Fashion på film: Fra American Gigolo til Spencer

Hva er vel film uten fashion, og motsatt? Her er noen gode filmer der klesdesign og stil har spilt avgjørende rolle.

Filmfavoritter som har påvirket eller blitt inspirert av fashion:

Armani + American Gigolo

På begynnelsen av 1980-tallet begynte italienske designere å gjenoppfinne herreklær på nytt (igjen, ja). Dette kom som en reaksjon på at polstrede dresser tok over Wall Street. Italienerne bestemte seg for å gå i en annen retning: De fjernet skulderputene og brukte mykere materialer, noe som gjorde dressene mer laidback og en avslappet silhuett. Det skulle ha en enorm innvirkning på herremote slik vi kjenner den i dag. Og Giorgio Armani sto i spissen for det hele. Og takket være en film, nemlig American Gigolo.

En ung Richard Gere i rollen som en eskorte med sans for stilfulle antrekk, spilte en sentral rolle i å etablere karakteren hans som en eksklusiv playboy med god forståelse for de «finere tingene» i livet. Det markerte også et vannskille for den da lite kjente italienske designeren Giorgio Armani.

Paul Schraders klassiker fra 1980 skulle altså være filmen som introduserte amerikanerne for det italienske merket og sette Giorgio Armani på kartet ved å reintrodusere herregarderoben.

Denne filmplakaten kunne vært en klesreklame

Armani fikk i oppdrag å designe klærne i filmen, og sydde lette, tynner dresser som ga god bevegelsesfrihet. Geres selvtillit og klesstil bidro til å gjøre ham til et sex-symbol på 80-tallet – og inspirerte en hel generasjon menn til å etterligne hans Armani-skapte stil.

Armani dekonstuerte dressene sine, og skapte en skarp kontrast til de stive jakkene som hadde vært normen i flere tiår. Han fjernet også den tunge mellomforingene, noe som også ga mer konfort og bevegelsesfrihet.

Stilen hadde innflytelse på skreddere fra Londons kjente gate Savile Row, til New York, og på herre-dressen som klesplagg og uttrykk – og ikke minst Armani som merkenavn.

Foto: United International Pictures

Balenciaga + Dior = Phantom Thread (Regi: Paul Thomas-Anderson)

Daniel Day-Lewis storspiller i det som etter sigende er hans siste rolle: Som trøblete, selvopptatte, eksentriske og ekstremt kresne kjoledesigneren Reynolds Woodcock, i London på 1950-tallet. Han er en fiktiv karakter, men rollen er delvis inspirert av designere fra denne perioden.

I et intervju med The Seattle Times uttalte kostymedesigner Mark Bridges at House Of Woodcocks utseende var inspirert av mote-giganter fra midten av århundret som Charles Wilson Brega James, kjent for sine ballkjoler og svært strukturerte estetikk, Christian Diors voldsomt innflytelsesrike «reaksjon» på krigsrasjonering – the New Look, og ikke minst: Cristóbal Balenciaga, som Dior selv omtalte som «the master of us all». Særlig var det privatlivet som inspirerte regissør Paul Thomas-Anderson.

Day-Lewis hentet også inspirasjon direkte fra designeren. I et intervju med W magazine uttalte han at han måtte sy et designerplagg fra start for å forstå Woodcocks karakter. Designeren han valgte å kopiere var Balenciaga. Arbeidet ga ham en dypere forståelse for geniet Balenciaga var, og mente at «ingenting er vakrere i kunsten enn det som ser enkelt ut.»

LES OGSÅ: Fra Montero til I Want Your Sex: Popmusikk som har ført til frustrasjon, boikott og sensur

Og bak den vakre fasaden av kjoler og stoffer, oppstår et drepende [sic] spill når Reynolds Woodcock, og møter den unge servitrisen Alma (Vicky Krieps), og hennes nye rolle som hans muse og kjæreste forstyrrer hans arbeidsforhold med søsteren Cyril (Lesley Manville).

Day-Lewis balanserer elegant og narsissistisk mellom å være passivt aggressiv og nedlatende i det ene øyeblikket, for så å være omtenksom, kjekk og sjarmerende i det neste. En kan lett forestille seg denne typen personlighet bak et stort designernavn – og ego.

Det er både enerverende og pirrende, og tviholder på oppmerksomheten vår fra start til slitt. Hvor lenge blir man værende i destruktive forhold? Og hvor mye skal man kreve av hverandre? En ting er sikkert med Phantom Thread: Her ser jeg plutselig all grunn til å bli værende. Også i motehuset.

LES OGSÅ: Danske Lydmor tar den danske Metoo-debatten inn i musikken

Capulet-boysa kjørte mer «sexy western», latino-inspirert stil i Baz Luhrmanns tolkning av Romeo + Juliet fra 1996. Skjermdump: Youtube

Dolce & Gabbana, Hawaii-skjorter og Prada = Romeo + Juliet (Regi: Baz Luhrmann)

Regissør Baz Luhrmann er kjent for sin kroniske maksimalisme gjennom kostymer og dansekoreografi som dramatiske virkemidler i filmene sine. Så også i Romeo + Juliet fra 1996. I denne hyper-fagerike verdenen mellom fortid og fremtid, forankret i en pastisj av ikoniske bilder fra religion til popkultur, fikk produksjonsdesigner Catherine Martin og kostymedesigner Kym Barrett en enorm estetisk frihet. Dette er fordi regisør Baz Luhrmann mente steder der alt utspiller seg, Verona, også var et produkt av Shakespeares fantasi.

Generasjonsskillet skildret også Baz Luhrmann i klærne: Den eldre generasjonen Montagues og Capulets skulle ha mer av «Yves St. Laurent-Jackie O.»-aktig utseende anno 60-70-tallet – en stil den yngre generasjonen selvsagt tar avstand fra, og gjør opprør mot.

De to rivaliserende guttegjengene i Capulets og Montagues, bærer sine opprørske holdninger gjennom klærne og stilen som knytter seg til den skapte verden som de forholder seg til.

De yngre rivaliserende gjengene inntar to distinkte former: Capulets, ledet an av John Leguizamo som Tybalt, «Prince of Cats», er kledd i svarte, elegante, kroppsnære plagg, gjerne skreddersydde skuddsikre vester. Belter, smykker, grills, og våpenhylstere fungerer som fashion-tilbehør. Hvis «sexy western» er en klesstil, passer den her.

Produksjonen fikk en sjenerøs donasjon med plagg fra en nedlagt kolleksjon fra Dolce & Gabbana, for å kle opp statistene ved Verona beach. Kostymedesigner Barrett mente de plaggene hun hadde valgt ut hadde en «Latin, Baroque kind of vibe», og dermed komplementerte Capulet-guttas stil med sin, ja sexy western-inspirerte stil, og dekorerte skytevåpen.

LES OGSÅ: En av årets viktigste ungdomsserier er tilbake. Hvis du fortsatt tror den er fri for moral, tar du grundig feil.

Montagues har ikke vatterte skuddsikre vester i fløyel som Capulets, men skilter med sin egen unike kode gjennom klær og stil. Selv om Montague-guttene er av samme sosiale klasse som Capulet-klanen, er antrekket deres mye mer praktisk. Deres stil er inspirert av amerikanere fra Vietnamkrigen: Kledd i oppkneppa (håndmalte!) Hawaii-kjorter, dog tags rundt halsen, med bukser og shorts inspirert av store arbeidsklær, kampstøvler eller converse. Og der Capulets grer håret stramt bakover, stiller Montagues med piggsveis og rosa frisyre.

Men det var også et opprør til dette opprøret: Nemlig Romeo og Juliet selv. Selv om Claire Danes’ Juliet kommer fra huset til Capulet, ser du henne ikke i en svart trang utfordrende kjole med strass eller fjær. Den strake motsetningen til resten av gutteklubben i Capulet. Likledes har babyface Leonardo DiCaprio en mindre «utagerende» og punk klesstil, og dropper ropende sveis som sine medbrødre. For å skape denne mer enkle stilen, gikk kostymedesigner Barrett til Miuccia Prada. Hun falt for hennes enkle eleganse på midten av 90-tallet. Prada designet både bryllupsdressen til DiCaprio og brudekjolen til Danes. Prada skulle senere samarbeide med Baz Luhrmann igjen på The Great Gatsby.

Foto: Neon

Chanel + Lady Diana = Spencer (Regi: Pablo Larraín)

Er det noe moteikon vi kan se spor av i dag, er det Lady Diana hennes fantastiske teft for å kombinere ulike stiler og fortsatt se både kul og elegant ut. Sykkelshorts med collegegenser, for eksempel. Ser vi mye av det i dag? Ja.

I Pablo Larraíns suspense-drevne og mangesidede portrett av Diana – som tidligere het Spencer, derav tittelen Spencer – spiller ethvert plagg som utgjør hennes stil, en meget avgjørende rolle. Ikke minst hennes stylist.

Foto: Neon

Satt til en tredagers julehelg på dronningens gods i Sandrinham, i Norfolk på begynnelsen av 90-tallet, er det som Diana blir kvelt i det store huset – med nikk til Stanley Kubricks The Shining: På dette tidspunktet var Diana og Charles’ raknende ekteskap blitt uutholdelig, og noe sladderpressen hadde gått i detalj på.

Ugjestmilde omstendigheter gjør det desto viktigere for Diana, herlig tolket av Kristen Stewart, å velge klær og smykker hun kan bruke som både rustning og skjold. Diana selv innrømmet at hun ofte følte seg syk og stresset, og forferdelig mesteparten av tiden – samtidig som hun også så fantastisk godt ut. Det samme er det filmen gjør som en homage til henne: Gjenskaper hennes utstråling og gode stil.

LES OGSÅ: Prinsesse på prøve

Kristen Stewart i ballkjolen fra Chanel på plakataen. Poster: Neon

«We wanted to create the aura of her without necessarily re-creating different looks» mente kostymedesigner Jaqcueline Durran.

Produksjonen fikk tilsendt fire til fem kostymer fra Chanel. den viktigste var den hvite aftenkjolen – som er på plakaten – og som var noe de hadde i arkivet sitt. De sendte massevis av arkivkjoler, store kasser med Chanel, som kostymeavdelingen gikk igjennom.

Selv om det ikke var helt det de så etter, hadde kjolen cinematiske kvaliteter. Ellers lagde kostymeavdelingen mange av kostymene selv.

Spencer er aktuell på norske kinoer.

LES OGSÅ: LES OGSÅ: «Å spille på provokasjon og moralsk ubehagelige valg kan være bevisst for å fremkalle og konfrontere oss med våre egne moralske kompass»

Fashion-fotoet som industri som verdens verste og mest utsøkte arbeidsplass = The Neon Demon (Regi: Nicolas Winding Refn)

Nådeløst, og med gode doser svart humor, tar Nicolas Winding Refn i The Neon Demon for seg på den brutale motebransjen, og alt den genererer av ringvirkninger, som dårlig selvfølelse og egokultur. Med dette som mål, når slike tema skal behandles, er det eneste rette å gå for den psykologiske thrilleren.

Gjennom et foto og produksjonsdesign som omfavner estetikken i selve fashion-fotoet, og besettelsen av skjønnhet. Ved å ta denne estetikken på alvor, dykker vi inn i foto locations og studioer som blir til endeløse, marerittaktige rom man ikke kommer ut av.

Smart og skarpt balanserer filmen på linja mellom det nervepirrende og blodtørstige, det delikate og forlokkende – og opphøyelsen av det urørte, uskyldige, les: hellige. Sterk symbolikk og rolig vold bades i en estetisk sensuell gryte. I kjent stil visker Winding Refn realismen ut, og i denne filmen kan man uten å anstrenge seg finne en slags lillesøster til Black Swan, med både stil og klasse.

Tilgjengelig for leie på Viaplay og SF Anytime.

Verdt å merke seg: Sadie Frosts Quant

Med bidrag fra kjendiser som Kate Moss, Vivienne Westwood, Edward Enninful, Jasper Conran og familie, skildrer Quant livet til et av de mest innflytelsesrike ikonene fra det 20. århundre, motedesigneren Dame Mary Quant.

Dokumentarfilmen har enda ikke fått norsk distribusjon, men hadde sin premiere under filmfestivalen i London tidligere i 2021.

Lady Gaga med årets mest karikerte russiske aksent i film om italiensk motehus? Njet. Foto: Metro-Goldwyn-Mayer Pictures Inc.

Verdt å styre unna: House of Gucci

Hvis du liker to timer uengasjerende døllt maktspill som minner mer om Hotel Cæsar enn film, be my guest. At Ridley Scott i det hele tatt lager en motefilm er jo et mysterium. Ingen i den stjernespekkede casten evner å på noen som helst måte nå inn til følelsesregisteret med sin overspilte væremåte og overkarikerte aksenter. Hvorfor lage italiensk aksent når du ikke en gansk snakker italiensk, men amerikansk? Det er en ting, men hva faen skjer med karikert russisk aksent a, Lady Gaga? Samtidig er jo dette som står på spill her – navnet til motehuset, og alt det står for ganske fraværende. Null passion, too much Russian. (Og Russland har vi fått mer enn nok av om dagen.)

Følg TBA på: Instagram, Twitter og Facebook

About Post Author

2 thoughts on “Fashion på film: Fra American Gigolo til Spencer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.