Wicked: Musikalparodi og historisk motebingo
ESSAY: Filmversjonen av Broadway-hitmusikalen Wicked har gjort mye riktig, men det er noe som får den til å føles som en amerikansk fornøyelsespark.
*Se karakteren nederst i saken*
Wicked er på mange måter alt det man forestiller seg hvis man hater musikaler. En musikalhaters ultimate mareritt, om du vil.
Det er harmonisering i tide og utide, kjekke dansetrinn, urealistisk handling og et helt ensemble som gjør seg til i ypperste potens med colgate-smil og store fakter.
Den vil neppe omvende noen som ikke allerede har overgitt seg til musikalteterets mørke avgrunn.
Wicked er nemlig nærmest en parodi på en musikal. Musikaler er dog undertegnedes guilty pleasure.
Mitt første kinominne var en visning av Victor Flemings Trollmannen fra Oz fra 1939 i Tjøme Kulturhus. På ekte film, selvfølgelig. Episk Technicolor og århundrets mest catchy soundtrack kunne heldigvis veie opp for verdens skumleste grønne heks og traumatiserende skypumpe.
Det er nettopp den skumle heksen (og den gode heksen Glinda, som ankommer i en boble i rosa tyllkjole) som er omdreiningspunktet for Wicked, en slags prequel til Trollmannen fra Oz.
Fortellingene fra Oz er i sin tur basert på en populær barnebokserie av Lyman Frank Baum fra starten av 1900-tallet.
Oz-universet har vært utgangspunkt for en rekke filmer og scenefortolkninger.
The Wiz er eksempelvis en sort (og eksepsjonelt fengende) versjon som har vært spilt på Broadway og ble til film i 1978 med Michael Jackson, Diana Ross og Lena Horne i hovedrollene.
Ellers er det utvilsomt Wicked som er blitt den mest kjente Oz-historien i nyere tid.
For mange musikalelskere er den obligatorisk og plasserer seg stilmessig litt i samme kategori som moderne musikaler som Six, Rent, Mean Girls og Legally Blonde.
John M. Chus premiereklare film er den første delen av historien, som altså i beste grådig Hollywood-ånd er delt i to.
Kalkulert virkelighetsflukt
Det er kanskje ikke så rart at buzzen rundt Wicked har vært voldsom, spesielt i USA. Vi lever i mørke tider med flere farer på lur.
Under 30-tallets depresjon, 40-tallets krig og 50-tallets atomfrykt flyktet man inn i kinosalen for å se virkelighetsfjerne, fargerike musikaler.
Hvis en desperat kinobransje er heldig, er det akkurat det vi trenger nå.
For å gjøre det ekstra uimotståelig har Wicked solid stjernekraft ombord.
Ariana Grande er blitt blond (og plutselig langt mindre etnisk tvetydig?) for rollen som Glinda, Jonathan Bailey spiller kjekkasprins (Det er blitt mye oppstuss rundt at han rir samme hest som i Bridgerton).
Som den grønne heksen fra vest, Elphaba, har vi den vokale superkraften Cynthia Erivo. I tillegg dukker Jeff Goldblum og Michelle Yeoh opp på rollelisten, og Peter Dinklage har stemmen til en geiteprofessor.
Både Grande og Erivo besitter solid stemmetøy og skuespillerhåndverk, og kan lett matche selv de beste utgavene av sceneversjonen på Broadway.
Noe av det som dog gjør at Wicked føles erkeamerikansk, er at den nesten er komisk politisk korrekt.
Det er nærmest ikke en eneste bildeinnstilling som ikke føles gjennomsyret av sjekklister og politisk forhåndsanalyse.
Det er naturligvis positivt med mer mangfold på skjermen, men her føles det regelrett kalkulert for å vinne folkets godvilje (og lommebok).
Technicolor i virtuell plastikk
Det største problemet til Wicked er at den fremstår altfor glatt i alt fra visuell utforming til musikk- og fortelling.
Den prøver allikevel å bidra med tydelige nikk til den originale Trollmannen fra Oz, som jo er ikonisk for scenen der Dorothy går fra et bilde i sepia til en verden i fargestrålende Technicolor.
Technicolor er en teknisk fargeprosess som ga de første store fargefilmene et overvirkelig uttrykk – tenk Tatt av vinden (1939) og The Red Shoes (1948).
Det er tydelig at Wicked har prøvd å gjenskape samme overvirkelighet med moderne teknologi, men resultatet føles mer som blankpolert Pixar, enn som magi fra det gamle Hollywood.
En slags annen historisk detalje er en cameo-opptreden fra Idina Menzel og Kristin Chenoweth som var de originale Glinda og Elphaba på Broadway.
Dette er dog en altfor lang, fanservicerende og ikke spesielt fengende sekvens.
Det er åpenbart at man har forsøkt å drysse historisk håndverksmagi over Wicked, men selv om enkelte detaljer gjør et flatt visuelt uttrykk mer spennende, er helheten allikevel speilglatt og helt blottet for struktur.
Dette til tross for at man har valgt å bygge de fleste settene rent fysisk, de er bare allikevel laget til å se ut som ren CGI i postproduksjon. Det i seg selv er imponerende.
Toget til Oz er eksempelvis et helt ekte tog utarbeidet med sirlige deco-detaljer, men ender opp med å se ut som Polarekspressens grønne tvilling.
Wicked innebærer glimtvis elementer av Technicolor-referanser som gjør at en bare får lyst til å se hvordan filmen hadde sett ut hvis man hadde turt å leke mer eksplisitt med dette uttrykket.
Det er blant annet valmuer (sentrale i Trollmannen fra Oz), som etteraper teknologiens overvirkelige farger, og dermed også skiller seg markant ut i bildet.
Ikke minst leker introteksten med typografien fra Trollmannen fra Oz, og her minner den dermed et kort, lykksalig øyeblikk mer om filmer som Pearl enn Barbie og de 12 dansende prinsessene.
Wicked-tittelen som vi kjenner fra sceneversjonen ser nemlig markant annerledes ut.
Typografisk nikk til Trollmannen fra Oz fra 1939:
Mangel på musikalsk særpreg
Det er dessverre ikke bare bildet som fremstår altfor polert i Wicked.
Det er nødvendigvis en smakssak, men det er vanskelig å forsvare to og en halv times musikal der selv de mest populære hitsene Popular og Defying Gravity er milevis fra den musikalske kompleksiteten i eksempelvis West Side Story og Les Miserables.
Dette til tross for at Cynthia Erivo og Ariana Grande er utrolige sangere. Det er faktisk det eneste som gjør musikken noenlunde utholdelig.
Ensemblet er ellers et mareritt av theatre-kids og kitchy dansetrinn. Den føles noen ganger som en parodi på en musikal i form av en forvokst SNL-sketsj.
Wicked mangler et fengende musikalsk særpreg og fremstår som generisk pop på sitt verste og minst minneverdige. Selv for en som liker musikaler.
Think pink!
Når det er sagt er det heldigvis enkelte sekvenser som oser av særpreg, selv med paddeflate bilder.
Glindas suite på universitetet Shiz (hvor alle snakker i sirupsøte, konstruerte vendinger), er mildt sagt fantastisk.
Det er et estetisk kuriositetskabinett utelukkende konstruert av finurlige ideer og en blanding av stiler og epoker. Tenk Harry Potter møter gamle Hollywood, møter Marie Antoinette.
Det er vanskelig ikke å tenke på filmer som What A Way To Go! (med den episke norske tittelen Hvor skal dette ende? 1964), der Shirley Maclaine plutselig befinner seg i en knallrosa virkelighet.
What A Way To Go!:
Det blir også umulig ikke å trekke linjer til Audrey Hepburn- og Fred Astaire-musikalen Funny Face fra 1957, der moteredaktøren i et fiktiv magasin synger en hel (rosa) sang om at nå er det rosa som gjelder – med tittelen Think pink!
Det rosa står dessuten i perfekt kontrast til Elphabas sorte og umiskjennelig grønne garderobe.
Jeg spår enda en sesong med rosafeber!
Historisk motebingo
Det var som nevnt en gullalder for musikaler Hollywood-musikaler på 1930-, 40- og 50-tallet.
Derfor er det ikke helt overraskende at kostymedesigner Paul Tazewell (West Side Story) har hentet inspirasjon fra denne perioden i kostymedesignet, spesielt med Ariane Grandes karakter.
Kostymene er det beste med Wicked!
Glindas ikoniske boblekjole har eksempelvis utvilsomt hentet inspirasjon fra Christian Diors ikoniske Venus-kjole fra 1949:
Tazewells design blir på mange måter en historisk motebingo, og selv om man ikke besitter denne referanserammen, har han klart å skape et kostymedesign som både er gjenkjennelig og skiller seg fra sceneproduksjonen som mange kjenner i forveien.
Det er også vesentlig at han har sørget for å gi Glinda en form for personlig stil i alt det rosa.
>>> In Vogue: The 90s: Et palass av papir og en malplassert Kardashian
De fleste av kjolene i hennes eventyrlige garderobe er garantert bygget på ekte vintageeksemplarer med mange uimotståelige detaljer og et klart særpreg.
Dette blir spesielt tydelig i skogarderoben hennes. Den består av et clash mellom hypermoderne skyhøye stiletter og den type hælform som var ikonisk på 1930-tallet, som får føttene til å se ut som små dådyrhover.
Ikke minst har han sørget for å gi henne lounge wear verdig en Hollywood-diva i tyll og silkechiffon, som sender tankene til Jean Harlow-filmer fra 30-tallet og den ikoniske undertøysdansescenen med Cyd Charisse i Silk Stockings fra 1957.
Historiske detaljer i Wicked-verdig rosa kjolesett fra slutten av 1930-tallet fra undertegnedes private samling:
For Elphaba og flere av de andre magiske karakterene, har Tazewell latt seg inspirere av motedetaljer fra århundreskiftet, heller ikke unaturlig med tanke på at bøkene om Oz ble utgitt på starten av 1900-tallet.
Denne perioden innebærer også en silhuett som vi gjerne forbinder med «hekser» og magi, og var i det hele tatt en motehistorisk periode som spilte på et overvirkelig kvinneideal.
Kostyme er dessuten blitt en vesentlig del av markedsføringsprosessen rundt store filmer.
Det ble hypertydelig med Barbie i fjor, og Ariana Grande kjører også vintage Dorothy- og Glinda-inspirerte looks i promoteringsarbeidet med Wicked.
En barnefilm?
Når alt kommer til alt kan man nesten lure på om Wicked egentlig bare er en barnefilm med skyhøy produksjonsverdi?
Den blir dubbet i flere land, er så troskyldig som bare den pureste Disney-fantasi kan være og minner på skremmende mange måter visuelt om Barbie-filmene fra 2000-tallet.
Kjernetemaene i Wicked er toleranse, kjærlighet og vennskap (som i en episode av My Little Pony), og forelskelsene er like uskyldige som på barneskolen, selv om skuespillerne er godt over 30.
Barnefilm eller ei, Wicked fremstår, til tross for et hederlig forsøk, som et vesen formet i en slags utspekulert plastikk.
Wicked er ikke dårlig – den gjør det den skal, men det føles ikke genuint.
Man får umiskjennelig en steviasøt fornemmelse av at det er kapitalistiske krefter og ikke høyverdige kunstneriske ambisjoner som har smidd sammen lyd og bilde.
De fleste rolleprestasjonene er gode, ja, til og med fremragende. Kostymene skal nok gjenopplive en slags Barbie-core-effekt og folk vil utvilsomt strømme til kinosalene for en tiltrengt virkelighetsflukt.
Wicked er tidvis på nippet til fengende, men selv ikke Grande eller Erivos imponerende stemmeprakt kan overdøve følelsen av å bli manipulert på det groveste.
Karakter:
4 / 10
Wicked (regi: John M. Chu)
Wicked har kinopremiere 22.november
LES OGSÅ:
Anora: Visjonær, sexy og nesten-folkelig
Norsk serie om datingkultur hanker inn priser, nå også i Danmark
Emily In Paris: The basic bitch is back!
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Feis.
1 thought on “Wicked: Musikalparodi og historisk motebingo ”
Comments are closed.