Oppenheimer: Storartet og rystende om den gærne og genierklærte mannen kjent som atombombens far

Cillian Murphy spiller J. Robert Oppenheimer i Christopher Nolans Oppenheimer. Dette stillbildet er en 11K-scanning, fra et 70mm IMAX filmbilde. Foto: Universal International Pictures

ANMELDELSE: Christopher Nolans etterlengtede Oppenheimer er et innlysende eksempel på hvordan filmens språk kan fortelle oss ting det verbale språket ikke kan.

9 / 10

Oppenheimer (Regi: Christopher Nolan)

Han er den filmskaperen som best har klart å faktisk skape en illusjon av parallelle universer, eller «multiverser» på film, så vi tror på det. Kanskje fordi han spiller på den magien som også eksisterer i vår fysiske verden, og slik legitimerer en viss realisme. Han henter utgangspunkt i vitenskapen, i naturlovenes premisser.

Ja, jeg snakker om mesterregissør Christopher Nolan

Og i Nolansk ånd, er Oppenheimer en filmfortelling fortalt på flere nivåer, over flere tidslinjer. Fra å fortelle på det konkret overfladiske planet, om en brilliant vitenskapsmann, går det over til å handle om noe større, som en virkelighetens Frankenstein-fortelling: Om ansvar for det man skaper.

Dette handler ikke bare om et vitenskapelig prosjekt og historiske fremskritt, det handler om etiske spørsmål, om politikk og maktkritikk. Og samtidig er det en psykologisk thriller, der vår hovedperson kan sees som en slags martyr, for sine sympatier med kommunismen.

Det går fort opp for meg hvorfor Nolan er så tiltrukket av Oppenheimer, som mildt sagt er en eksentrisk karakter, både brilliant og full av ambivalens mot seg selv og verden. Lik kjernefysikkens fisjon, er han selv spaltet, noe Nolan utnytter filmatisk.

LES OGSÅ: Demokratiske avgjørelser vil ikke nødvendigvis gjøre verden til det bedre, mener den anerkjente rumenske filmregissøren Cristian Mungiu. Derfor har han laget film om en rasistisk brødskandale i hjemlandet.

Cillian Murphy spiller tittelrollen i Oppenheimer, av Christopher Nolan. Foto: Universal Studios

Nolan-koden

Nolans opphengthet i hvordan spille på spenning i flere parallelle tråder – eller parallelle universer – om du vil, er hans mest kjente varemerke som en av vår tids største og viktigste filmkunstnere og auteurer. 

Dette utforskes i Interstellar, der reise mellom tid og rom utforskes, og fremtiden ligger i vitenskapens hender, mens verden er på randen av krise. Han har også lekt seg med et worst case scenario for dersom vi tukler med verdens ressurser og masseødeleggelsesvåpen i Tenet. Og han har skildret andre verdenskrig før, gjennom et maktkritisk blikk, trukket paralleller til vår samtid, og stilt etiske spørsmål knytta til krig, konflikt og flyktningkrise, i Dunkirk. 

Man kan tydelig se av hans forrige filmer, hvordan det har ledet frem til Oppenheimer og mennene bak Manhattanprosjektet. Og kvantefysikkens verden, versus den virkelige verden: det fysiske i møte med en verden vi ikke kan se med det blotte øyet.

Denne gang har han basert seg på den Pulitzer Prize-vinnende boka American Promotheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer, av Kai Bird og Martin J. Sherwin.

Her tegnes et begynnende portrett av J. Robert Oppenheimer og hans rolle i det såkalte Manhattanprosjektet i Los Alamos, New Mexico, der man utviklet og fant opp kjernefysiske våpen under andre verdenskrig.

Det er sånn det starter i hvert fall. Og så baller det på seg.

LES OGSÅ: Spiller karakter basert på fransk barnemorder: – Selvsagt var det vondt å sette seg inn i

Florence Pugh i rollen som kommunisten Jean Tatlock, som Oppenheimer hadde et forhold til. Foto: Universal Studios

Murphy i en av sine sterkeste roller

Den virkelige Oppenheimer var kjent for å være litt av en skrue, og det er høyst forståelig at man har villet lage en film om denne gærne og genierklærte mannen:

Han virket å være like mystisk og merkelig som han var brilliant og viljesterk.

På alle måter en sammensatt mann – som forstyrret undervisningen han deltok i så mye at andre studenter klaget på ham. Og han forsøkte faktisk å forgifte foreleseren sin med et eple (!). J-en står forresten for Julius, oppkalt etter sin far. 

Cillian Murphys gestaltning av Oppenheimer er herlig overbevisende. Den irske skuespilleren markerer samtidig sitt sjette samarbeid med regissøren – etter The Dark Knight-trilogien, Inception og Dunkirk

Tittelrollen er som formstøpt for ham, med sine tidvis oppsperrede øyne og smått frenetiske oppsyn (mistenker Nolan for å ha latt seg inspirere av Murphys nevrotiske, coke-avhengige tolkning av Tom på sitt mest desperate, i Sally Potters The Party)

Det er som om han alltid tenker på noe, som om noe konstant kravler oppi skallen, og han virker nesten litt besatt. Ikke at det gjør ham til en usympatisk fyr, tvert imot. Det er en kompleks karakter vi bryner oss på, og det er enda godt, for filmen er tre timer lang. 

Og selv om han er et geni, virker Oppenheimer noe godtroende og naiv. Det er også noe av det menneskelige ved ham som skinner igjennom, sammen med en sterk rettferdighetssans. Murphy porsjonerer ut hans indre dynamikk, og pågående diskusjoner med seg selv på en lavmælt og troverdig måte.

LES OGSÅ: Skildrer okkupasjonens grusomheter: – Musikk handler ikke bare om å ha det gøy

Benny Safdie spiller Edward Teller, som Dr.Strangelove er basert på, Cillian Murphy spiller Julius Robert Oppenheimer. Foto: Universal Studios

Mannsterkt crew – og Trond fra Norge

Atombombens far gjorde selvsagt ikke jobben alene, men ved hjelp av en rekke andre vitenskapsmenn. Det er mange titler og navn å holde styr på, og pent mange var involvert i denne enorme operasjonen. Ikke bare fra USA, men også Øst- og Vest-Europa ble støvsugd for kløktige skaller. 

I ensemblet med kjernefysikere som blir mer framtredende, finner vi regissør og skuespiller Benny Safdie som den teoretiske fysikeren Edward Teller – den svært kontroversielle ungarske vitenskapsmannen som har vært inspirasjonen til karakteren og filmklassikeren Dr. Strangelove (Kubrick, 1964).  

Også norske Trond Fausa Aurvåg dukker opp, blant vitenskapsmennene i Los Alamos, i rollen som en ukrainer, George Kistiakowsky – og som visstnok hadde veldig tydelig russisk aksent. Det har ikke Aurvåg, og det er for meg litt merkelig at man ikke klarte å finne en eneste habil ukrainsk skuespiller med en bedre aksent enn en nordmann. Men Aurvåg gjør en god rolletolkning, og glir inn i det mannsterke rekka av ganske mange kjente navn. 

Av andre sentrale karakterer, er Matt Damon overbevisende som lederen av Manhattanprosjektet, offiser Leslie Groves. Josh Hartnett – en skuespiller man nesten skulle tro hadde lagt opp – dukker tidlig opp som fysikkprofessor og nobelprisvinner Ernest Orlando Lawrence, som ledet utviklingen av den elektromagnetiske separeringsprosessen av uranium-235. 

Robert Downey Jr. er solid som Lewis Strauss, i en spillestil jeg ikke har sett tidligere, og som er en svært positiv opplevelse. Emily Blunt som Kitty Oppenheimer og Florence Pugh som Jean Talock, gjør mye ut av spilletiden de har som de eneste kvinnekarakterene med noe særlig plass på lerretet.

Lista er ellers imponerende full av bemerkelsesverdige skuespillernavn som Jack Quaid, Dane DeHaan, Matthew Modine, Jason Clarke, Alden Ehrenreich, Rami Malek, og Casey Affleck. Samt Kenneth Branagh som Niels Bohr, og Gary Oldman i rollen som Harry Truman.

LES OGSÅ: The English: Spennende western-miniserie med menneskelig fokus og sterke skuespillerprestasjoner fra Chaske Spencer og Emily Blunt.

LES OGSÅ: Tits, ubehag og fartsfylte montasjer: Her er våre favoritter fra Kortfilmfestivalen 2023

Oppenheimer spilt av Cillian Murphy og kona Kitty, spilt av Emily Blunt. Foto: Universal Studios

Kraftfulle virkemidler

Foruten å handle om det historiske Manhattanprosjektet og den enorme operasjonen bak utviklingen av den første atombomben, handler Nolans Oppenheimer like mye om etiske spørsmål, og det som skjedde etterpå. 

Samtidig handler det om en paranoia som vokser i takt med en visshet om tilknytninger til kommunistpartiet, og amerikansk etterretning som lusker i buskene og roter i søpla. 

En paranoia som sakte manifesterer seg i filmens tekstur: Innimellom oppleves det som om noen tar tak i hele veggen bak Oppenheimer og rister i den, mens Oppenheimer selv står stille.

Dette er et innlysende eksempel på hvordan filmens språk kan fortelle oss ting det verbale språket ikke kan.

Det inkluderer nyskapende måter å gjenskape en realistisk soppsky-bombe på, ulike typer praktiske effekter for å imitere den molekylære verdenen, samt måter å visuelt skildre Oppenheimers indre sinn og tanker. 

Her fortelles historien både fra et førsteperspektiv, et introspektiv, og fra andreperspektiv i farger. Men også fra et tredje, mer kritisk blikk utenfra, og som synes å komme fra Lewis Strauss, spilt av Robert Downay Jr, i svart-hvitt. Ingen versjoner er objektive.

LES OGSÅ: Skuespillere streiker i Hollywood for første gang på 40 år

For å få frem Nolans visjon har man utviklet svart-hvitt-film tilpasset for 70mm IMAX-formatet for første gang i filmhistorien. Resultatet er slående. Foto: Universal Studios
Robert Downey Jr spiller Lewis Strauss, som forteller sin verjson av historien i svart-hvitt. Foto: Universal Studios

Pusher grensene

Nolan er regissøren som først introduserte konseptet med å skyte Hollywood-blockbustere på 70 millimeter IMAX-film. Og han utviklet en overraskende nær fotografisk tilnærming av et sort hull i Interstellar, kort tid før et virkelig svart hull ble fotografert av et spesiallaget teleskop. 

Denne gangen har man utviklet svart-hvitt-film tilpasset 70mm IMAX-formatet for første gang i filmhistorien. Resultatet er slående.

De imponerende visuelle sekvensene er signert Hoyte Van Hoytema som har vært trofast ved regissørens side siden Interstellar, og fikk en velfortjent Oscar-nominasjon for Dunkirk.

I motsetning til de typiske storslåtte panorama-bildene Nolans filmologi er kjent for, er det her oftere Oppenheimers ansikt som blir vår «utsikt», idet filmen peker innover i hans sinn.

Dette utstuderes gjennom et kamerablikk som nesten minner om en slags fisheye-aktig linse, men med ti ganger bedre optikk, der jeg kjenner på en klaustrofobisk nærhet. Mens bakgrunnen er blurry. Grepet forsterker den nevrotiske tilstanden av stress og suspense

Samtidig intensiveres uroen. Tempoet som preger tonaliteten understøttes og forsterkes av alt fra lydbildet, til bevegelser og klipperytmikk. Men ikke minst i vekslingen mellom parallelle fortellinger i ulike tidslinjer, som stort sett foregår i ulike avhørslokaler. Her kommer kontrasten mellom fargefilm og svart-hvitt veldig til sin rett som effektivt forteller oss hvor vi hopper i tid og perspektiver. 

