The Drama: Det er så mye ved denne filmen som klaffer
Robert Pattinson og Zendaya i Kristoffer Borglis The Drama. Foto: A24
ANMELDELSE: I Kristoffer Borglis The Drama ligger forholdene til rette for at alt som kan gå galt, kan gjøre nettopp det. Så hvorfor tråkkes det på bremsen?
*Anmeldelsen er spoilerfri. Karakter nederst i saken*
Ikke alt trenger å være så jævla romantisk.
Hvordan man møttes, første date, første ditt og datt er kanskje ikke så oppskrytt i virkeligheten som man skal ha det til på film.
Apropos film, har Kristoffer Borglis allerede mye omtalte The Drama, tatt tak i premisset mange av oss hater med såkalte romantiske filmer, dette vi ikke kjenner oss igjen i, og snudd litt på det, for å si det mildt.
Kjenner vi oss kanskje mer igjen i dette dramaet?
Røde flagg
Robert Pattinson er den snublete og bebrillede briten Charlie som har forvillet seg til New York.
Når han får øye på kvinnen i sitt liv, Emma (Zendaya), blir han så umiddelbart besatt og keitete, at han gir assosiasjoner til en creepy hybrid av Pattinsons egen tolkning av den over 100 år gamle catfish-vampyren Edward Cullen i Twilight – møter Harry Styles’ brilleglade incel-karakter i Don’t Worry Darling.
På klumsete vis forsøker han å sjekke opp sin utkårede på kafé, ved å rett og slett være en stalker som snoker i tingene hennes og dessuten lyver for å få henne på kroken (hva ville han gjort hvis hun avviste ham?).
Han surrer det selvsagt til og fremstår enda mer creepy stalker enn han er, fordi han later som han er en annen versjon av seg selv.
Det starter altså med litt røde flagg – og det skal bli flere.
Småligheten lenge leve
Tematikken og den subtile humoren i The Drama er nært beslektet med Borglis to tidligere fantastiske langfilmer, Dream Scenario og Syk Pike.
Borgli har gjennom sin filmografi, som inkluderer en rekke kritikerroste og prisbelønte kortfilmer, demonstrert sin trang til å gjøre oss ubekvemme, ved å skildre ubetydelige, smålige mennesker vi helst vil bruke minst mulig tid på, og som vi vil vite minst mulig om.
Han gjør disse menneskene interessante nettopp fordi de handler på nedrige måter som gjør at man vil synke gjennom stol og gulv.
De tar seg selv høytidelig, de lyver, er selvopptatte og streberske, de prøver å veie opp alt det de ikke er ved å prøve å late som at de er mye mer. Det samme gjør Charlie når han møter Emma. Men hvem gjør seg ikke til iblant for å imponere noen?
Handlingene som viser karakterene fra sine mest ufyselige sider som får ting til å eskalerer kraftig. I både Dream Scenario og Syk Pike utløses en rekke ubehagelige situasjoner og hovedkarakterene blir på sett og vis «kansellert».
For å være en Borgli-film starter The Drama nesten i overkant sjarmerende.
Pattinsons Charlie-tolkning kan lett unnskyldes som at han bare er en søt og forelsket ungfole: Zendayas Emma er tross alt dritpen, sjarmerende og tålmodig, hun leser bøker, og prøver ikke å være mer enn hun er.
Hun faller for ham, og de lever ganske så lykkelig i sine videre dager – inntil nå.
Charlie og Emma er to helt ubetydelige men vellykkede mennesker som er i gang med å planlegge bryllupet sitt.
Men vi aner at noe er i gjerdet. Og vi skal tidsnok bli minnet på spørsmålet: «Hvor godt kjenner du den du har nær?».
Stopper opp
Etter god gammel dogme-oppskrift, som i Thomas Vinterbergs klassiker, Festen, kommer det en twist som skal endevende det hele.
Det er her kunsten å skrive et godt drama begynner.
Paradoksalt nok er det er her det føles som om vi rett og slett tråkker på bremsen. Vi er tomme for diesel.
Det kan virke som om Borgli har følt seg så fornøyd med sin litt drøye, og litt tidlige twist, og lagt seg litt for godt til rette på sjeselongen hos bryllupsfotografen (Zoë Winters, Materialists), og tenkt at herfra og ut går dramaet av seg selv.
Men det føles som om alle de gode korta ble lagt på litt for tidlig.
Man kunne med fordel valgt å være mer taktisk når det kom til hvor mye informasjon tilskueren skal få til enhver tid – eller spilt mer på usikkerheten rundt hvem som vet hva.
I stedet er det som om det står litt i stampe.
Det kommer en rekke scenarier som forteller det samme ved at de formidler ulike karakterers engstelse og reaksjoner rundt hemmeligheten som er avslørt.
Dette er både artig og dramatisk på overflata, men Borgli er uinteressert i å gå inn i kjernen på den bakenforliggende tematikken – altså denne forferdelige hemmeligheten.
Moralens voktere
Nå er selvsagt noe av selve poenget med filmen å demonstrere hvor overfladiske og fæle vi er.
Det påpekes flere ganger at alt forbundet med bryllup er performativt, noe også brudeparets strenge danselærer gjør: Bryllup er en forestilling. Det er tilgjort og overfladisk.
Noen synes å tro at deres personlighet nærmest kan smelte sammen med en slik perfeksjonert fremstilling av seg selv, ved at de tror de er moralsk bedre og dermed føler seg hevet over andre.
Dette illustreres glimrende av Alana Haim i rollen som forloveren Rachel, som viser seg å være både selektiv i hukommelsen og selvmotsigende når det kommer til egne ondskapsfulle handlinger.
Samtidig har hun et stort behov for å fortelle andre hvor dårlige mennesker de er, som om det er en del av hennes identitet å være moralsk overlegen.
Trangen til å demonstrere sin egen godhet eksemplifiseres også av det vordende ekteparet selv.
Ved en tilfeldighet kommer de over noe smått sjokkerende de tror de ser, men ikke er helt sikre på. Likevel tar de en avgjørelse som går utover en de kjenner.
Sterkt spill og foto
Det er så mye ved denne filmen som klaffer.
Med Arseni Khachaturan på foto (Bones and All, The Idol, Travis Scotts Hyena), og et fargespill som dyrker de dype tonene i kontrast til det bryllupshvite, skapes en taktil atmosfære som i likhet med Dream Scenario fremkaller noe urovekkende, gjennom tempo, tone og perspektiver.
Samtidig fanger bildene den idylliske siden av New York, og ikke minst hvor vellykkede paret er, pengemessig: De bor i en drømmeleilighet over to etasjer, i et av verdens mest boligkriserammede by. Det er ikke økonomien som er problemet her.
Zendaya og Pattinson glir godt inn i sine roller. Spillet er genuint, vi tror på deres handlinger, også når ting blir absurd og ukomfortabelt.
Pattinson er herlig i rollen som en enkel fyr (med lite livserfaring?) som er opptatt av å fremstå «korrekt» og åpen, men som komisk nok unnviker kommunikansjon så snart det oppstår situasjoner som er ubehagelige, der han ikke har kontroll. Dette kunne nesten vært et tydeligere poeng.
Men hvis det eneste filmen er opptatt av å si noe om, er folks oppheng i politisk korrekthet og trangen til å fremstå moralsk gode, kunne den med fordel vært kortere, og tillatt seg å være hakkene mer spinnvill i formen.
I stedet venter jeg spent på at filmen vil si noe mer.
Fargeblind
Med det blytunge alvoret som formelig tyter rundt i rommet, og med tanke på den utkårede syndebukken, sitter jeg igjen med en følelse av å bli snytt for gode potensielle konflikter og mer kontekst som kunne gjort dramaet mer intrikat og oppbyggende mot en dramatisk finale.
Det kan synes som Borgli har gått for noe av det mest provoserende han har kommet på, først og fremst for å spille på sjokkeffekt og skape clickbait-overskrifter, men uten å stå videre til ansvar for sin idé. (Clickbait-overskriftene handler også om Borgli selv og hans eget kontroversielle essay om eldre menn med romantiske forhold til yngre jenter, publisert i Dagens Næringsliv tilbake i 2012, og som amerikanske medier nå har slått stort opp).
Jeg får litt den samme bismaken som når jeg har prestert å klikke meg inn i en clickbait-artikkel som viser seg å ikke oppfylle forventningene som den sjokk-glade tittelen selv har spilt opp til, fordi det ikke er noe mer å fortelle. Det stod i tittelen. Den dramatiske toppen er forbi, og jeg venter på en ny twist.
Men Borgli har ingen videre tanker om hvordan man skal angripe dette blodseriøse temaet med en fryktesløshet og nysgjerrighet som eksempelvis en annen beslekta skandinavier, Ruben Östlund, har demonstrert i sin tidligere filmografi.
Jeg tenker på kontekstgivende scenarier som kunne gitt ytterligere fart i konfliktene når ting går skeis, gjerne på grunn av kulturforskjeller, klasseulikhet – og rasisme. Til tross for at det kan være en mulig forklaring på en del ting knyttet til tematikken, er dette paradoksalt nok et ikke-tema.
Denne filmen er så fargeblind at det er fare for at det titter fram en ny elefant i kinosalen.
Nesten for godt utgangspunkt
Her ligger forholdene til rette for at alt som kan gå galt, kan gjøre nettopp det. Så hvorfor tråkkes det på bremsen?
Med en drømmecasting, glimrende foto og temaet «bryllupsforberedelser og gjester som ikke kjenner hverandre» som hovedingredienser, har man allerede et for godt utgangspunkt.
Man hadde ikke trengt en stor, sjokkerende hemmelighet for å skru opp volumet en gang.
Kanskje det til og med kunne vært bedre uten.
Karakter:
7 / 10
The Drama
Regi: Kristoffer Borgli
The Drama går på norsk kino fra 10. april 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: