Slashermord, metafiksjon og orgasmeutforskning på Camp Miasma
ANMELDELSE: Teenage Sex and Death at Camp Miasma er årets beste slasherfilm, den mest fascinerende metafilmen på flere år og en sjeldent medrivende utforsking av seksualitetens uransakelige veier.
Fra Fellinis selvbiografiske filmklassiker 8/12 via Scream-filmenes selvrefererende lek med sjangerkonvensjoner til harseleringen med Hollywood-bransjen i The Studio: Filmer (og serier) om film, gjerne med en eller flere filmer i filmen, er intet nytt.
Desto mer imponerende er det derfor at Jane Schoenbruns høyst metafiksjonelle Teenage Sex and Death at Camp Miasma – den kanskje aller beste filmen på årets filmfestival i Cannes – føles så forfriskende.
Men så skal da også regissøren på et tidligere tidspunkt ha beskrevet filmen som «Portrett av en kvinne i flammer satt i en Fredag den 13.-oppfølger».
Et veldig besnærende – og egentlig ganske presist – innsalg.
Utgangspunkt i fiktiv slasherfilmserie
Teenage Sex and Death at Camp Miasma tar utgangspunkt i en fiktiv Fredag den 13.-lignende grøsserfilmserie kalt Camp Miasma, som den unge regissøren Kris (Hannah Einbinder fra Hacks) har fått i oppdrag å gjenopplive.
Denne slasher-franchisen, som altså er filmens «filmer i filmen», kommer med en del bakgrunnsinformasjon som fort kunne ha blitt både komplisert og tungvint å formidle til publikum.
Istedet serveres dette elegant og effektivt med filmens innledende krediteringer, i en sekvens som er et skattkammer for enhver filmnerd:
Til tonene av nydelige Nightswimming – artig nok ikke R.E.M.s originalversjon, men norsk-amerikanske Okay Kayas dempede og mer elektroniske cover – oppsummeres alt vi trenger å vite i en kompakt montasjesekvens.
(Kanskje er det ikke uten betydning for låtvalget av Okay Kayas Nightswimming at artisten hadde en rolle som skuespiller i Joachim Triers grøsser Thelma? De intertekstuelle referansene og lagene i filmen er som nevnt mange, så det er slettes ikke utenkelig).
Fra den første suksessfilmen, der morderen Little Death introduseres, via den lange rekken oppfølgere av stadig labrere kvalitet, til den brutale medfarten filmseriens skildring av kjønn og seksualitet har fått i en verden med mer «woke» tidsalder.
Hovedpersonen Kris – som ikke er uten likheter med filmens egen regissør Schoenbrun – har hatt suksess med sin debutfilm (omtalt som «Psycho sett fra perspektivet til dusjforhenget») på indiefilmfestivalen Sundance.
Hun er selv svoren Camp Miasma-fan, skeiv og for tiden i et polyamorøst forhold, og godt skolert i moderne film- og kjønnsteori.
Det kan være en fordel når Kris skal børste videohyllestøvet av slasher-serien, sterkt kritisert som den er for framstillingen av den maskerte morderen Little Deaths skiftende kjønnsidentitet.
Oppsøker opprinnelig «final girl»
I sin «reboot» vurderer Kris å gi en rolle til Billy Preston, skuespilleren som var «final girl» i den opprinnelige Miasma-filmen – men som deretter takket nei til å medvirke i oppfølgerne, og trakk seg tilbake fra offentligheten.
Hun oppsøker derfor Preston (Gillian Anderson, både hun Einbinder er glitrende) på innspillingsstedet for den første filmen, som nå tjener som skuespillerens bosted.
Den tilbaketrukne, eksentriske og gåtefulle kvinnen fører tankene lett til rollefiguren Norma Desmond fra Hollywood-klassikeren Sunset Boulevard. Dette er noe filmen selvsagt er bevisst – og karakterene selv kommenterer, i forsøk på å normalisere stemningen.
Men ting skal så avgjort utvikle seg i mystisk og ikke så rent lite David Lynch-aktig retning, etter hvert som de to umake kvinnene tilbringer tid sammen i Prestons avsidesliggende og ikke utelukkende koselige bolig.
Der deler de sørstats-junk food og jointer, og fordyper seg i skuespillerens egen 35mm-filmkopi av Camp Miasma. Mens Kris stiller seg stadig nye spørsmål om Prestons tilværelse.
Kan det endatil være at morderen med den ikoniske aircondition-masken ikke bare er en fiktiv skapning fra filmserien, men faktisk befinner seg der ute ved det nærliggende tjernet?
Kompleks og leken metafiksjon
Filmer med mange metafiksjonelle lag av typen «film i filmen», og som lar fiksjon og virkelighet gli over i hverandre, kan fort stå i fare for å bli litt utmattende. Enten fordi de er for overlessede eller for lite forståelige – eller en kombinasjon.
Teenage Sex and Death at Camp Miasma vier mye tid til «filmserien i filmen», hvor grensene mellom fiksjon og virkelighet ikke alltid er like klare.
Den er en utpreget postmoderne film, med en hel masse intertekstuelle referanser og metafiksjonelle lag.
Likevel føles den aldri utmattende, ei heller for overlesset.
Som fortelling er TSADACM rikholdig, kompleks og i høyeste grad overskuddspreget. Samtidig er den påfallende stramt fortalt – og akkurat passe enigmatisk.
Transtematikk og populærkulturelle kaninhull
Schoenbrun, som selv bruker pronomenet «hey/them, er åpenbart ikke ukjent med «woke»-debatter.
Men framfor å innta de etablerte og ofte giftige skyttergravene, tillater filmen seg befriende nok å ha det gøy med denne tematikken.
Dette er heller ikke første gang Schoenbrun tar for seg transtematikk, som var spesielt fremtredende i hens forrige film I Saw the TV Glow.
Også den omhandlet dessuten fascinasjonen for populærkultur, her i form av en tv-serie med kultappell.
I spillefilmdebuten We’re All Going to the World’s Fair dreide handlingen seg om en myteomspunnet «challenge» på nettet. Et originalt og snedig konsept for en lavbudsjettsfilm, som markerte Schoenbrun som en svært spennende filmskaper med en frisk tilnærming til grøssersjangeren.
Og ja, begge regissørens forrige filmer hadde suksess på Sundance-festivalen, jamfør de nevnte parallellene til hovedkarakteren i TSADACM.
I samtlige tre filmer står (mer eller mindre) fiktive verdener sentralt, som på ulike måter oppsluker rollefigurene.
På uanstrengt vis integrerer Schoenbrun disse selvskapte fiksjonsuniversene i filmenes handling, og evner med det å si noe interessant om vårt forhold til populærkultur.
Særlig knyttet til identitet og nostalgi – og som potensielle kaninhull.
Den lille død
Om dette høres i overkant intellektuelt og smalt tilgjengelig ut, står det i kontrast til hvor fengende TSADACM er som filmopplevelse.
Den er nemlig utført med en form for letthet, smarthet og lekenhet som kjennetegner postmoderne film på sitt ypperste.
Og ikke minst med en påtakelig kjærlighet til populærkultur, som aldri drukner i den nokså skarpe satiren.
I god postmoderne ånd er Teenage Sex and Death at Camp Miasma heller ikke redd for å være camp. Og den er så absolutt ikke redd for å snakke om sex.
Sexprat preger i betydelig grad den ambivalente relasjonen mellom Kris og Preston, som representerer hver sin generasjon.
Sistnevnte kjenner ikke til begrepet «poly», men har like fullt et mer avslappet forhold til sin seksualitet enn den yngre og fortrinnsvis sexpositive hovedpersonen.
Og det er ingen tilfeldighet at morderens navn er et begrep for orgasme. Altså «den lille død» – eller «La petite mort», som de sier i seksualaktens formodentlige hjemland.
Med Teenage Sex and Death at Camp Miasma har Jane Schoenbrun laget sin mest helstøpte og beundringsverdige film, og befester for alvor sitt høyst særegne grep om skrekksjangeren.
Mangefasettert, intelligent, urovekkende og lekende lett – TSADACM er årets beste slasherfilm, den mest fascinerende metafilmen på flere år og en sjeldent medrivende utforsking av seksualitetens uransakelige veier.
Karakter:
9 / 10
Teenage Sex and Death at Camp Miasma
Regissør: Jane Schoenbrun
Kinopremiere: 14. august 2026
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: