Barbie: Den marginaliserte Ken stjeler showet

Margot Robbie er Barbie i Grets Gerwigs Barbie.

ANMELDELSE: Greta Gerwigs Mattel-produserte Barbie er klart best når den ikke prøver å tenke for mye. 

7 / 10

Barbie (Regi: Greta Gerwig)

Det starter nokså ambisiøst, med en metafor lånt fra prologen i Kubricks mesterverk, 2001: En romodyssé: Småjenter vikarierer for apemenneskene som leker med sine baby-dukker.

Plutselig dukker det opp en gigantisk Barbie ruvende foran dem, i Margot Robbies skikkelse. En av jentene forstår hva dette betyr, smeller dukken sin i bakken, og imiterer Kubricks apemenneske som nettopp har forstått hvordan man kan bruke bein som et våpen.

I 2001 impliserer scenen at menneskeheten ble definert utifra dens evne til å utøve vold. På samme måte illustrerer også Barbie-dukken et fremskritt.

Men i likhet med filmen som også deler premiere med Barbie, Oppenheimer, må ikke nye oppfinnelser nødvendigvis være positivt. Det kan også være en forbannelse.

LES OGSÅ: Oppenheimer: Storartet og rystende om den gærne og genierklærte mannen kjent som atombombens far

Barbie møter Kubricks 2001: En romodyssé. Foto: Warner Bros. Entertainment

Heldigvis er ikke dette en film som søker å gå voldsomt dypt inn i slike spørsmål, selv om den har intensjoner om å gå dypere enn jeg tenker er nødvendig. Barbie er tross alt ikke Lego, heller.

Selv har jeg ambivalent forhold til dukken, som jeg brukte for det meste som hovedroller i hjemmelagde filmer, deriblant en Barbie-parodi på De Syv Søstre med Walter og Billeba i spissen i noen hete sekvenser, mens en annen Ken-dukke faller ned en klippe og blir tilsmurt bærsaft som blod. Problemet var at det var for mange begrensninger med disse dukkene. De kunne heller ikke bøyes nok som et leketøy. Men nok om det.

Her er det illusjonen om denne fantastiske dukkens fullkommenhet som er premisset for filmen.

LES OGSÅ: Ryan Gosling viser «Ken-triks» på rød løper

Imponerende Barbie-univers

Produksjonsdesignet i denne Barbie-verdenen er verdt penga alene. Fargene og estetikken er mildt sagt inviterende. Ja, det er nesten for godt til å være sant, for researchen er det gjort flid med, og det ser klin likt ut Barbie-lekene man selv hadde, eller stod og sikla etter på Brio. 

Barbie-universets er så gjennomført i gjengivelsene av produkter og props av papp, plast og tekstiler av lav kvalitet, at jeg rykket til da jeg så den veldig tydelige produktplasseringa av en hvit Smeg-brødrister blant det andre totalt ubrukelige gjenstandene på Barbies kjøkken.

I Greta Gerwigs film er det Stereotypical Barbie som er vår hovedkarakter – fortsatt i Margot Robbies skikkelse. Men det er også andre Barbier og Ken-er, deriblant Ryan Goslings Ken, men bare én Allan, spilt av Michael Cera.

Barbie har ting å gjøre og bor blant annet i et hus (ikke alle gjør det). For Ken (Gosling) (som ikke bor i hus), handler alt om å bli anerkjent av Barbie, hvilket vil si å bli sett, av Barbie. Ken har ingen jobb, han er på stranda: «My job is just beach».

LES OGSÅ: And Just Like That S2: – Noe av det mest tonedøve jeg har sett

Begynner å tenke

Etter hvert som vi blir mer komfortable i Barbie-universet, innser vi fort hvor begrensa det er – til tross for at Barbier kan «alt», og styrer verden. For de «lever» tross alt i sin egen boble, der kjønnsrollene er reversert.

Problemet er at hverdagen er uten innhold – i dobbelt betydning. Det er heller ikke innhold i den melkekartongen, eller dusjkrana, og heller ikke i det som fyller Barbies (Robbies) daglige «rutiner».

Det er ingen handling, ingenting som skjer. At det er en nokså trist tilværelse, vet de ikke selv. Det er fremt til Barbie plutselig begynner å tenke på døden.

Det skal vise seg at det å tenke og reflektere om seg selv og tilværelsen, er både stygt og ufyselig. Å stille spørsmål er det styggeste du kan gjøre, eller kanskje også å få flate føtter. Det får andre dukker til å brekke seg. Det er nesten så en skulle tro noen hadde sett The Matrix.

Estetikken og plotet kan ved første øyekast også minne litt om Olivia Wildes mageplask, Don’t Worry Darling fra i fjor: Perfekte kvinner i en mannsstyrt verden, der de forblir slik menn vil de skal se ut og være. De skal ikke tenke og ikke utrette noe av betydning, men forbli i sin egen kvinnelige sfære, der de gjerne må kle seg som både sjef, president og doktor, og tro de er det – uten å være det, men bare på lek.

Dette viser seg å stemme også i den virkelige verden: Bak sjefsbordet hos Mattel sitter det nemlig bare menn, med Will Ferrell i spissen som sjefs-sjef. 

De skal få nok å bryne seg på når Barbie begir seg ut på en reise for å slutte å ha tanker, og så gjerne vil bli Stereotypical Barbie igjen.

Etter hvert krysses menneskeverdenen og Barbie-verdenen, noe Mattel-sjefene må prøve å stoppe. Men Ken har allerede kommet på bedre tanker. Han har nemlig lært om patriarkatet i menneskeverdenen, og vil innføre dette i Barbieland. Jeg vil også tilbake til Barbieland, da menneskeland fort blir litt kjedelig og forutsigbart.

LES OGSÅ: The Idol: Gutta krutt byr på rottehaler, rumpeballer og brystvortebonanza fra The Weeknds Buddhafigur-fylte mansion

Ken (Ryan Gosling) begynner også å tenke i Greta Gerwigs Barbie. Foto: Warner bros. Entertainment

Lang reklame

Siden Mattel-logoen har breiet seg utover skjermen fra start, for å minne meg på at dette er nok en megadiger Barbie/Mattel-reklame, har jeg lurt på motivasjonen til lekeprodusenten. Hvorfor bli frivillig latterliggjort på film, gjennom Greta Gerwigs feministiske agenda?

Her er Mattel onde kapitalistiske menn i dress. Det er jo sporty, men flere kapitalister har også skjønt at selvironi, ytringsfrihet og det å by på seg selv er smart PR.

Mattel har ambisjoner om å ta en Marvel og DC, for å sikre sin merkevare: Etter hvert skal samtlige av Mattel-lekene få sin egen serie. Jeg vet ikke om jeg er lite skeptisk til det.

Dog, i Greta Gerwigs hender, er Barbie en solid, lettbeint og morsom film, som også prøver å få unge tilskuere til å tenke litt, i en verden der voksne åpenbart ikke gjør det (i hvert fall ikke hvis du ser til den norske regjeringa). 

Men det kan bli litt mye wannabe feminisme i en film om en lekeprodusent som ikke bryr seg om dette overhodet. De skal bare selge Barbie. Og er det en ting som er sikkert, er det at denne filmen i hvert fall selger merkevaren Barbie.

LES OGSÅ: Pertentlig vintageentusiast vs. Roskilde: En festivaljomfrus beretning

Barbie må gjerne kle seg som president, men hun kan aldri bli det i den virkelige verden. Her: Issa Rae so Barbie. Foto: Warner Bros. Entertainment

Ken er stjernen

Barbie er klart best når den spiller på den overfladiske plastverdens premisser. 

Ryan Gosling stjeler showet til gangs, i rollen som den marginaliserte mannen, med sitt overbevisende spill, og karisma.

Han har også blitt utstyrt med svært velskrevne replikker og framtoning («I hate when people think. I get so bored»). 

Det bygger seg opp til noen visuelt veldig kule, inviterende og fenomenale duell-scener, i en atmosfære som roper feelgood, uten at jeg skal røpe for mye.

Men komikken vinner på å senke seg til Barbie-verdenens nivå, og å ta Barbie og Kens perspektiver på alvor. Det er også derfor Goslings gestaltning av Ken funker best:

Kanskje han er morsom fordi han tidvis minner om virkelige menn som er korttenkte på ekte (de finnes jo), med rare forestillinger om at kvinner har tatt over verden, og som oppriktig tror patriarkatet må gjeninnføres – som om vi ikke allerede levde i det.

@tbatba.no

Vår favoritt rød løper-reporter @ameliadimz får Ryan Gosling til å vise frem sine Ken-triks. #Barbie

♬ original sound – TBATBA.NO

Jeg vet ikke om sluttreplikken gir den siste punchen som akkurat løfter filmen. Snarere får det meg til å tenke på kroppsdysfori, og jeg blir heller forvirra. Det er jeg forresten fra før over filmens «forsøk» på å gjøre Barbie «feministisk».

For ordens skyld: Det at mange kvinner er samla på samme sted, eller at to kvinner snakker sammen uten å snakke om menn (består Bechdel-testen), må ikke automatisk bety at de er opptatt av kvinnesak eller feminisme.

Men det bekrefter kanskje en tankegang fra kapitalistene i Mattel, som gjerne vil gjøre dukken mer moderne ved å selge deg en idé om at Barbie er opptatt av mangfold (not), for en ny potensiell kjøpegruppe.

Men kapitalismen vil aldri at jenter skal endre verden, eller at de skal føle seg bra nok. Det er derfor de selger deg produkter som du tror du trenger fordi de har fått deg til å føle deg stygg uten.

Og der er vi tilbake igjen til sluttreplikken, som bekrefter for meg at det er viktigere at Barbie, som en leke for jenter, har det kroppslige ved seg som gjør at hun først og fremst oppfattes som kvinne, mer enn at hun er interessant i seg selv.

Utover å peke på det at Barbie ikke må forveksles med et menneske, som ikke noen likner på eller kan se seg selv i (selv ikke en gang Margot Robbie), minner filmen om at dette er en hyperseksualisert dukke skapt av kapitalismen. Og med et utseende som er like umulig å tilstrebe som å skulle fly en kamel gjennom et sort hull. 

Så hvorfor gå så mye dypere? Barbie er ikke Lego, heller. 

Men man kan ha det mye moro selv om man er overfladisk. Det kan både feminister og kapitalister enes om.

Barbie har premiere på norsk kino 21.juli.

Følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

@tbatba.no

Kunstneren Apolonia Sokol og regissør Lea Glob gir deg de tre mest stereotype kvinnerollene fra kunsthistorien. #apoloniasokol #leaglob

♬ original sound – TBATBA.NO
Del dette

3 thoughts on “Barbie: Den marginaliserte Ken stjeler showet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA