Med Smerz til et nytt univers

ANMELDELSE: Duoen følger opp debutalbumet med nok en atmosfærisk og lekende virkelighetsflukt.

7 / 10

Smerz – Før og etter

Catharina Stoltenberg og Henriette Motzfeldts prøvdende og utforskende univers grenser til det meste. Det kalde, maskinvareaktige og urovekkende smelter sammen med det varme, trygge, myke, og nostalgiske.

Vilkårlige og snodige (u)lyder plukkes opp på veien, og kommer til nytte i nye kontekster og konstellasjoner, Askeladden style (hvem hadde trodd hosting overhodet kunne lyde interessant og catchy på repeat som en sample?).

Etter Ep-ene Okey og Have Fun, kom endelig albumdebuten Believer i mørkeste februar i år. Her spilte de på alle strenger – også bokstavelig: Fysiske strykere improviserte over programmerte strykere. Som om det var for å understreke at dersom man ikke opplevde at det allerede var flere lag her, så ble det i hvert fall sørga for at det kom til uttrykk i selve formen.  

Nå har Motzfeldt og Stoltenberg ikke bare laget ny musikk. De har også starta eget label; Shopping. Det er som ordet oppsummerer duoens estetikk og persona: Lættis og dundrende seriøst på samme tid. Eventuelt kan det leses som en slags subtil feministisk kritikk av markedsliberalismen, bare pakket inn i banale og barnlige verselinjer – som det sies på åpningssporet Buy:

«Got no money just time/ Wanna buy something nice/ Go down the street, put some shine/ want it all to be mine». 

Det urovekkende suspense-temaet henger igjen fra forrige album fortsetter å gi stikk til Bernard Herrmann og mystikk/noir-filmmusikk.

LES OGSÅ: Karin Park: – Det er så lett å bli utsatt for overfladiske uttrykk

Som albumtittelen kan indikere, spiller Før og etter videre på flere av temaene som Believer utforsket og begynte å tråkke opp – eller som kunne ha vært forstadier til det som endte opp på førstealbumet, så også i lydvalg. Trance møter soft rnb, møter orgel, møter kammermusikk.

Tango er et eksempel på en låt som utvikler seg til en eksplisitt videreføring eller dialog med Flashing fra Believer, idet den herlig melankolske melodien fra forgjengeren, med eim av ensomhet og lengsel ute i natten, kommer i en noe nedstrippa reprise.

Tittelsporet er en herlig reise inn i en underverden med dramatiske strykere over uidentifiserbar dialog og det som lyder som grisegrynt. Følelsen av å være på et sted man ikke vil være, men som man må passere – før det bygger seg opp til en suggererende og dramatisk konstellasjon, et arrangement som kunne kommet fra et mektig orkester – pålagt utrop fra en elefant. Det er som de skulle tatt ut strykerdelen skrevet for et dramatisk segment i en actionthriller og «oversatt» til synth. 

LES OGSÅ: Tar den danske Metoo-debatten inn i musikken

Det oppleves som det alltid er mer informasjon utafor lydbildet jeg til enhver tid befinner meg i. Som om Stoltenberg og Motzfeldt for lengst skulle ha tegna opp hele kartet over den enorme verdenen de har kreert, og vi bare får innblikk i en liten del av det. 

Innimellom skapes rom som likesom suger meg inn i et eventyrlig barndomsminne-aktig univers. Fløyte og gitar er et eksempel. Lydteksturen/støyen gir nostalgiske nikk til et eller annet middelaldersk-inspirert 2D-spillunivers fra 90-tallet, spilt på en treig kloss av en PC – eller Supernintendo, på en enda større kloss av en TV.

Det dype alvoret og dramatikken er innimellom insisterende, samtidig som uttrykket like ofte er lite selvhøytidelig. Og det er akkurat her, i skjæringspunktet mellom alvor og en slags barnlig eksperimentering og utforskning med ulike lydkilder, at Smerz har cracket koden til noe veldig interessant. Det er herlig å ikke vite hvor ferden går videre.

Lytt til Før og etter her: