Oslos nye rap-håp, sjelfull rnb, dragejenter og M.I.As arvtager: Høydepunkter fra Bylarm 2021

Selvskrevne og nye navn du vil se og høre mer av.

Musikken var ikke død. Med gjenåpningsfestivalen Bylarm åpnet Oslos utesteder og klubbscener for fullt etter pandemien som om ingenting hadde skjedd i mellomtiden. Her er noen høyepunkter vi vet vi vel se mer til fremover, fra inn- og utland, og de du bør sjekke ut om du ikke har fått de med deg:

Nye rap-håp fra Oslos beste kant

Bianca på Ingensteds. Foto: Ida Madsen Hestman

Bianca (SDKT Entertainment)

Holmlia-rapperen har blitt oppfostra på reggae, funk, rnb, zouk og soul. Med sin første låt, Cold As Ice, kom hun til Urørt-finalen i 2020, da under nicket Raw B.

Nå har Bianca Aster blitt signert på SDKT Entertainment – kollektivet/managementet som også har fjorårets Bylarm-stjerneskudd Isah og Dutty Dior i stallen. Sistnevnte har hun fått med på singelen Marilyn, og i samarbeid med produsent og låtskriverne Mads Brodin og Ifrapluto har hun gitt ut ytterligere fire låter som får det til å nikke i nakken.

Det er lite merkbart at Bylarm er Biancas første liveopptreden, der hun står rett opp og ned og oser selvtillit og et eller annet vi andre ikke har. Hennes utstråling og vibe speiles i en fleksibel vokal som går både dypt og lyst, mens hun hamrer inn linjene på en måte som får alt av tekst til å høres tøft ut, også litt for velbrukte fraser og ikke helt forståelige ordbilder (hvilken misjon har egentlig en cowboy?).

Men retorikk er langt mer enn bare ord. Denne 18-åringen har en røst og presence som live kan selge deg hva som helst. Og hun oppleves som om hun skulle ha gjort dette her hele tida, vi har bare ikke fulgt med.

Rambow på Revolver. Foto: Ihne Pedersen

Rambow (Just In Time Entertainment/ Universal)

Han heter egentlig Simon Tedros Negash og er fra Furuset, og vet du ikke postnummeret så er han påpasselig med å informere om det: 1052. Som fersk Urørt-vinner og en av 12 artister som var shortlista som årets Stjerneskudd under Bylarm er det knytta forventinger til den unge fyren som nettopp snidda atten år.

Fra før har han også sluppet ep-en Take Over, med et par aggressive beats og godt driv, pepret med pistolskudd. Nylig slapp han singelen Helt i fra start med et refreng som sender oss til midten av 00-tallet med sampling av et forvrengt refreng av Fuck deg, coverlåta norske Sichelle gjorde av den danske låta Fuck dig av Anna David.

I den trange, nådeløse, fangehull-aktige Revolverkjelleren, stappfull med jurymedlemmer, journalister og aggressive fotografer i frontlinja, er det lett å bli litt satt ut av forventingspresset om man er fersken. Kontrasten er Popsenteret dagen derpå, i et pregløst lokale som minner om en ungdomsklubb, og glissent oppmøte som kan psyke ut selvtillit, og tære på energi og motivasjon. Men Rambow takler begge livesettinger. Leverer med en fokusert og frampå flow, utviser en tydelig tilstedeværelse i stemmen, en som virker naturlig og innebygd.

Det går godt i hop med de tilgjengelige og catchy produksjonene, signert dj/produsent Orio sitt sjarmerende og upolerte DIY-preg, med små nikk til 90/00-tallet. Det er neppe tilfeldig: Rambow poserer som han skulle etterligne en mindre versjon av Tupac. Vi veit ikke hvem «bitchen i kjøkkenet teller mine cash» er, men krysser fingra for at det er en innleid regnskapsfører i enkeltpersonsforetaket og ikke mamma 😉

Mo Ayn på Popsenteret. Foto: Ihne Pedersen

Mo Ayn (Dunya Records)

Han har allerede gitt ut album og laga låt med Chirag. Og Madcon-Yosef. Du kunne sagt han har klart det. Men den vanskeligste oppgaven gjenstår med å vise at man kan levere på scenen.

Visstnok er han en rolig fyr som «trivs bäst i öppna landskap», driver med fisking, og er fascinert av geiter og det han kaller fjellmusikk, en vibe fra gjeterlivet i midtøsten – derav tittelen på ep-en hans, Gjeter, produsert i hovedsak av Kastel (tidligere tilknytta Nora Collective). Metaforer og andre smarte og artige fraser og ord om brødskiver, grønnsaker, bart og kråker, bryter med det selvhøytidelige alvoret som preger de ellers catchy og tilgjengelige produksjonene. Balanserer mellom lættis og alvor.

Den noe reserverte holdninga tar Mo Ayn med på scenen på Popsenteret. Tar det kuli. Iført halvt ironisk harry solbriller, kritthvit dongerijakke, dongeribukser og sneakers, er han kledd som om han skulle hoppet rett ut fra ungdomsskolen på 90-tallet. Eller en Sean Paul. Fra Skullerud.

Ryktene vil ha det til at han går med solbriller inne ganske ofte, så også på bildet i Bylarm-programmet. Stilen kler det soniske uttrykket som leveres godt fra scenen. Vokalen er stødig og harmonerende, bærer det hele alene og nakent på en akkurat passe laidback måte. Han gjør ikke så mye mer ut av seg. Det gjør heller ingenting. Tvert imot, er det en befriende kontrast til overfloden av ekstroverte i en oppmerksomhetssyk bransje.

Hyperpop fra Alta og den neste M.I.A ?

Priya Ragu på John Dee.

Priya Ragu (Warner Music)


Lydvolumet er nok til å utslette hørselen for resten av uka på John Dee, men musikken dunker samtidig fart i groovekroppen.

Priya Ragu er tamiler til Sri-Lankiske foreldre, vokst opp i Sveits, og med tydelige nikk til M.I.A i sin miks av Srilankisk estetikk med hiphop og syngerappende vokal.

Hennes sjelfulle, fleksible vokal tilpasses det eklektiske soundet og dets stilskifter. Mikser pop, hiphop, rnb og soul med klubbstemte lydbilder, infisert med tamilske strofer, tradisjonell srilankisk musikk som tablatrommer.

Debutsingelen Good Love 2.0 inngår i debutmixtapen Damnshestamil som ble utgitt i september. Vogue India kåret henne til en av de seks musikerne som vil «blow up» i år. Og det er forståelig: På scenenen er hun sofistikert og trygg, sjarmerer med sin karismatiske timing og teft. Vekker kroppen fra det sure norske høstregnet der ute som føles uendelig langt borte.

Fijitrip på Blå. Foto: Ihne Pedersen

Fijitrip (Dreams Never Die)

Simon Heitmann Olsen heter han egentlig, er fra Alta og har Björk som forbilde – og man kan også ane inspirasjon også fra Arca som også har samarbeidet med henne. Og han lager egne videomontasjer som brukes på konsert.

Fijitrips lekenhet og musikalske teft i en stødig vokal og et vesen gjør seg aller best live. Han ser også ut til å trives i den sprengfulle «boksen» på Blå. Det høres i hans lekende vokal og snodige lydbilde at han er opptatt av å utfordre på et estetisk men også politisk plan. Rette samfunnskritikk gjennom virkelighetsflukt, samtidig som han mener man må være her og nå. Det er nettopp dette Fijitrip viser at han evner å kombinere – evnen til å både underholde, forføre men også utfordre publikum. Hverken passiv eller aktiv, men holder balansen, og ikke minst kontrakten med publikum.

Ny og lovende soul og rnb

Tyson på Ingensteds. Foto: Ihne Pedersen

Tyson (LMP Records)

Vonde føtter og rygger blir numne i eimen av Tysons inviterende, stimulerende, laidbacke rnb-sound. Den lyse vokalen trenger igjennom det basstunge rommet. Stemmeteksturen minner sterkt om Keisha Buchanan fra Sugababes (den siste av de opprinnelige medlemmene som slutta), men London-jentas faktiske dna er fra Neneh Cherry og Massive Attack-produsent Cameron McVey som er hennes foreldre. Brikker på plass hva gjelder hennes soniske oppvekst og identitet.

Debut-EPen Pisces Problems kom i april i år. Det er utgitt på labelet og kollektivet hun var med å grunnlegge for å bekjempe diskriminering i musikkindustrien: LMP Records (Ladies Music Pub).

På Ingensteds er hun bare én person med et sparsomt oppsett, men hun fanger hele rommet. Hennes cockney-engelsk sniker seg innimellom heatene av lydkilder og beats så intuitive at man vugger uten å vite det.

Mekdes (Trinity Music Group og Copenhagen Records)


Dette er neo-soul som sendt fra et utenomjordisk sted. Mekdes synger så klokkereint og sjelfullt at det stikker i hjertet. Hun slår ut pusten i takt med trommene, og dytter samtidig pulsen min opp i takt med den fyldige beaten.

Med base i Kolding, Danmark, er Mekdes sin egen produsent og låtskriver, og hun gjør alt sjæl. Den musikalske inspirasjonen kommer fra et bredt spekter av artister og sjangre, inkludert Jorja Smith og Ella Mai. Men hun likner ikke på noen spesiell, og det har vært viktig for henne å ha kreativ frihet. Dedikasjonenen hun har til musikken skinner tvers igjennom. Men for å oppleve det må hun oppleves live, først og fremst.

Erika de Casier (4AD)

Blå er trang som en bolighai-hybel. Som om korona aldri hadde funnet sted, og vi hadde zappet oss tilbake i tid til februar 2020.

Rnb-vokalen fra Erika de Casier maler lokalet i fiolett med sin dunkle rnb med sterk eim av 90/00-tallets minimalistiske rnb-produksjoner med harpe/strengespill-imiterende synther, trommemaskiner og ekstra dyp bass.

Hun har tidligere tilhørt den danske rnb-duoen Saint Cava. I oktober 2020 signerte hun med det britiske labelet 4AD (Beirut, The National, Big Thief, Deerhunter), og ga ut sin første singel på labelet, No Butterflies, No Nothing, fra sitt andre album Sensational.

Vokalen hennes er som sendt fra oven, og evner å få en hel forsamling til å tie i unison dedikasjon. Vi er spent på fortsettelsen.

Jada (Universal)

Jada er en opplevelse for alle som liker et godt show og en sterk vokal. Og med tre korister – også kledd i burgunderrød i lateks som henne selv – har hun lagt opp til litt av en performance som matcher en stemme som kan minne om Adele (ja, hun Adele).

Så har Jada også vunnet dansk P3 Gull for årets talent, årets hit og P3-prisen, og er dermed den første og eneste danske artisten som har vunnet alle de tre prisene i dansk P3 Gull. Debuten fikk hun på Roskildes countdown-scene i 2018, her hun også har vendt tilbake til en større scene. Et større publikum burde hun også få her i Norge.

Grensesprengende norsk elektronika

Dragongirl på Ingensteds. Foto: Ida Speeda

Dragongirl (Sheep Chase Records)

En svartmalt munn gliser over kjeften. Ikledd en pastellrosa 90-talls skoleball-kjole med strass og glitter, kan det se ut som hun skulle vært på skrekkfilm-ball. Eller inspirert av dragen Falcor fra Neverending Story. Kostymet matcher den eventyrlige og ladde stemninga hun har fylt rommet med, på et stappa Ingensteds. En rosa Dragongirl.

Nikoline Ursin Erichsen heter hun egentlig og studerer elektronisk musikkomposisjon i Århus. Fantasysjangeren er visstnok hovedinspirasjonen bak hennes cinematiske univers – som også virker inspirert av horror, sci-fi, tech noir og (cyber) punk.

Tidligere i år ga hun ut EP-en Tripomatic Fantasies, etter debut-ep-en Once More, With Feeling fra 2019. Her fortsatte Dragongirl å etablere en mørk dystopisk stemning, infisert av sirkelsag og andre (u)lyder som minner om feltopptak fra en levende sump. Ispedd klassiske techno-temaer, bare i ny kontekst, utvikles en dramatisk spenning, som også rommer oppløftende og stimulerende harmonier.

LES OGSÅ: Ida Madsen Hestmans anmeldelse av Dragongirl – Triptomatic Fantasies i Klassekampen

Det eskapistiske, rå lydbildet fungerer som et opprør mot fastgrodde ideer om estetikk, og gjør seg godt i livesetting: Det endeløse universet og estetiske ideene får deg like mye til å drømme som å danse. Etter hvert går hun ned fra scenen og danser seg gjennom mengden som en performance. Glir i ett med oss, men samtidig ikke. Hun speiler sin egen estetikk: Hun er aldri én ting, heller ikke musikken.

Dragongirl inngår i rekka av interessante norske elektronika-prosjekter som har studert musikkproduksjon i Danmark, og som blander inn techno, house og trance med et ellers eklektiske lydbilde og sjangre, og eksperimenterer i et stort spenn. Jeg sikter også til Bylarm-aktuelle Smerz og Vilde Tuv. Men de er ikke de eneste som blander klassiske og kammerspill-instrumenter med techno og house:

LYTT OGSÅ TIL: Ida Madsen Hestman om Bylarm-aktuelle Vilde Tuv i podcasten Musikkrommet på NRK

Kobe på Ingensteds. Foto: Ihne Pedersen

Kobe (Klubb Teriyaki)

Det samme kan sies om lydbildet til andre halvdel av Sushi x Kobe, aka Kristoffer Uthaug. Askjell Solstrand er også med som produsent her – og produserte mye av duoens debutalbum Døden lever lengst. Etter ep-en Kobes vinter fra 2016, har har han og Solstrand denne gangen dannet det han beskriver som «mørkt, organisk men også industrielt musikalsk univers».

Det oppleves også mer helhetlig denne gangen. Det mørke eksperimentelle klubbsoundet infiseres med litt mer angst, svartmetall og horror(core), neo noir. Der Sushi x Kobe var som Ying og Yang, med Onge Sushimane/Emir som representerte den mer maniske, oppspilte siden, er Kobe (Kobe-Wan Kenobi) den lyssky pessimisten, «vil ikke være people pleaser»-fyren. Han er «for lengst forlist», som han selv sier det.

Men her er også mer av analoge instrumenter. Et piano som høres gammelt ut, i synergi med fioliner og dype stemmer som høres ut som de hummer, kunne vært musikken til skrekk-stumfilmer som Caligaris Kabinett eller Frankenstein. Kobes velbrukte gurgle-lyder gir dessuten assosiasjoner til filmen som på et tidspunkt gjorde dette til sin signaturlyd: The Grudge.

Estetikken og lydbildet funker utsøkt på Ingensteds, bada i så mye røyk at enhver kan få litt kvelningsangst. Kobes prosjekt og univers står godt og stødig på egne bein.

Niilas (Vibbefanger/ 777/ Balsa Wood)

Det magiske laserlysshowet signert Kimarius Abrahamsen er bare en del av pakka når det etablerte elektronikageniet Peder Niilas Tårnesvik setter inn støtet på Kulturkirken Jakob.

Jada, han er fra før kritikerrost og hyllet for sin teft for å skape emosjonelle og stemningsrike musikalske byggverk, satt sammen av av feltopptak og eksperimentelle beats. Med en dunkende, stødig bass, er det både flyktig og samtidig engasjerende.

Han har mottatt Spellemannpris, og blitt spilt på BBC1, og er blitt et etablert navn, men Niilas kan godt få enda litt mer oppmerksomhet. I Kulturkirken Jakob oppstår en slags synergieffekt av visuell og sonisk kunst som smelter sammen med publikums nærvær. En energi av glede over samvær som ligger ladd i rommet. Og samtidig et snev av melankoli over at dette er siste konsert, noe som understøttes av stemningene i lydbildet. En intens firedimensjonal opplevelse og en perfekt finale på festivalen som markerte åpningen av landet.

Niilas i Kulturkirken Jakob. Foto: Ihne Pedersen

1 thought on “Oslos nye rap-håp, sjelfull rnb, dragejenter og M.I.As arvtager: Høydepunkter fra Bylarm 2021

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *