
Artikkelserien Arbeiderklassen i kulturen er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/1-5.png?resize=640%2C399&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/2-2.png?resize=640%2C415&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/3.png?resize=640%2C418&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/4-1.png?resize=640%2C481&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/5.png?resize=640%2C388&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/6.png?resize=640%2C419&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/7.png?resize=640%2C446&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/8.png?resize=640%2C453&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/9-1.png?resize=640%2C434&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/10.png?resize=640%2C378&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/11.png?resize=640%2C586&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/12.png?resize=640%2C367&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/13.png?resize=640%2C319&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/14.png?resize=640%2C320&ssl=1)
![](https://i0.wp.com/www.tbatba.no/wp-content/uploads/2021/11/15.png?resize=640%2C318&ssl=1)
Det er den draumen kulturklassen bærer på: at vaskekona skal være like stolt som den prisvinnende og anerkjente kunstneren. Fra Juster spilte bussjåfør i 1961 til Henki Kolstad spilte skomaker i 1979 og så videre har kulturklassen eksotisert og romantisert den enkle, men stolte arbeideren som står fornøyd ved sin lest.
Jeg mistenker at det er slik kulturklassen klarer å leve med sin egen selvrealisering. Det er litt kleint å omgås vanlige arbeidsfolk etter å ha blitt en del av øvrigheta, så «one must imagine Sisyphus happy».
Men lavstatusjobber er ikke noe å romantisere eller være stolt av (eller skamme seg over, for den saks skyld). Den gamle yrkesstoltheten var en masochistisk kultur som var nødvendig for å overleve i et beinhardt system som bryter ned kropp og sjel.
Så drømmen om den stolte vaskekona er litt problematisk. Alle har en kreativ lidenskap i hjertet og fortjener å leve den ut.
got a stroke reading that