Den tannfattige åttitallsnostalgien I The End of Oak Street har irriterende kvaliteter.
ANMELDELSE: Survival-eventyret The End of Oak Street er en bare delvis vellykket «tenk hvis»-fantasi. Tenk hvis den hadde gitt beng i nostalgien!
I utgangspunktet høres premisset til The End of Oak Street skikkelig forfriskende ut, som noe en glad seksåring kunne kommet opp med ved middagsbordet.
For tenk hvis hele boligfeltet (altså seksåringens makrokosmos) blir teleportert til en forhistorisk verden hvor en kjernefamilie (seksåringens mikrokosmos) må kjempe mot dinosaurer (seksåringens favorittmonstre)!
Men det som kunne blitt en selvsikker motvekt til alskens varemerkefilmer, ja kanskje til og med et historisk referansepunkt, svekkes av styreromsavgjørelser, umotivert nostalgi og unødvendige ambisjoner om å leke Spielberg.
Det betyr ikke at The End of Oak Street (som forøvrig har tolv- og ikke seksårsgrense) er en kalkun – den kunne bare vært så fantastisk mye mer medrivende og interessant.
Uoriginalt og lite rocka
Det er 1982 og i virtuose kamerakjøringer i duse sommerfarger blir vi kjent med familien Platt og nabolaget deres.
Eldstedatteren Audrey drømmer om stjernehimmelen, den sykkelglade lillebroren Brian er i trøbbel med en lokal bøllegjeng, foreldrene er i ferd med å skille seg.
Med andre ord: Ganske klisjefullt opplegg – ingrediensene og oppskriften er hentet rett fra Spielberg-kokeboka.
Mye tyder på at det nettopp er poenget – at den fantasiløse og uoriginale univers-etableringen liksom skal være en nostalgisk hyllest til «en ubekymret tid», akkurat som tett beslektede Stranger Things.
Uansett: Denne hverdagslivsnormalen er der naturligvis bare for å bli brutt – ukjente krefter skaper nemlig en form for tidsportaler som transporterer hele lokalmiljøet til dinosaurus-land.
Og der, uten strøm og med truende theropoder (altså menneskekjøttsultne rov-fortidsøgler) på alle kanter, må våre helter:
a) finne sine indre helter, og b) fungere sammen som familie igjen.
Nei, dette er verken originalt eller særlig rocka.
Hvor er magien?
Ekteskapsproblemene virker fullstendig generiske, manuset har ikke lagt mye kreativitet i beskyldningene Ewan McGregor og Anne Hathaway brøler til hverandre.
Og hvor interessante er detaljene i det trøblete forholdet egentlig?
Filmen hadde gjort klokere i å la publikum oppleve kranglene og konfliktene slik barna opplever dem – den er tross alt ment for et ungt publikum?
Manuset synes generelt lite gjennomtenkt:
Skal vi virkelig tro på at en bibliotekar umiddelbart gjenkjenner en plante som har vært utdødd i 200 millioner år?
Beefen mellom Brian og de bøllete nabolagsguttene er en handlingstråd som ender i … ingenting. Filmen får heller ikke mye ut av Audreys håp og drømmer om stjerner og kosmos.
Hvorfor har verken filmen eller rollefigurene den minste nysgjerrighet på de kosmiske kreftene som setter dramaet i gang – og som er de eneste som kan avslutte det?
Mysterieløsning går ikke på bekostning av spenning, skrekk og action – det er de aller fleste spennings-, skrekk- og actionfilmer gode eksempler på.
Det er fint lite fascinasjon for mystikk i The End of Oak Street – det tindrer riktignok tidvis i undrende øyne, men det fremstår mer som en sjangernerdete Spielberg-hyllest enn som oppriktig forbauselse over hva som skjer.
Produktplassering og synlige snarveier
Og for å virkelig pirke: Beveger dinosaurene seg litt for hakkete?
Hva skjer med hårfestet til Ewan McGregor i åpningssekvensen – tillot ikke budsjettet en mindre åpenbar parykk
Gløtter en statist nervøst-registrerende rett inn i kameralinsa i de samme scenene?
