– Det er en film om hvordan familien både kan bygge oss, og samtidig kan gjøre oss til forferdelige mennesker

Foto: Arthaus

INTERVJU: Léonor Serailles aktuelle Mor og sønn er basert på kjærestens oppvekst med alenemor i Frankrike. Den føyer seg i rekken av nyere personlige filmer fra ferske filmskapere om identitet, klasse og psykisk helse.

PARIS: – Vi ser alle etter dette i bøker og filmer. Kjæresten min kjente på et fravær av forbilder i fiksjonen. Jeg tenkte at det derfor burde være en plass til denne familien. 

Den franske regissøren Léonor Seraille kjente en trang til å lage en film delvis basert på sin egen samboer og hans oppvekst:

– Jeg skrev denne filmen mest for å forstå ting jeg ikke forsto med disse brødrene. Det var også en måte å forstå mer av mannen jeg bor med, og faren til barna mine, som jeg har kjent siden jeg selv var sytten år. Han vokste opp i Frankrike med en mamma som jobba hardt og gjorde som best hun kunne.

LES OGSÅ: Kids in Crime: Endelig en rå og rett frem oppvekstskildring fra 00-tallet som ikke skjønnmaler noe som helst

LES OGSÅ: Klubbglade rytmer og tunge tekster: Dette hører vi på nå

https://www.youtube.com/watch?v=MTmhg7dQDv0

Fra tre perspektiver

Mor og sønn er Serailles andre film. Den var også i hovedkonkurransen i Cannes i fjor, etter at regissøren vant Gullkameraet under filmfestivalen i 2017 for sin debutfilm, Jeune Femme.

Filmen skildrer alenemoren Rose (spilt av Annebelle Lengronne) og hennes to sønner, som emigrerer til Frankrike fra Elfenbenskysten. Den fortelles over en periode på 20 år, vekselvis gjennom tre ulike perspektiver, fra blikkene til moren, og til de to brødrene, Jean som er eldst, og lillebror Ernest. Sistnevnte er basert på Serrailles kjæreste.

– Det er en film om hvordan familien både kan bygge oss, og hvordan familien samtidig kan gjøre oss til forferdelige mennesker, forteller Serraille.

– Å skifte perspektivet var også tre ulike måter å utforske intimiteten til hver enkelt av dem på, rent filmatisk. Samtidig var det også en måte å vise hvordan kjærligheten dem imellom utvikler seg på. 

– Men så utvikler det seg også til å bli en familie som går i oppløsning? Hvorfor ville du lage en film om det? 

– Fordi det er en fortelling som rører så mye ved meg, både som et menneske, og som søster, som mor, som datter. Jeg så noe universelt i denne fortellingen: Denne familien kunne kommet fra Ukraina, fra Vietnam, eller Argentina. Poenget er at livet setter oss i krise noen ganger. Det gjør deg sterkere – eller kanskje ikke. Og som barn vil du gjerne please dine foreldre og få anerkjennelse, fordi du er glad i dem, og her står moren i sentrum av guttenes verden. Men som voksen, er kanskje den eneste måten å finne seg selv på, rett og slett ved å trekke seg unna de du er glad i.

LES OGSÅ: Bones and All: Hvem er egentlig monsteret?

LES OGSÅ: Ny film om partnervold: – En situasjon som veldig mange lever i, veldig mange flere enn vi aner

Mor og sønn heter Un petit frère på fransk. Foto: Arthaus

Personlige filmer om identiet

Mor og sønn er en av flere nye europeiske sosialrealistiske filmer som har kommet i løpet av det siste året, laget av relativt ferske regissører, og som bærer preg av å være veldig personlige for regissørene selv.

De gjennomgående temaene for disse filmene, lik Serrailles Mor og sønn, er gjerne oppvekst, identitet, tilhørighet, og klasse, og hvordan disse faktorene er forbundet med psykisk helse, og/eller påvirker voksenlivet. Jeg tenker på filmer som Aftersun (Charlotte Wells), The Quiet Girl (Colm Bairéad), Close (Lukas Dhont), Saint Omer (Alice Diop), og kommende franske filmer som Return to Seoul (Davy Chou) og Love According to Dalva (Emmanuelle Nicot).  

Hva tenker du om at det er flere nye filmer fra relativt ferske regissører som søker å snakke filmatisk dypere om disse temaene? 

– Jeg tror folk føler seg ensomme og de vil forstå meningen med livet. Jeg kjenner på det selv, i mitt liv, og i mange filmer jeg ser. Jeg Iiker det faktum at selv om det er en skummel og trist konstatering, så er kreativiteten og oppfinnsomheten sterkere tilstede enn jeg har sett tidligere, sier Serraille.

– Å skrive film for meg, er å dykke inn I et tema for å utforske noe som er veldig intimt, og som jeg kjenner, som hjelper meg å reise i mitt eget liv. Alt er jo egentlig en blanding av virkelighet og fantasi. Sånne ting.

LES OGSÅ: Skuespilleren tror filmen Saint Omer resonnerer fordi den adresserer et universelt tabu. Vi møtte Guslagie Malanda og medskuespiller Kayije Kagame i Paris

LES OGSÅ: Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at syden-karaoke kunne få meg til å gråte

Regissør Léonor Serraille vant Gullkameraet i Cannes for sin debutfilm Jeune Femme i 2017. Nå er hun aktuell med Mor og sønn. Foto: Arthaus

Kjærlighetsspråk

Helt i begynnelsen av filmen sier den yngste sønnen Ernest, i retrospekt, at han kjente på det å ha en mor som var emosjonelt fraværende. At hun ikke virket helt tilstede selv om hun var der fysisk. Jeg synes det er interessant at dette sies så tidlig, for det gir en slags føring for hva jeg skal være observant på videre i filmen, fra hans perspektiv. Jeg kjenner på at resten av filmen adresserer dette på ulike vis? 

– Jeg er ikke enig, ler Serraille. Jeg begynner å lure på om dette ble litt «lost in translation», slik det gjerne kan bli når en norsk møter en fransk og begge snakker på andrespråket, men tenker på hver sine respektive morsmål. Flere ord kan få litt ulik klang i den andres øre.

– Hun er absolutt der, hun er der hundre prosent, men på sin egen måte. Det hun aller mest vil for sine barn, er å gi dem frihet. Men for å gi dem det, må hun jobbe hardt og pushe dem til å jobbe hardt. Og det er sånn hun viser at hun elsker dem. Og derfor vil du kanskje kjenne en distanse til henne. Men det hun gir sønnene sine, er en mulighet til vokse opp til å bli frie menn. 

Men de har jo også ulike kjærlighetsspråk, påpeker Serraille: 

– Jean som er eldst, blir veldig påvirket av morens sentimentale og turbulente kjærlighetsliv med ulike elskere som ikke behandler henne så bra. Han er også veldig sensitiv, så når han skjønner at moren blir dårlig behandlet av noen hun elsker, så har også han det vondt. Det er en scene der han mister besinnelsen inne på en restaurant, og det handler om at han ikke tåler å se at hun bli til et offer. Han er stolt av henne. Alle ønsker det beste for hverandre, men de snakker ikke det samme emosjonelle språket, sier Serraille.

– Hun er kanskje ikke den mammaen jeg selv ville sett for meg, men jeg var tiltrukket av rollen, mest på grunn av den sterke kjærligheten hun har for sine barn. 

LES OGSÅ: Saint Omer: Å se mennesket i morderen

Milan Doucansi spiller Ernest som 5-åring, Annabelle Lengronne spiller moren Rose, og Sidy Fofana spiller den 10-år gamle Jean. Foto: Arthaus

– Hva tenker du om hvordan mødre portretteres på film sånn generelt? 

– På kino og i livet generelt er det en forventning om at mødre må være perfekte, de må gi, gi og gi. Men De kan ikke bare være selvoppofrende. Det kan virke selvmotsigende, men vi velger ikke å se de gode, sterke mødrene som tar seg tid til å ta vare på seg selv. Og det er det denne moren gjør. Det er hennes måte å holde seg i live på, og det er også del av hvorfor hun elsker barna sine, mener Serraille:

– En kvinne og en mor kan også være heltemodig hvis hun finner seg selv på nytt, og også lever livet sitt for seg selv, og ikke bare for andre. Å fremstille kvinner og mødre på film i dag, kan ikke gjøres på samme måte som på 1950- eller 1980-tallet, sier hun.

– Offerportretter har alltid forstyrret meg mye. Det er som når du ikke anses som en sterk kvinne hvis du ber om en epidural under fødsel: «Du er en kvinne, du må lide og that’s it.» Filmer kan heller utfordre denne ideen, ved å spørre om hvorvidt moderskap bare skal handle om følelsen av å være et offer. Frihet til å være kvinne er viktig også når du er mor. Du kan være en rollemodell for barnet ditt på mange måter.

Denne mammaen har også mye av regissørens egen mamma i seg, forteller Serraille.

– Men også bestemødrene mine. Og sikkert også mye av meg også, regner jeg med. Denne filmen er også basert på flere av mine egne opplevelser. Det første kysset til Ernest som tenåring, er veldig linket til et minne jeg har av mitt første kyss, sier regissøren.

– Å lage denne filmen har vært en reise som samtidig, litt underbevisst, også har handlet om mitt eget liv. 

Mor og sønn går nå på norske kinoer.

For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på InstagramTwitter og Fjasboka

Del dette

6 thoughts on “– Det er en film om hvordan familien både kan bygge oss, og samtidig kan gjøre oss til forferdelige mennesker

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA