Avatar: The Way of Water distraherer oss fra realitetene, uten nyansene som kunne skapt mer ubehag og tyggemotstand

ANMELDELSE: De onde er som copy-pasted ut av en krampaktig militant machomann-film fra 80-tallet eller Mannegruppa Ottar, med buzz cut, ørne-tattis på skulderen, utstyrt med hjerter av stein – og mangler vel egentlig bare sørstatsflagget, så er vi der.

5 / 10

Avatar: The Way of Water (Regi: James Cameron)

Det er gått tretten år siden James Camerons Avatar gikk på kino for første gang. Vi fortsetter å følge Jake Sully og hans familie når de igjen møter på trøbbel på den svært så frodige planeten Pandora: En viss «gjenfødt» leder av sikkerhetsstyrken som forsøkte å kolonisere planeten, aka «the sky people» aka demonene, søker hevn. Han vil også avslutte prosjektet som na’vi-folket satte en stopper for sist. 

Sully-familien tvinges på flukt til havfolk-klanen Metkayina. Her må de lære seg å tilpasse seg det nye lokalmiljøet og økosystemet, noe som også byr på utfordringer. Men dette blir som kjent ikke de eneste.

Konseptet menneskets tukling med naturens ressurser er gjort mang en gang før, også i storslått format, fra Disneys egen Pocahontas til Jurrasic World-filmene. Og der særlig de nyeste filmatiseringene har tatt tak i temaet fra Mary Shelleys Frankenstein, og adressert ansvaret for det man skaper, og på litt overdrevent vis tatt opp problematikken med nyintroduserte arter. 

LES OGSÅ: The English: Hevn, kuler og outsiderperspektiv i det ville vesten

Videre under temaet «ikke tukle med naturen» har vi sett kødne og skrekkfylte tolkninger, i form av karma som innhenter naive vestlige ungdommer i møte med den hvite ideen om urfolk som kannibalske barbarer i Eli Roths Tre Green Inferno, som igjen er inspirert av Ruggero Deodatos kultklassiker Cannibal Holocaust som spiller på samme tematikk.  

Avtar: The Way of Water er hverken provoserende skrekkelig eller tilbyr noen ny story, men gjentar gjerne det samme platte budskapet som i forrige film fra 2009, basert på en naiv romantisk vestlig idé om naturens vesen, som om naturen selv var uten brutaliteter, som «en drøm fra Disneyland», for å sitere en kjent Frp-politiker. Men dette er jo en Disney-film så hvorfor ikke? 

Animasjonene og teknologien bygget rundt karakterene er imponerende. Jovisst faller jeg fort inn i denne rike verdenen med et makeløst produksjonsdesign som vil få sine fortjente Oscar-nominasjoner, og sikkert også statuett.

Lydbildet er forseggjort og detaljert, fra lyden av kraftige propeller, til rasling i kratt og trær. Og det blir mengder av action, og som vil eskalere særlig de siste tredve minuttene, med tydelige stikk til Camerons tidlige filmkatalog (…og kom samtidig til å tenke på at foruten Atlanterhavets djevelske og mørke bunnløshet, gikk kanskje ikke det menneskelige dramaet så veldig dypt i Titanic, heller).

LES OGSÅ: Kids in Crime: Endelig en rå og rett frem oppvekstskildring fra 00-tallet som ikke skjønnmaler noe som helst

Ensidige macho-menn

Det er så lett å komfortabelt gli med på narrativet. Vi trenger ikke velge side en gang. Den er allerede valgt for oss.

Det er her jeg begynner å få problemer med å engasjere meg.

Avatar-universet opererer etter en konvensjonell svart-hvitt-sjablong fra andre verdenskrigsfilmer fra Hollywood som enkelt rettferdiggjør at «de gode» kan utøve vold, ved at «de onde» slo først, og opptrer dessuten umoralsk: Motivert av grådighet, kapitalisme og hevngjerrighet.

De onde er som copy-pasted ut av en krampaktig militant machomann-film fra 80-tallet eller Mannegruppa Ottar, med buzz cut, ørne-tattis på skulderen, utstyrt med hjerter av stein – og mangler vel egentlig bare sørstatsflagget, så er vi der. Men det blir vel for politisk dristig for denne produksjonen, da man risikerer å miste noen potensielle publikummere av det.

Med andre ord: Fienden er en alle kan ta avstand fra. Også de som mener ødeleggelse av naturen er nødvendig for å skape økonomisk vekst for den éne prosenten, kan ta med kiddo på Avatar 2 og peke på «den slemme, slemme mannen» (spilt av Stephen Lang). 

Ikke misforstå: Det er i og for seg helt greit at ingen kan identifisere seg med de onde (selv om jeg personlig elsker akkurat den følelsen av ambivalens når en film menneskeliggjør dem). 

Problemet er at disse parodiske macho-militære karakterene er for endimensjonale til at jeg bryr meg når det insisteres på å fortelle litt mye fra deres perspektiv. Når jeg ikke opplever dem som menneskelige overhodet, opplever jeg heller ikke at noe står på spill. Det er ekstremt uengasjerende, men mest irriterende, og det blir fort et spørsmål om det er verdt å se på i tre timer.  

LES OGSÅ: The White Lotus S2: En ting har jeg lært av denne sesongen: Aldri skyld på proseccoen

LES OGSÅ: The Bear S1: Yes, chef! Svett er bare forordet på kjøkkenet her. Av damp og kondens, stress og sinne som tyter ut av porene. Av brente fingre, sløvt topplokk og sløve kniver i rumpa

Moralsk forutsigbar

Men denne ekstremt enkle og ensidige skildringen av karaktererer gjelder også for na’vi-folket, og deres nye venner i Metkayina-klanen, som er en slags hvit idé på hva urfolk er for noe, en som henter utgangspunkt i det vestlige, hvite levesettet, såkalt etnosentrisme. Her er en skildring som har shoppet fra ulike urfolks historikk rundt omkring i verden, slik at man selv kan lage sin egen selvoppdiktede story løst basert på flere av dem, og slik kan rettferdiggjøre det store fraværet av filmarbeidere med urfolksbakgrunn eller tilknytning.

Det er noe med akkurat dette som gir meg dårlig smak i munnen, for filmen insisterer på å være veldig opptatt av urfolk og menneskets ansvar for tukling med naturen, men er paradoksalt nok fortalt fra et så ekstremt hvitt privilegert og moralsk perpektiv, at det er til å bli sjøsyk av.

Vi ser en kime til konflikt basert på hvorvidt noen ikke har reint blod i årene, noe som også kunne vært en spennende retning å gå i. Men det er vel for skummelt, dette også. Det samme gjelder filmens måte å fremstille drap av dyr på, som en utelukkende ond handling, gjort av de onde. Det blir helt tullete, all den tid vi ikke ser at urmenneskene dreper dyr selv (de dreper jo bare små fisker, må vite, og er ellers venner med alle dyrene). Nok et valg som undervurderer tilskueren. Jeg skulle likt å vite hva folk som driver med hvalfangst tenker om denne filmen.

Det er ingenting som rokker ved denne hvite romantiserte ideen om hvordan man skal leve, bygget på kristenmoralske verdier – og der det snakkes uironisk om å bli satt i husarrest som en straff, og som jeg virkelig lurer på hvordan de løser i praksis uten hus. 

Kanskje det mest interessante, er utviklingen av et vennskap mellom to outsidere fra både hav og land. Men vi holder oss ikke akkurat langt under overflaten. 

Den eneste «karakteren» i dette universet som er en smule mangefasettert, er naturen selv, som jo er både vakker og brutal, og slik vet å opprettholde sin egen balanse. Dermed er det også mer provoserende når det vakre ved den ødelegges av mennesker som forstyrrer balansen. Det er her det emosjonelle giret ligger.  

Men det blir for konformt å bare innta de innfødtes perspektiver på disse onde «andre» som besudler naturen og som uten respekt for den, tar liv av den. 

Hvorfor ikke gjøre dette med en smule mer tyggemotstand? Eksempelvis gjennom et metaforisk ekstra lag som de voksne skjønner? Som når filmer kommuniserer på flere nivåer og metaforisk peker til mer eksplisitte dagsaktuelle temaer… lik Taika Waititis siste familiefilmer om Thor?

Kanskje aller mest savner jeg disse karakterene som alltid havner imellom, eller blir brikker i rikingenes spill, som utnyttes og må stå til ansvar for dresskledde menns beslutninger – som arbeideren som ikke egentlig har noe valg, men må gjøre jobben sin for å tjene til livets brød.

Christopher Nolans Tenet evnet å skildre ansvaret for å ivareta verdens ressurser og hvordan makt korrumperer på en intelligent og spennende måte, ikke minst gjennom mye action som satte hjertet opp i halsen, og uten for ensidige sjablonger.

Avatar: The Way of Water blir, lik sin forgjenger, nok en naiv fremstilling av kampen mot klima og miljø-ødeleggelser. En skildring som distraherer oss fra realitetene, uten nyansene som kanskje kunne gjort sannheten litt mer ubehagelig. 

Avatar: Tre Way of Water har kinopremiere 14.desember.