Skjønnheter og udyr i Furiosa: A Mad Max Saga

I George Millers Mad Max-univers er de onde ofte stygge og groteske, mens de pene symboliserer dydighet. Hva skjer når man vrir på denne forestillingen?

«Hun er fra et sted med overflod!»

Hvis blikk kunne ete. Øynene på den unge Furiosa er sultne av fascinasjon idét den kidnappede jentungen blir tatt med inn under duken på ørkenteltet til Dementus.  

Vi er i The Wastelands. Ingenmannsland. Ødemarken. Verden har for lengst gitt opp. Det er menneskehetens egen skyld. 

Sammen med kinoaktuelle Civil WarThe Last Of Us og Dune-filmene, fremstår også det siste tilskuddet i Mad Max-universet som et slags worst case scenario for vår tid.  

Man forestiller seg de ytterste konsekvensene av et verdenssamfunn på vei mot avgrunnen: Der høyreekstremismen øker i takt med at folket selv stemmer ned demokratiene (det er fakta faen).

Ulikheten øker, den ene prosenten eier enda mer, samtidig om vitenskap, sannhet og fakta neglisjeres, naturresursene misbrukes, og korrupte ledere misbuker makt og bruker vold for å få det som de vil, mens verdens barn ser folkemord live på mobilen. 

«Humanity has gone rogue» sies det innledningsvis, i en hyperkort sekvens som hinter om opptakten til det dystopiske helvete vi nå befinner oss i. Det er bare massive ørkenlandskaper igjen etter at verden har blitt utsatt for et radioaktivt folkemord. 

Det er nesten ikke tegn til liv igjen, bortsett fra barbariske mennesker med loven i egne hender, tydelig preget av de voldsomme omstendighetene. Det er ikke et pent syn – og et resultat av desperasjon over de ekstremt få ressursene som er igjen. Egen overlevelse går på bekostning av andres. 

George Millers Mad Max-univers handler om mennesker i krise og kaos, samtidig med glimt av de ideologiske retningene som tegner seg hos de som kaller seg ledere, og hvordan de har makt. 

LES OGSÅ: Love Lies Bleeding: Boling, sex og hockeysveis!

Fra overlevelse til overblikk 

Kinoaktuelle Furiosa: A Mad Max Saga kan kanskje ikke måle seg med sin forgjenger, Mad Max: Fury Road, hva gjelder vill råskap og audiovisuell grensesprengning, effekter og stunts. 

Der forrige film var en totalt kompromissløs, ekstrem reinspikka action-road trip i dystopiens ødemark, med 2000 visuelle effekter, smykket med en uvanlig høy bilde-rate som gjorde den flere hakk mer røff og rå, senkes tempoet i Furiosa. Bokstavelig talt. Det tas ned til normal bildreframerate. 

Dog er Furiosas generelle bruk av CGI mer tydelig enn i forgjengeren. Jeg aner ikke om det handler om at den havnet i et lite utviklingshelvete, da George Miller i utgangspunktet hadde tenkt å filme de to like etter hverandre, for å holde det ville universet så sammenhengende som mulig. (Charlize Theron fikk visstnok fortalt bakhistorien som skulle bli Furiosas historikk allerede under innspillingen av Fury Road). 

Til gjengjeld tar Furiosa for seg en del andre aspekter ved universet og utbroderer det mer. Kartet tydeligere, og vi får litt dypere – også estetisk.  

LES OGSÅ: Lagde film om IS-kvinner og deres mor: – Det er et minefelt 

LES OGSÅ: Hit Man: Nachspiel-flirosofisk noir

Den ville ødemarkens skjønnheter og udyr

Tilbake til den unge jenta som er kidnappet til Dementus telt i den ugjestmilde ørkenen, er hun sett på som noe eksotisk i denne konteksten. Lik den prangende skjønnheten som preger oasen hun kommer fra, The Green Place. Hun er et symbol på renhet, sunnhet og videre liv.

Når Dementus (Chris Hemsworth) skryter av sin «adoptivdatter» til Immortan Joe, er det første han trekker frem ikke hennes ferdigheter, men at hun ikke er blitt besudlet eller smittet på noe vis. Altså ikke voldtatt, ikke smittet av pest, ikke utsatt for radioaktivitet, ingen tegn på inavl. 

Som Roger Scruton skriver det i Beauty: A Very Short Introduction hos Oxford University Press: «If you want to stand out, then you have to be worthy of the attention that you claim».1

Riktignok er det i en kontekst om arkitektur, men man kan også argumentere for at det samme gjelder for mennesker. 

Hva skjønnhet symboliserer og indekserer, understrekes i Mad Max-universet: Det vakre kommuniserer å være privilegert, skånet fra verdens brutaliteter på flere vis, og er av viktig betydning for å få arten til å overleve.

Skjønnhet er både en sosial og kulturell komponent som er knytta til biologi og psykologi. Det kommuniserer håp for kommende generasjoner. I Citadellet kommer det mer tydelig frem hva det betyr i praksis: Her er vakre kvinner sett på som om de var hellige. 

Duger de ikke til å føde sunne barn, kan de likevel gi morsmelk som også er en næringsrik kilde til sunt liv. Dog er kvinnene holdt som slaver, i en tyrannisk manns besittelse.

LES OGSÅ: Lagde trilogi om ungdomsopprør på 00-tallet til samtidas «stygge» estetikk og Deathhammer

LES OGSÅ: Poor Things: Stakkars vakre ting

Vakkert heltemot, det ondes styggedom

Fury Road er kontrastene mellom det skjønne ekstrem i forhold til det stygge. 

De ultimate motpolene blir påfallende i scenen mellom den one diktatoren Immortan Joe og The Splendid Angharad (Rosie Huntington-Whiteley), som er blant en av hans fem smellvakre koner som Furiosa, i Chalize Therons skikkelse, forsøker å hjelpe med å flykte.

The Splendid Angharad er ikke bare er en blendende skjønnhet med gyllent, glatt hår, asurblå øyne, og guddommelig glatt hud, skånet for solens merker. Hun er også sprutgravid, og bærer på nytt, friskt liv, altså en ny potensiell skjønnhet inni seg. Men det er også barnet til selveste kongen av uglyness, Immortan Joe. Dermed er hun noe av det mest dyrebare i Citadellet.

Det er en interessant dualitet i kontrastene mellom hennes skjønnhet, og hans styggedom: Immortan Joe introduseres på det avskyeligste vis: Det første vi ser, er nærmere bilder av hans hengete, byllete skrukke-rygg som det blåses hvitt kalkstøv på, før han får på den gjennomsiktige plastrustningen. Og da har kameraet enda ikke kommet til hans grusomme ansikt med sine ville, blodskutte øyne, og pustemasken, dekorert med smilende ulvetenner. 

Som Jan Grue har påpekt om tropen the disabled villain i The Guardian (og senere i foredrag), har fiksjonen brukt utseendet for å indikere at et ondt indre speiles i et utseende som avviker fra det vi anser som normalt. Og videre som avviker fra det pene.

De mest åpenbare skurkene har blitt utsatt for skader, er vansirede og ekle. De har proteser, pukkelrygg, astma eller en annen form for mystisk pustebesvær – noe Immortan Joe deler med Darth Vader, Bane i Batman-universet og Dennis Hoppers Frank Booth i Blue Velvet.

Grue argumenterer for at fordi vi ser at det er noe galt med kroppene deres, ser vi at det er noe galt med de indre kvalitetene deres.

Denne tanken om at menneskers innside speiler utsiden, går tilbake til Platon.

LES OGSÅ: Årets beste filmer 2023

Et vakkert ytre kommuniserer uskyld og dydighet, og kommer også til uttrykk i mindre definerte karakterer, som i tilfellet med den formbare Nux, gestaltet av Nicholas Hoult i Fury Road

Lik andre War Boys, er han ivrig etter å gå i døden for en sak uten så mye videre grubling – det være seg det gode eller det onde. Han er dermed et menneskelig våpen uten selvstendige tanker om moral. 

Han er ikke den vanskeligste å overbevise, og man oppdager at han ikke egentlig er så stygg når han omvendes til «den gode» siden. Bak den hvite kroppsmalingen og sett bort fra blodmangelen, er han en kjekk, ung mann. Han har ingen skavanker. Ingen deformerte kroppsdeler eller byller som mange av de andre. 

Hans ofring og martyrdom føles mer moralsk riktig når han til slutt ofrer seg for «det gode». Han begår en form for selvmordsbombing, noe som i seg selv er en stygg handling, men den fremstilles vakker og melodramatisk i slow motion, fordi det er for «det godes» sak. 

Lik Nux, er også den kjekke Tom Hardys gestaltning av Max i den samme filmen i utgangspunktet en udefinert karakter: I starten er han mer et ordinært produkt av verden han er en del av. Hans fremste mål er å redde sitt eget skinn etter å ha rømt fra de gale War Boysene, etter å ha blitt brukt som Nux’ blodpose. 

Etter å ha gjort et deseprat forsøk på å knerte Furiosa og de vakre kvinnenene i nød, for å stikke av med bilen deres, tar han et valg om å forsøke å endre historien for det godes sak.

Furiosa selv gestaltet av Anya Taylor-Joy, blir også en karakter som avviker fra den ortodokse ideen om en helt.

Ikke bare i kraft av sitt kjønn, men sitt utseende. Først som en avmagret skinhead, i skjul for Immortan Joe og hans pedofile sønn, Rictus Erectus (Natan Jones), forkledd som gutt på verkstedet i Citadellet, her ingen ser hennes skjønnhet.

Senere skal hun også miste en arm, i fangenskap hos Dementus selv, som ikke en gang kjenner henne igjen. Hun blir en funksjonshemmet helt. Er hun noe mindre god eller vakker med en arm mindre?