Leken med naturlige lyskilder og kontrastene mellom lys og mørke blir et særlig velfungerende virkemiddel i svart-hvitt-sekvensene, som om det var en neo noir, men snudd på hodet.

For å forsterke spenningen går man for overeksponering – så hvitt at vi formelig blendes. Det er som om man skulle simulert det indre stresset hos karakteren selv – eller det overveldende lyset fra atomsprengningen. Det gir ekko videre i filmen.

Når det først kommer til hvordan skildre kraften av en atombombe – dens storslåtthet og grusomme kraft – som et underverk og en forbannelse på samme tid, kommer jeg ikke på en bedre tenkelig måte å skildre dette på visuelt.

Det samme «omvendte noir»-teknikken gjelder bruken av lyd: Sjelden har jeg opplevd lyden så kraftfull og intens som når den er fraværende. Og likledes, hvordan lyden som et overdøvende virkemiddel kan fremkalle sterke emojsoner i stille scener.

Lyddesignet, sammen med komponist Ludwig Göranssons (Black Panther, The Mandalorian) geniale score, fremmaner forsterkende sekvenser som imiterer lyden av noe radioaktivt, til det å leke seg med overrumplende tramping, som om det bygget opp til noe større. Som om vi venter på at noe skal til å sprenge. 

LES OGSÅ: Norsk-russisk-ukrainsk prosjekt: – Det skal være smertefullt

Cillian Murphys gestaltning av Oppenheimer er herlig overbevisende. Den irske skuespilleren markerer samtidig sitt sjette samarbeid med regissøren – etter The Dark Knight-trilogien, Inception og Dunkirk. Foto: Universal Studios

Stiller spørsmål

Uten å spoile så mye av den dramatiske handlingen, vil jeg trekke fram de interessante perspektivene Nolan tar når han har valgt å skildre historien om begynnelsen på atomkraft-alderen.

Ved å pushe grensene for hva bildespråket kan kommunisere, gjennom estetikken, viser Nolan også hvordan man kan se verden på andre måter.

Oppenheimer er en film som blant annet stiller spørsmål rundt hva det vil si å være lojal eller patriotisk.

Og det det stilles spørsmål rundt etikken og problematiske krigføringsmetoder – noe som i dag er betimelig i det vi ser konturene av en ny kald krig. 

Denne evnen til å se verden fra et alternativt, mer kritisk perspektiv, er også et av flere likhetstrekk mellom regissøren og Oppenheimer.

Og selv om både Nolan og Oppenheimer har skapt storartede ting, må det ikke alltid være synonymt med noe positivt. Ei heller er dette noen rosenrød fortelling om den vestlige verdens fremskritt. Snarere ser vi et stormannsgalt, grådig og paranoid USA. 

Men hvem er egentlig monsteret? Er det vitenskapsmannen eller det monsteret han skapte – for å gå tilbake til Frankenstein.

I likhet med boka filmen er basert på, skapes også en parallel til guden for menneskets utvikling, Promotheus, som ga ild til menneskeheten – og ble straffet av Zevs.

Heldigvis kommer ikke filmen med noen antydninger om hvem som er onde her, slik mange kunne vært fristet til å gjøre i denne stadig mer «svart-hvite» verden vi befinner oss i.

Men den gjensiterer Oppenheimers sitat av Bhagavad Gita, etter å ha vært vitne til bombens første vellykkede test i New Mexico i 1945:

«Now I am become Death, the destroyer of worlds.»

Oppenheimer får norsk kinopremiere 21.juli.

For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

Del dette

5 thoughts on “Oppenheimer: Storartet og rystende om den gærne og genierklærte mannen kjent som atombombens far

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA