– Mange av historiene vi har fått som er satt til den tida, er av menn på hesteryggen som sloss

Med The World to Come, har Mona Fastvold laget film om forbudt kjærlighet satt til 1800-tallets rurale Amerika. Hun mener tidsepoken kan brukes for å fortelle en mer pur form for kjærlighetshistorie.   

– Det er så lite historiske fortellinger fortalt av kvinnelige regissører, om kvinner, der det er to kvinner i hovedrollen. Derfor er dette et spennende prosjekt for meg.

Hun har jobbet i den amerikanske filmbransjen i mange år og det er et miljø og et system hun kjenner godt, og debuterte som spillefilmregissør med norsk-amerikanske Søvngjengeren i 2014. Siden har Mona Fastvold jobba tett med mannen sin, den amerikanske skuespilleren og regissøren Brady Corbet, på filmene The Childhood of a Leader og Vox Lux.

Med kinoaktuelle The World To Come har Fastvold beveget seg inn i en amerikansk western-type fortelling. Men fortalt fra et mer uortodoks perspektiv:

The World To Come lener seg på boka til Jim Shepard med samme navn, og utspiller seg på midten av 1800-tallet, nord i delstaten New York, her Abigail (Katherine Waterston) og mannen hennes, Dyer (Casey Affleck) bor. Men gjennom Abigails dagbok får vi innblikk i hennes innerste tanker, følelser og lengsler – og som ofte handler om den nyinnflytta nabokona Tallie (Vanessa Kirby). De to utvikler etter hvert et ganske så intenst kjærlighetsforhold. Et som det ikke finnes særlig rammeverk for å forstå, ei heller akseptere i USA på 1850-tallet.

Underfortalte historier

Flere har påpekt likhetstrekk med Céline Sciammas kritikerroste Portrett av en kvinne i flammer (Portrait of a Lady On Fire) fra 2019, med Adèle Haenel og Noémie Merlant i hovedrollene, som ble hyllet med både prisen for beste manus og Queer-palmen i Cannes. 

Fastvold så filmen da hun var ferdig med å filme første del av The World to Come – som ble beæret med Queer Lion under filmfestivalen i Venezia der den fikk sin egen premiere i fjor.

– Det er litt zeitgeist at mange prosjekter med den typen tematikk kommer på samme tid. Det handler kanskje om at det har vært mye vanskeligere å lage filmer om kvinner med den typen historie tidligere, sier regissøren.

– Det er lett å trekke paralleller til Sciammas film, fordi vi er litt utsultet på de historiene. Men jeg synes kanskje vår film er mer en annen type setting og univers, mener hun.

– Det handler ikke så mye om skyld og skam som det ofte kan gjøre når det er snakk om forbudt kærlighet. 

– Så hva handler denne fortelling om for deg?

– Jeg syntes det var så vakkert skrevet, så poetisk. Jeg syntes dette vennskapet, og – etter hvert -kjærlighetsforholdet, var beskrevet på en måte som hadde noe veldig moderne ved seg, samtidig som det pekte på noe som for de to karakterene oppleves fremmed.

Menn på hesterygger

– Hva er det denne tidsepoken tilfører historien?

– Man kan kan bruke fortid som en slags lupe for å utforske temaet. Det er mye støy i vår tid, og det kan være vanskelig å fremstille en kjærlighetshistorie, fordi den kan være komplisert med mye støy. Jeg ville bruke fortiden til å skildre en mer pur form for kjærlighetshistorie.   

– Jeg synes også det er interessant å se i retorospekt, og ta tilbake en del av historien, og si at historier som denne har skjedd i alle tider. Det er ikke noe moderne med dette, men det er bare at vi ikke er har hatt lov til å fortelle de tidligere. Mange av historiene vi har fått som er satt til den tida, er av menn på hesteryggen som sloss mot hverandre. Men vi damene har vært der, vi også. Alltid. Det er gøy å gå inn i den tiden og grave for å kunne si at dette også skjedde.  

Lys og luksus

Filmen er også skutt på noe så sjeldent som 16 millimeter, av fotograf André Chemetoff som har jobbet mye med formatet.

– Jeg er veldig glad i det, og det kan være et vanskelig format, fordi det er kornete og veldig fint i sortfargen.  Men vet du hvordan du jobber med 16 mm kan det bli fantastisk vakkert og gi en litt maler-aktig følelse av all teksturen som er i fotografiet.

– Vi snakket mye om å ha en tankegang om at lys var en lusksus på den tiden, så hvordan skape en følelse av at «her er det bare ett lite lys», og hvordan fange det. Og man må lyse ganske heftig for å få det til. 

Filmen ble spilt inn i en periode på 24 intense dager og i to deler, for å fange alle sesongene av året, i et fjellområde i Romania. Det var ikke akkurat under luksuriøse forhold, der de bodde på et lite pensjonat som ikke opererte med noe «special treatment».

– Det var instrumentelt å ha et godt cast, spesielt når du skal jobbe med dyr og barn. Jeg var heldig som fikk mine førstevalg hva gjaldt skuespillere, og det er fantastisk å jobbe med, spesielt når du har så intens timeplan. Casey Affleck er jo selv en av produsentene på filmen.  

– Når man skyter film så langt borte på location, prøver jeg å skape en liten atmosfære som er avslappende. Jeg prøver å skape det stemningen så mye som mulig. Det er viktig å skape et godt skuespillermiljø der man kan føle seg trygg. Det tror jeg er grunnleggende for at de også skal levere godt.

Et totalt univers

For å skape det rette universet i fjellene på den rumenske landsbygda, brukte Fastvold en landskapsarkitekt, for å planlegge hvordan locations og kamera skulle plasseres i forhold til hverandre, og hvordan kameraet skulle bevege seg.

– Ser du på maleriene fra den tidsperioden, så ser du gjerne at menneskene er plassert som noe veldig lite i et stort landskap, og det inspirerte meg mye. Derfor ville jeg spille inn filmen i et stort landskap, uten at noe moderne plutselig skulle dukke opp. Som en bilvei, eller noe annet. Det å ha muligheten til å plassere Abigail som noe lite nedi hjørnet, og la fjellene og dalene ta mye av plassen rundt, for å vise hvor liten man skal kan føre seg i det enorme landskapet, var viktig for historien. Det kan kanskje oppleves tørstende eller overveldende, alt ettersom. 

– Jeg liker å skape et totalt univers. Fra kostymene til design, til alle detaljene – der alt har sine små meninger og sine symboler. Det estetiske forteller jo like mye som det man sier i en film, forteller Fastvold.  

– Og de mikroavgjørene man tar i forarbeidet, det er magisk når står på sett og du ser rundt deg, og omsider ser hvordan alt har falt på plass.