Og mer graverende: Er skuespillet stivbent og høyskuldret til tider – og er det i overkant produktplasserings-dust at familiens hund lyder navnet «Starbuck»? Og at navnet ropes cirka hvert sjuende minutt?
Det er lett å se for seg at regissør og manusforfatter David Robert Mitchell har måttet jobbe raskt, at det høye budsjettet ikke klarer å skjule snarveiene og at diverse produsenter (deriblant JJ Abrams) har strømlinjeformet handlingen.
Moderne studiologikk tilsier at alt som ikke bidrar til fremdrift kan skrelles bort (hvis ikke regissøren heter Nolan, Tarantino, Scorsese eller Anderson) – resultatet blir gjerne heseblesende og blottet for pauser og refleksjoner.
Det har helt sikker også vært styreromsdiskusjoner om dinosaur-popularitet og diverse Jurassic Park-installasjoner. Og tipper markedsavdelingen har fulgt nøye med på publikumssuksessen til den nokså fæle barnefilmen Paw Patrol: The Dino Movie.
Forhistorisk paringsakt
Men rett skal være rett: The End of Oak Street er et mer smak- og finessefullt industriprodukt enn den vanlige skinke-grændis.
Musikken til Michael Giacchino (The Incredibles, Ratatouille, Innsiden ut, Mission Impossible, Planet of the Apes, Spider-Man, Jurassic Park) gjør akkurat det den skal – den skaper en akkurat passe episk blanding av John Williams-nostalgi og frydblandede skrekktoner.
Fotograf Mike Gioulakis har skapt guffen stemning i filmer av Jordan Peele og M. Knight Shyamalan – og The End of Oak Street har en mindre anonym kamera-signatur enn sånn ca alle sine sjangerfrender. Det lekes med for- og bakgrunner og akkurat som i regissør Mitchells gjennombrudd – skrekkfilmen It Follows – skjer det mye interessant langt bak i bildedybden. Den barnlige fargepaletten er kanskje slitsomt nostalgisk, men den gir filmen samtidig en umiskjennelig visuell identitet.
Og enkelte scener er rett ut kostelige, som når det kranglende ekteparet finner en form for forsoning når de kommer over en forhistorisk paringsakt. Sekvensen der et langt og grått slangeaktig monster med grusomt tomt blikk truer med å spise hele familien er minneverdig og vel så det.
Irriterende kvaliteter
Og mens enkelte scener kjennes kunstige og «spilt», byr The End of Oak Street også på grom skuespillerkunst. Ewan McGregor legger en fin sårbarhet under et staut familieoverhode-ytre.
Christian Convery gestalter en ustabil tenåring med en særdeles velfungerende miks av tynnhudet realisme og gryende eventyrlyst.
Best av alle er Anne Hathaway, som spiller en forstadsmor der sprudlende overskudd, lakonisk humør, knallharde action-moves, øm omsorg og tøffe replikker går intuitivt opp i en høyere enhet.
Hun overgår suverent prestasjonene i sine andre filmer av året (The Devil Wears Prada 2 og Odysseen) – det er tydelig at dette er en rolle det har vært lov å leke med.
Disse kvalitetene hever The End of Oak Street opp til nivået «severdig», men er samtidig en kilde til frustrasjon.
De gir oss glimt av hva filmen kunne vært, i en virkelighet med færre krav til effektivitet og strømlinjeforming.
Det er en anmelder-dyd å gå løs på verk for det de er, man skal være forsiktig med å ønske seg helt andre filmer.
Men tenk hvis TEoOKS hadde gitt beng i nostalgien og kompromissene. Kontrasten mellom et grimt 2026 og en tid med drakoniske rovdyr hadde vært betydelig mer interessant enn dette litt for tannfattige åttitallssvermeriet.
Karakter:
5.6 / 10
The End of Oak Street
Regi: David Robert Mitchell
The End of Oak Street har norsk kinopremiere 14.august 2026.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ:
Hunter Schafer og Michelle Yeoh tar Ridley Scotts Blade Runner-univers til tv-skjermen