Disse var på byen i helga: Sett og hørt under Bylarm ’22

Fra Quick Style-dansbar rnb på norsk, til britisk sjangerlek mellom hiphop og punk. I høstjungelen av blodferske og ukjente artister på årets Bylarm, gikk disse i notatblokka.

Mye har man sett og hørt også under årets Bylarm. Her er noen som utmerka seg:

Michelle Ullestad (Ingensteds, torsdag)

Hun kan kanskje umiddelbart minne litt om en yngre utgave av Silja Sol. Hun er en av de første ut under årets festival. Forventningspresset er med andre ord høyt. Og det merkes: Undertegnede klarer såvidt å presse seg innafor døra på den kokte boksen kalt Ingensteds.

Men det er langt fra første gang Michelle Ullestad spiller live. Hun har allerede gjestet anerkjente festivaler som Bergenfest og Øya, etter at hun ble kåret til årets urørt i januar i år.

Signert på Gems kom hennes andre EP, Sol, i april. Lydbildet er innbydende med en soft og melodisk pop som kler hennes fjetrende vokal på bergensdialekt. Den klare stemmen kler godt de personlige tekstene. Og på akkurat denne kvelden ligger det ekstra mye spenning i lufta, noe som forsterker den smått magiske atmosfæren i lydbildet til rommet.

William Gamborg (Torsdag, Melahuset)

Han satser som soloartist, men William Gamborg er langt fra ensom på scenen. Som en av de danseglade gutta fra gruppa Quick Style, også kjent fra Karpe x 10 i Spektrum. Og står de ikke på gulvet og knipser bilder, er flere av Quickstylerne med på scenen – men også to kvinnelige dansere. Makosir kommer inn på samarbeidslåta Holder igjen, og et par flere låter.

Det er et svært dansetungt og lekent show, men at det er mange på den lille scenen på Melahuset, tar ikke fokuset bort fra hovedpersonen selv. I et velkoreografert sett, skapes et heller lekent show som understøtter musikken. Blandingen av pop og danseglad rnb blir jo veldig mye mer med en veldig sjarmetende og samstemt gjeng på scenen som får taket til å reise seg. 

Med en stødig og behagelig vokal som når de høyeste tonene, maler William Gamborg hele Melahuset i soft rnb-pop –  selv om man kan innvende at en del her lyder litt skjematisk/formulaisk lydbilde. Da kan det være fint å sprite det opp med litt mer egenart. Her er det så mange sjarmøretapper fra før at det tåler vi.

LES OGSÅ: Eklektisk klubb på Roskilde

Poison Anna (Blå, Lørdag)

Blå pakkes inn i et dunkelt og dunkende behagelig røyktjukt univers som både kjennes masserende og pulserende. Londonske Poison Anna veksler mellom ekstremt soft og intenst, smyger seg mellom uttrykk som minner om alt fra rnb til soul, hiphop og dub. I ryggen ligger en tung og brummende bass.

Musikken er en uttalt en reaksjon på alt som er feil med samfunnet, fra maktmisbruk og markedskreftenes påvirkning på mediene. I kontrast til det harde lydbildet er en feminin og øm vokal med eksplosiv kraft. Det er noe veldig befriende i det mer spontane uttrykket hennes, som oppleves ektefølt og tilstede i rommet, noe som også kontrastrerer med en litt lei trend i andre uttrykk som kan virke litt for automatisert og innøvd, og som dessuten lener seg for mye på singback. Poison Anna er stødig og trygg i seg selv, og seg alene i røyken.

Hennes siste mixtape, Submission, er produsert av hennes faste samarbeidspartner Mobbs, og mikset av Jake Gordon (J Hus, Burna Boy, Skepta).

LES OGSÅ: Yungblud til TBA: – Verden er full av raske løsninger. Da trenger du noen på andre siden som sier at det er «bullocks»

Divide and Dissolve (Blå, Lørdag)

Takiaya Reed sjonglerer sax, gitar og støy-effekter, mens Sylvie Nehill står for en slagkraftig grunning, på det som oppleves som en intens og eksperimentell utforskning mellom dronemusikk og metall med cinematiske kvaliteter, og som skaper gåsehud. 

Duoen fra Narrm (Melbourne, Australia), har flere fått øya opp for innafor metalscenen. Men lydbildet strekker seg bredere enn det.