LES OGSÅ: Regissør Cristian Mungiu: – Vi er fortsatt dyr

LES OGSÅ: Scream-filmenes underliggende moralske budskap er smertelig on point

Estetisk friksjon

I Furiosa vrir George Miller på forestillingene og fordommene om de onde som stygge og goteske, mens de pene symboliserer det gode. For riktig så lett er det ikke å trekke generaliserende linjer mellom utseende og moral.

Eksempelvis møter vi mange ulike hjelpere både i Citadellet og blant War Boys. Quaden Bayles, gutten som gikk viralt for å ha blitt mobbet for å være kortvokst, og artisten Sean Millis som har Hunter syndrom, er begge blitt castet i små cameos som bidrar til å menneskeliggjøre War Boys som noe mer enn bare soldater.

Det er rom for mer menneskelighet og karakterdybde som strider imot det overflata kommuniserer: De onde med makt er mer dynamiske i Furiosa.

Immortan Joe fremstår til og med noe stoisk når han i noen sekunder viser snev av menneskelighet når han møter Furiosa som barn for første gang med Dementus. Vi ser det i øya hans, gestaltet av Lachy Hulme, som fremstår yngre og friskere enn Hugh Keays-Byrne som spiller ham i Fury Road (som også spiller Toecutter i den første filmen, Mad Max fra 1979). 

Kontrasten er interessant der bildet holdes på ham, mens han hviler blikket på den unge jenta. Øynene fokuserer på henne, men når forbi og inn til oss. Det er et sterkt bilde som i seg selv får frem en vakker komposisjon som i noen sekunder fremstiller Immortan Joe ettertenksom på et slags corny vis. I noen sekunder kan en ane snev av menneskelighet, og samtidig få innblikk i noe av hans lederskap og tenkning. At han velger seg menneskelig kunnskap og ressurser kan det virke diplomatisk og en smule klokt.

Men han er ikke det spor bedre enn Dementus (Chris Hemsworth). De to har tross alt hver sin egoistiske og inhumane grunn for å være i besittelse av Furiosa. For begge parter handler det om hva hennes skjønnhet symboliserer og kan gi dem som de selv ikke har.

LES OGSÅ: Dune: Part Two: Noe så ambisiøst og umulig som en nerdete Blockbuster om systemkritikk

Det overfladiske bedraget

Dementus i Chris Hemsworths skikkelse er, rent utseendemessig, mer realistisk fremstilt enn Immortan Joe: Til tross for en større neseprotese, er han fortsatt en mann med et vakkert utseende, muskuløs og sunn kropp, som heller ikke virker prega av sult, sykdom, mangel på ressurser, radioaktivitet, eller annet som vi ser i Citadellet.

Hans atletisk bygde kropp kan også tolkes som en måte å kommunisere at han er fra en mer sivilisert bakgrunn, lik Furiosa. Han har dessuten et velutviklet vokabular, og forstår at man ikke bare kan handle som en barbar for å få det man vil ha – selv om han ikke er langt unna. 

De to har flere likheter, noe han også mener å se og stolt innprenter i henne. Trolig har de to hatt et nokså likt utgangspunkt: Også Dementus har opplevd å få sin barndom brutalt frarøvet, sin familie likeså. Han har mistet sine barn, og derfor bærer han en liten bamse på kappen sin. Den får Furiosa. Flere motstridende følelser oppstår når han utviser en viss omsorg og beskyttelse av henne. Samtidig som han fortsetter å torturere og drepe.

Dementus kjører sin egen vri på den trojanske hest for å ta over Gastown under dekke av frigjøring av ressursene for å gi de tilbake til folket. Men denne formen for revolusjon er rein svindel, og selv har han et egoistisk motiv. Hans søken etter å få kloa i disse grønne, vakre oasene, er like mye motivert av hevngjerrighet, bitterhet, misunnelse

og maktsjukhet: Ingen skal tillate seg å vise at de har det bedre enn ham. Å tillate seg å håpe og kjempe om en bedre fremtid kan resultere i tortur.

Vi får kjenne på ubehag hver gang Dementus påpeker likhetene mellom ham og Furiosa, for det er det jo. Og lik ham, bor det også vrede og en voldsom tørst etter blodhevn i henne.

Gjennom ubehaget i estetikken, i det overfladiske bedraget, røsker George Miller oss ut av våre posisjoner som passive tilskuere.

Ved å viske ut skillene mellom det stygge og vakre, som tenkt knyttet til gode og onde handlinger, blir det også mer virkelighetsnært. 

Også flere av dagens lederskikkelser er karismatiske. Også de har uredelige intensjoner og støtter folkemord.

  1. Scruton, Roger (2011) Beauty: A Very Short Introduction. Oxford University Press ↩︎

*Tekstene i serien Det er så stygt! er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen Norsk journalistikk*

Følg oss på TiktokInstagramBlueskyX og Fjasboka

Del dette

5 thoughts on “Skjønnheter og udyr i Furiosa: A Mad Max Saga

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kulturplattformen TBA