Pertentlig vintageentusiast vs. Roskilde: En festivaljomfrus beretning

«De har en egen bod med prosecco!»

Den garvede festivalmakkeren lokker etter alle kunstens regler. Hun antar tydeligvis at muligheten for perlende vin får meg til å vurdere selv de mest usannsynlige ting. Det er ikke helt feil; det kan forsøte selv de sureste piller. 

Til tross for at undertegnede bor i København, og har gjort det i mer enn et tiår, har jeg nemlig aldri vært på Roskilde. 

Sannheten er at jeg alltid har følt meg litt utenfor når det kommer til den sagnomsuste festivalen. 

Den orange feeling, som det beskrives som, har alltid fylt meg med en viss vemmelse. 

Den oser av sekt med et snev av nyfrelst innforståtthet, preget av overlegen «you had to be there»-stemning som vekker akutt motstand i meg. Fellesskaper har aldri vært min store styrke. 

Noe sier meg at dette er mer et ‘meg-problem’, mer enn festivalen i seg selv.

Og kanskje er det nettopp først som 33-åring (hjelp) at det nødvendige skråblikket er på plass for å kunne nyte (eller i det minste observere) den oransje følelsen uten bitter bismak av utenforskap og knust hjerte.  

Fellesskaper har aldri vært min store styrke. 

Man mister tross alt trangen til å være så jævlig anti med årene. Den avtar i det minste gradvis. 

Det er ingen jeg kjenner som kan forestille seg meg i nærheten av festivalen, og da jeg ymtet frempå at i år spontant blir året jeg prøver meg (med utsikten til presseadgang), så ble det møtt med akutt vantro og diverse gråtende latter-emojier: «HAH! Du kommer til å HATE det». Det tar jeg til en viss grad som et kompliment, selvfølgelig; som om man er en slags penkjole for fin til å kaste bort på skitne festivalplasser. 

«Måske bliver jeg dronningen af Roskilde 😎», svarer jeg skeptikerne (uten overbevisning). 

Men det sier kanskje også noe om at jeg ikke er den kule vennen man forbinder med apefest og hæla i taket, i og med at jeg åpenbart kommer til å hate noe de fleste (tilsynelatende) synes er ganske så gøy. Og det er vel i og for seg en slags fallitterklæring. Jeg er ikke en gang det man vil kalle introvert, bare en litt sær hybrid av det ekstroverte slaget.

LES OGSÅ: Magiske og merkelige øyeblikk fra Roskilde 2023 

Kleskrise 

«Ta på deg noe som kan vaskes på 60 grader og tåler søl», tikker det inn fra garvet festivalmakker. Kan som utgangspunkt vanskelig forestille meg hvor alt dette sølet skal komme fra på en enorm åpen mark. 

Dette tilsynelatende uskyldige dogmet utelukker sånn ca. hele garderoben, bestående av stort sett enestående plagg fra hundre års motehistorie. Duket for kleskrise, med andre ord. 

Et par forholdsvis nyinnkjøpte stramme bukser (til uforutsette nødstilfeller som dette) og en av ballettdraktene mine (vaskbare), får duge som provisorisk festivalforkledning.

Kronen på «verket» blir en 40-tallsinspirert-hårblomst i sarte pastellfarger, som en slags ironisk hommage til Coachella-blomsterkransene som regjerte alt fra Glastonbury til Slottsfjell på 2010-tallet. Har også i et slags opplyst Reodor Felgen-øyeblikk laget en beskyttelsesdrakt til vesken min av en renseripose (festivalkondom?).

En del av meg har det litt som Shoshanna i Girls, i episoden der de er på en hip fest og hun røyker crack ved et uhell og trenger en Crack Spirit Guide. Heldigvis har jeg en sånn. 

LES OGSÅ: Exit, rikinger på TV og grådighetens estetikk

Beredt: I et slags opplyst Reodor Felgen-øyeblikk har jeg laget en beskyttelsesdrakt til vesken min av en renseripose (festivalkondom?). Foto: Ida Madsen Hestman

Førsteinntrykk: Hvor er swingerklubben? 

Jeg blir først og fremst slått av at den hedonistiske swingerklubb-stemningen jeg forestilte meg da diverse feiltagelser/fuckboy-kjærester lovpriste festivalens uuttømmelige tilgang på damer (og lot meg i den mildt sagt sjalu og paranoide stikken av «null telefondekning» etterfølgende), synes overraskende fraværende. Det skulle jeg ha visst for ti år siden. 

Jeg vandrer målløst over menneskehavet i et antrekk som plutselig føles altfor spraglende. Går heldigvis kun ti skritt før jeg blir komplimentert av en gjeng sikkert 17 år gamle danske hipstere, men i tredjeperson «Ej! Hun er smuk hende der!». 

Skjønner plutselig hvorfor nordmenn som ikke bor i Danmark har fått et helt uforholdsmessig positivt inntrykk av dansker som joviale, eplekinnede vennemaskiner (sånn kan jeg godt love deg de ikke er hverken i arbeidslivet eller på sykkelstien)! 

Du vet når man føler at alle glor på en fordi man er et sted helt alene. Jeg tar et bilde av den ikoniske Orange Scene, sender til mamma med teksten «hjelp». 

Ingen av de jeg kjenner svarer på (desperate) nødbluss. «Er her!». «Inne nå!» (Les: kom og redd meg!).

«Hello Vintage» lyser plutselig fra en bod i horisonten, og jeg styrter mot det eneste velkjente: Shopping! Vintage! Endelig litt på hjemmebane. 

Her vet jeg hvordan jeg skal oppføre meg. Blar gjennom stativene med 150% polyester og ler litt av at gjenbruksplaggene merkes med Y2K uansett når de er fra og hvilken stil de egentlig passer i. 

Det er jo for så vidt lett nok å selge til en haug med folk som ikke opplevde første runde. Mer om det senere. Endelig svarer en dansk venninne (og Roskilde-veteran) som har endagsbillett. Jeg er reddet! Vi går målrettet mot CHAMPAGNE LOUNGE i store bokstaver («De har en egen bod med prosecco!»).

Hvis jeg lukker øynene, kunne de perlende boblene like godt ha vært servert på Ruby eller TaTa. Men det er de ikke.

Campingområdet: Frivillig tortur 

Jeg slipper selvfølgelig ikke unna en guidet safari i campingområdet (Helvetes forgård). Her vil jeg dog prøve å unngå å komme med åpenbare sammenligninger for de nitriste radene av telt med provisoriske løsninger for … vel. Alt. Den danske veteranen tegner og forteller, mens vi beveger oss gjennom forlatte øl-bonger og endeløse eksempler på steder ingen skulle tru at nokon nokonsinne ville bu

Vi klatrer opp på en slags liten høyde i beste Løvenes Konge-stil for å virkelig ta inn camping-omgivelsene. Det fikk meg til å tenke på hvordan mange av vennene mine frivillig har gått inn dit gjennom årene og tenkt, helt uten skrupler: «Her skal vi bo! Synes i grunn det er vanskelig å forestille seg, jeg har hittil ansett dem for å være oppegående mennesker. 

Veteranen peker entusiastisk over på et område som heter «Silent & Clean», som dog umiddelbart fremstår helt uten formildende omstendigheter. 

LES OGSÅ: Min Roskilde-kamp, eller: Jakten på den oransje kjensla

Orange feeling 

Under konserten med den danske rapperen Kesi på Orange-scene (den ikoniske med teltet som ser ut som den kommer direkte ut av David Lynch’ Dune), spør han euforisk publikum om de kan merke The Orange Feeling. «Kan du mærke det, Ida?», erter dansk festivalveteran. hvor Jeg svarer tørt at hvis det oransje i noen grad innebærer angst og ubehag – så, ja. 

Hvis noen skulle være i tvil: Russefeiring var heller ikke noe jeg deltok i. Størstedelen av 20-årene har jeg ventet jeg på at alle de andre skulle bli lei av billig øl og lurvete bodegaer, og bli med på cocktail- og vinbar for å sippe bobler i coupe-glass og Brandy Alexanders (min dypt pretensiøse signaturdrink – som i Brideshead Revisited!). Er helt enig i at det fremstår litt jævlig sånn på skrift.

Jeg lurer på om den oransje følelsen og Distortion-stemning egentlig bare er synonymer, mens jeg observerer en jentegjeng foran meg som poserer seg gjennom hele konserten, som ble de filmet til en Instagram-reel. 

Selv gleden virker litt påtatt, med forbehold om at kynismen kan ha tatt litt overhånd her. Jeg befant meg nemlig i et slags Sisyfos-helvete av en konsert. 

Det var også under Kesi-konserten jeg gjorde noen rystende moteobservasjoner.

Alle virket helt uberørt av at at rap-«vidunderet» spilte samme sang i fire timer (en og en halv er jeg blitt fortalt, men det føltes som minst tre). «Er det ny sang nå?» (som ellers kunne vært både tittel og full tekst på en Kesi-låt i seg selv, de fremstår ikke umiddelbart mer komplekse), ropte jeg med nøyaktig et kvarters mellomrom. Det var virkelig ikke til å vite.  

Noen ganger tar jeg meg selv i å lure på om folk rundt meg bare later som at de synes det er gøy, og nettopp fordi alle later som sammen, skaper man en slags massesuggerert illusjon. Kanskje er det det som er hele moroa.

Heldigvis var festivalveteranen tilsynelatende enig i at det var vanskelig å skille de helt like elektroniske rytmene og vagt varierende tekstene fra hverandre. Men publikum var som i en transe. 

Jeg begynner å tenke på Ari Asters magiske horror-epos Midsommar, som jo tar for seg sekterisk familiefølelse i ypperste potens. I en scene der hovedkarakteren, spilt av Florence Pugh, får et dramatisk følelsessammenbrudd, legger sektens kvinner hendene sine på den hulkende kroppen og imiterer hennes gråt og skrik, til de blir en eneste stor, synkronisert kropp. 

Noe sier meg at disse oransje følelsene og konserteuforiene folk opplever, handler om noe lignende. Det er kanskje bare fellesskapet, samkjøringen av pust og kropper, og ikke nødvendigvis det man lytter til eller ser på i seg selv, som utgjør de positive følelsene omkring det.

En slags bekreftelse på at det man gjør er ok, riktig, velsett – den ultimate validering i fellesskapet og i nuet. Den oransje kanalen er hvert fall foreløpig for det meste bare støy, med enkelte klare signaler. 

Florence Pugh som Dani blir med kjæresten Christian (Jack Reynor) og hans venner på en sommertur til Roski… jeg mener et sted i Sverige. Foto: Nordisk Film Distribusjon og Roskilde

Rystende moteobservasjoner 

Det var også under Kesi-konserten jeg gjorde noen rystende moteobservasjoner. Årets festivalmote (en slags steroidutgave av gatemotebildet i brokvarterene) bestod av et slags idealisert 2000-tall i en salig blanding av referanser. Jeg hadde et ublidt møte med mange av disse trendene på ungdomsskolen, og det ser ut til å være litt forvirring blant de unge om hva som er hva. 

Y2K, altså rundt millenniumskiftet er nemlig ikke det samme som Paris Hilton- og Lindsay Lohan-moten McBling. Selvfølgelig kan det aldri bli ‘historisk korrekt’ (haha), og det er nok heller ikke meningen. (Kanskje de har vært innom Hello Vintage tidligere på festivalen?). Sånn bruker og misbruker jeg vintage selv i alle mulige blasfemiske konstellasjoner (unpopular opinion: Nå regner jeg dog ikke masseprodusert polyester som vintage).  

Den lille heiagjengen av unge hoftevrikkere foran meg, hadde alle sammen en variasjon av cargobukser med lavt liv og en fargerik g-streng over hoftekammen. Gjerne kombinert med tubetopp – den helt basic av slaget man fant i H&M rundt 2004. En av jentene kunne rett og slett ikke få cargobuksene lave nok, og hadde kneppet dem opp foran og gikk med smekken åpen (det eneste på festivalen som hittil hadde nærmet seg swingerklubb-tendenser) for å skape illusjonen av at de satt lenger ned. Hatten av for det. 

Man ble fort ganske nummen over alt fra g-strenger, posererende sigarettføring, sykt raske solbriller og hold deg fast – frosted tips!

Frosted tips.

Kan også meddele at boho-skørtet med tilhørende magekjeder og hoftebelte har meldt sin ubønnhørlige gjenkomst. 

LES OGSÅ: Roskilde-travere om klær og festivalmote: – Jeg er fed up med fast fashion

Lost!

Da konserten var over, ville mitt danske festivalfølge stå i pit-kø til Blur (!). Det fristet naturligvis ikke å stå sperret inne i to timer (frivillig!) på et begrenset område som en fange, under det jeg gjetter blir en lang og overfylt affære. 

Dermed er jeg overlatt til meg selv igjen, med mindre jeg tilfeldigvis støter inn i noen jeg kjenner. Idet den tanken streifer meg går jeg forbi hele vennegjengen til en av drittsekk-eksene mine, og aner at hovedpersonen kanskje ikke er langt unna. Rekker akkurat å gjemme meg bak en gruppe høylytte drengerøve før jeg blir oppdaget. 

«Lost!», skriver jeg til festivalmakker, som er i intervju med artister, og derfor ikke oppdager den digitale nødraketten. 

Etter litt hvileløs gåing (hvor jeg neppe kunne følt meg mer malplassert) blant gradvis fullere og fullere mennesker, kommer jeg på at armbåndet mitt gir tilgang backstage og til mediebyen.

Det må selvfølgelig utforskes! Dansk festivalveteran fortalte tidligere på dagen at det alltid har gått ryker om «at mediebyen er fed!». Jeg beroliget med at jeg er ganske overbevist om at det bare består av en kaffemaskin og et par toaletter (med innlagt vann). 

Backstage: Det forjettede land 

Det sagnomsuste backstageområdet ligger overraskende skjult, og man skal gjennom to ekstremt misledende check points for å komme inn i noe av det aller helligste. Jeg blire naturligvis akutt rammet av engstelse, i tilfelle jeg ikke har tilgang likevel og blir avvist i køen. (Noen av oss har nemlig fremdeles traumer etter å ha blitt kastet ut av køen til Loopen på Tusenfryd for ikke å være høy nok uten en voksen, mens alle (de andre) tenåringene stod og lo). 

Så jeg blir stående utenfor og flagre litt, før jeg bestemmer meg. De gidder ikke scanne armbåndet mitt en gang, som har MEDIA skrevet i store bokstaver, men bare vinker meg rett inn. 

Offentlig toalettangst står øverst på listen over festivalhindre, så jeg har holdt meg helt til nå (særlig talent).  Det overkommes umiddelbart av at det virker vesentlig mindre grusomt her inne. Det er til og med håndvask med såpe og varmt vann og en lang rekke med helspeil (hurra). En restaurant der man kan sitte og spise sivilisert med vinglass og bestikk og flere barer fulle av lystige (voksne) mennesker lyser mot meg. De hadde egen bar med bobler her óg gitt! Det er lykter i trærne, og den lett hysteriske dritastemningen synes fraværende.  Dette er litt som jeg forestiller meg den danske voksenfestivalen Heartland (som foregår utenfor et slott. Say no more). 

Etter et par måpende minutter i det jeg fort anser for å være en hel egen liten festival i festivalen, og en jeg umiddelbart foretrekker, finner jeg både festivalmakker og en Sunnmøring. 

Vi styrter et glass rosè- og et glass brut-cava (som om det er 2011), servert av en umåtelig pen backstagebartender, og begir oss ut blant pøbelen igjen. Det nytter ikke å gjemme seg her. 

Vin, mat eller artist?

«La oss gå til Rosalía!» sier festivalmakker. Jeg blir fort i tvil om hvorvidt det er snakk om en vin, mat eller en artist. Det viser seg å være det siste. Og det er stappfullt. Menneskemengden brer seg langt utover Arena-teltet og folk står og gynger med på fengende rytmer. Vi står litt i utkanten av menneskeskjørtet, men Sunnmøringen får plutselig ånden over seg. 

«Det er bare å penetrere!», roper han plutselig, mens vi danner en kjede som smyger seg gjennom tettpakkede klynger av glittermakeup og faretruende dansende sigaretter. Vi står nå midt i folkemengden under teltet, og musikken er slett ikke så verst. (Det kan selvfølgelig være cavaen som taler). 

Vi blir stående et par sanger, og sånn hopper vi fra konsert til konsert, helt til jeg snuser meg frem til en toast (spisskompetanse) og plutselig sitter på toget hjem. Jeg tenker at det på mange måter både hadde vært akkurat som forventet og slett ikke så verst. 

Når jeg kommer hjem (ukristelig tidspunkt), snyter jeg sort støv ut av nesen og ballettdrakten har skapt et gnagsår av bibelske dimensjoner der buksesøm møter drakt! Er det verdt et gjensyn? 

Det går rykter om at det både har vært klassisk, ballett og jazz tidligere år, og det høres jo unektelig ut som noe jeg ville synes var oppriktig gøy (hvor pretensiøs høres jeg ut på en skala fra 1-1000?). 

Hvis, la oss si, Tom Waits kommer – så utelukker jeg ingenting. Om ikke bare for boblene backstage. 

PS! Jeg unngikk søl. 

Følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

Del dette

4 thoughts on “Pertentlig vintageentusiast vs. Roskilde: En festivaljomfrus beretning

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kulturplattformen TBA