Deres henholdsvise afrikansk-amerikanske/Cherokee- og Māori-identitet setter avtrykk i lydbildet. Men estetikken er like mye et uttalt verktøy i kampen mot kolonisering. Midt i det fjetrende og intense settet, holder Reed en kraftfull tale, om hvordan estetikken deres også er politikk. Om det å jobbe for å validere stemmer som tradisjonelt er underrepresentert og kriminalisert før de overhodet får sjansen til å tale sin sak. 

I fjor ga de ut det kritikerroste albumet Gas Lit. Sjekk det ut på en mørk høstkveld.

LES OGSÅ: Melafestivalen 20 år: – Man skapte noe som Oslo mangla

Tyr (Melahuset, torsdag)

Tidligere het han Wonder the Boy og virket lovende med sin soniske pakke og en sårbarhet i estetikken så vel som i vokalen han presenterte.

Den Trondheimsbaserte artisten som nå har flytta tilbake til Oslo, viste talent allerede som 15-åring, og gjestet Bylarm i 2017. Nå har Tyr Markus Røe bytta ut engelsk med norsk – eller norsk med en del engelske fraser – og slengt seg på trend-bølgen ved å gå tilbake til å bruke sitt ekte fornavn.

Stilskiftet ser og høres ut til å være ganske vellykka – ikke bare er det mer etter rap-boka å reppe sitt hjemsted, close to home – også blant publikum, idet de kaster seg rundt ham. Han har bare gitt ut to låter å lytte seg opp til i forkant, men her er det flere uprøvde låter som går rett hjem, pryda med hans velkjente følsomme vokal over melodiske trap-beats. På morsmål oppleves tekstene enda mer intime, selv om dette er etter velkjent pop-oppskrift. Tyr tar av ute på gulvet, mens de oppmøtte stemmer i. Det skal ta av mer med selskap av Oscar Blesson og Larsiveli som gjester. Lokalet oser over av energi og tente tryner.  Det er nå det begynner. 

LES OGSÅ: Oslos nye rap-håp, sjelfull rnb, dragejenter og M.I.As arvtager: Høydepunkter fra Bylarm 2021

Wu-Lu (Blå, Fredag)

Miles Romans-Hopcraft, aka Wu-Lu, står bøyd over mikken og det kokende rommet. Han er en av årets artister som har fått Blå til å sprenge på første konsert. Men Wu-Lu lever godt opp til sitt rykte. Den rå, nedpå og energi-ladde attituden fyller hele rommet. 

Wu-Lu, som kommer av «wuha», som på Etiopias nasjonalspråk, amharisk, betyr vann, har trosset sjangere. Og han har testa mye før, med bakgrunn fra dubstep-prosjektet TJ Mileage, og dessuten et atmosfærisk hiphop-samarbeid kalt Monster Playground. Som Wu-Lu produserte Romans-Hopcraft noen luftige lo-fi-beats på sin selvutgitte 2015-debut Ginga, før han han satte inn et mer gritty, gitardominert sound på Habesha fra 2018, for så å lande på det punkdrevne South i 2021. Sistealbumet Loggerhead kom i juli i år.

Med en sterk tilstedeværelse og god balanse i settet, utviser Wu-Lu og co at de sjonglerer det meste. Vokalen går fra dyp og rolig, til lys, dynamisk tilpasset lydbildets skiftende form. I sitt eget uttrykk er det en befriende lekenhet og variasjon som holder på publikum til siste tone. Godt designet for liveformatet.

LES OGSÅ: Slowthai til TBA: Jeg driver ikke med selvmedynk. Jeg er mer opptatt av å komme meg videre. 

Deki Alem (Ingensteds, Torsdag / Blå, lørdag)

Med er lydbilde som henter tydelig inspirasjon fra den britiske klubb- og pynkscenen, skaper Deki Alem et hypnotiserende lydbilde med jazzete og funky samples og engeske linjer med britisk aksent. Det hører til historien at den tidvis ganske så Damon Albarn/Blur- inspirerte duoen også har varmet opp for Gorillaz. Men Deki Alem er faktisk svenske. Tidligere var også tekstene på svensk, da brødreduoen gikk under sitt felles etternavn Bennett.

Stilskiftet kler dem svært godt, der de står og nærer seg på et oppildnet publikum der de avrunder festivalen på Blå lørdag. Kjører en kul samstemt koreografert performance, iført wifebeaters og solbriller på inne. Den ene i sort, den andre i hvitt, oser selvtillit og attitude, i god stil med det lekne lydbildet. Sluttvis tar de av med makspuls på jungle-infiserte Chikken at the Mall.

Sjekk gjerne ut siste EP, Among Heads som kom i april i år.

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Insta, Twittah og Fjasboka