Skildrer okkupasjonens grusomheter: – Musikk handler ikke bare om å ha det gøy

Koloah på Roskilde. Foto: Ida Madsen Hestman

ROSKILDE: Da de visuelle krigsbildene ble for sterk kost, skildret ukrainske Koloah brutalitetene gjennom musikken i stedet. Vi møtte ham på Roskilde under urpremieren på hans siste prosjekt.

Et industrielt og basstungt lydbilde møter en frenetisk og uropreget atmosfære som både oppleves stimulerende og forstyrrende. Videokunsten består av sammenlimede, hypnotiserende montasjer.

Ukrainske Dmitriy Aksentiev har gått under navnet Voin Oruwu, men på Roskilde er det Koloah som gjelder, og han står bak spakene både for de soniske og de visuelle bildene som tyter ut av anlegg og skjerm på et energisk Apollo. Dette er urpremieren på hans nyeste prosjekt.

– Selvsagt er det stort å være her. Dette er den største festivalen jeg har spilt på noensinne, sier produsenten og artisten fra Kyiv, og som for tiden oppholder seg i Berlin på ubestemt tid.

LES OGSÅ: Sjelfull afrobeats, Isah på nattvakt, Stormzy og Fredo om «toxic masculinity» – og Little Simz med idésprengt musikkvideo: Dette hører vi på nå

LES OGSÅ: Vi snakket med kunstneren og regissøren bak kritikerroste Apolonia, Apolonia om det å vise sine mest sårbare sider – og hvordan det var å drikke te med Harvey Weinstein.

Dmitriy Aksentiev aka Koloah spilte på Apollo under årets Roskilde-festival. Foto: Ida Madsen Hestman

Hørte bare bomber

Det ferske prosjektet er en reaksjon på hans forrige ambient-prosjekt, Serenity, som kom i fjor, og som er en reaksjon på Russlands invasjon av Ukraina 24.februar, og inspirert av science fiction-klassikere som Blade Runner og Akira.

Prosjektet var ambient – og ganske ulikt det pulserende lydbildet Koloah er kjent for. Han husker godt 24.februar. Først klarte han ikke lage musikk overhodet.

– Da er det interessant at da du først begnyte å lage musikk, så reagererte du med å lage et ambient album?

– Ambient er veldig simpelt, men jeg klarte ikke å bruke trommer i musikken min. Det smalt sånn, jeg hørte bare bomber. Jeg tenkte at det ikke var noe for meg lenger.

Lytt til Serenity her.

LES OGSÅ: Demokratiske avgjørelser vil ikke nødvendigvis gjøre verden til det bedre, mener den anerkjente rumenske filmregissøren. Derfor har han laget film om en rasistisk brødskandale i hjemlandet.

Han brukte ikke trommer i musikken sin på nesten et halvt år.

Det smalt sånn, jeg hørte bare bomber.

– Det var for voldsomt. Men å bare jobbe med det prosjektet hjalp meg å komme meg igjennom de første månedene med okkupasjon, gjennom disse meditiative lydbildene i studioet hjemme.

Som en kontrast til det ambiente lydbildet hadde Koloah, som også er utdanna filmregissør, laget videokunst som på skjermen bak ham viste det han beskriver som «noen veldig fryktelige scener».

Videokunsten skulle vise seg å bli for voldsom for en festival han skulle opptre på.

– Jeg ble fortalt at de ikke ville vise krigsbildene. Jeg mener… come an. På en måte forstår jeg det, men på en annen side kan du jo ikke gjemme deg fra det som skjer.

Hva tenkte du selv da du fikk en sånn beskjed?

– Jeg var jo i sjokk. Men jeg forstod det jo på en måte, så jeg bestemte meg for å gjøre prosjektet mitt på en mer tricky måte, for å finne en løsning, ved å snakke om dette på et dypere plan.

LES OGSÅ: Feilslått litterær purisme

Harde refleksjoner

Denne gangen har han derfor gjort det motsatte:

– Musikken er hardere og mer overdrevet, og lydbildet rommer mer av den samme atmosfæren som jeg hadde i det visuelle uttrykket i mitt forrige prosjekt. Dette er et prosjekt som også reflekterer rundt okkupasjonen, men på en annen måte, ved at videokunsten er mer abstrakt. Det er også for at ikke så mange skal bli så sjokkerte som man ble forrige gang, forteller han.

Stort sett liker han å jobbe med større musikkstykker og lengre audio-visuelle prosjekter.

– Jeg er ikke interessert i å bare lage enkeltspor eller ep-er. Jeg gjør det jo fortsatt for dj-sett og sånne ting, lager noe enkelt og dansegulv-vennlig. Men som regel liker jeg å lage et lengre, sammenhengende prosjekt, og som gjerne tar et år å jobbe med, og som kommer som både lyd og bilde.

Selv om musikken er hard og utfordrende, er det også et dansefremmende lydbilde som står på menyen på Roskilde.

LES OGSÅ: Tits, ubehag og fartsfylte montasjer: Her er våre favoritter fra Kortfilmfestivalen 2023

Denne formen for musikk har virkelig hjulpet meg, fordi jeg kjenner på mange dårlige følelser.

Om kommunikasjon

Prosjektet er basert på en tekst han skrev, ispedd flere visuelle referanser.

-– Jeg forsøker å skildre musikken på flere nivåer. Hovedtemaet for albumet er kommunikasjon: Kommunikasjon med seg selv, mellom kvinner og menn, mellom menneske og natur, mellom tid og – og samtidig er fraværet av kommunikasjon noe som leder oss til katastrofer, som pandemier, sykdom, krig.

– Det er den filosofiske delen av albumet. Jeg elsker å kommunisere på flere nivåer, og jeg tror det gjør kunsten både rikere og større hvis man klarer å kommunisere på flere nivåer, og gjennom flere medier, forteller han.

– Jeg elsker når musikken utfordrer deg. Musikk handler jo ikke bare om å ha det gøy. Det kan handle om noen virkelig vonde ting. Noen ganger kan du komme deg bedre gjennom noe vondt gjennom musikken.

– Du viser kanskje også noe av det stygge i verden ved å speile det?

– Ja, nettopp. For meg, som en artist fra Ukraina, kjenner jeg virkelig på et behov for å lage den typen musikk jeg lager akkurat nå. Denne formen for musikk har virkelig hjulpet meg, fordi jeg kjenner på mange dårlige følelser. Jeg vil få det ut.

Følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

Del dette

6 thoughts on “Skildrer okkupasjonens grusomheter: – Musikk handler ikke bare om å ha det gøy

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA