The Bear S1: Yes, chef! Svett er bare forordet på kjøkkenet her. Av damp og kondens, stress og sinne som tyter ut av porene. Av brente fingre, sløvt topplokk og sløve kniver i rumpa

ANMELDELSE: Det forseggjorte og tilstedeværende kameraarbeidet er bare et av flere momenter som gjør serien så troverdig, både som sylskarp sosialrealisme, og som et samfunnskommenterende verk som virkelig treffer på alt.

10 / 10

The Bear (Serieskaper: Christopher Storer)

Vi hører lyden av en gassovn som tennes. Det er så umiddelbart identifiserbart og effektivt virkemiddel, at jeg formelig sanser lukta i rommet. Og sender tankene øyeblikkelig i retning komfyren. Vi skal bli på kjøkkenet en god stund til. 

Den unge prisvinnende gourmetkokken Carmen ‘Carmy’ Berzatto (Jeremy Allen White) har kommer hjem igjen til Chicago for å ta over driften til familiens sandwich-sjappe, The Original Beef Of Chicagoland. 

Mange spør seg hvorfor, for sjappa går ikke særlig bra. Og i prosessen med å forvandle sjappa som forresten har gått konk, til noe nytt og bedre som vil trekke til seg flere og bedre kunder, må han jobbe med – og mot – et tøft mannskap, som han stadig vekk må overbevise for å få på hans side. Og som har vært vant med andre praksiser.

Ingen har i hvert fall jobba på noen Michelin-restaurant, og det er ikke alle som synes den slags meritter er noe å rope høyt over, ei heller at det kommer nye unge fjes inn og skal snu om på et system de mener virker utmerket fra før.

LES OGSÅ: Don’t Worry Darling: Selv Shia LaBeouf kunne ikke ha reddet dette uinspirerte og hullete manuset

På familiesjappa jobber forresten også den litt vanskelige Richie, mesterlig spilt av Ebon Moss-Bachrach (også kjent som han rare kjæresten til Marnie i serien Girls, og spiller dessuten i den nye Star Wars-serien Andor som er anmeldt her). Richie er fetteren og tidligere bestevenn med broren til Carmy, og en karakter det er lett å irritere seg over – og som gjerne svir av en rekke aggressive replikker i alle retninger, med herlig komisk timing. Men Richie er langt ifra den eneste utfordringen her.

Men hvem forlater en jobb på anerkjent restaurant i New York for å ta over en sliten sjappe som er i ferd med å gå konkurs?

Svaret får vi kanskje etter hvert. Men det er flere spørsmål som skal dukke opp underveis. Og hva var det som fikk broren til Carmy til å ta livet sitt?

Med et oppsyn som hele tiden ser ut som han akkurat skulle ha stått opp og løpt til jobb, er Jeremy Allen White selvskreven i rollen som Carmy.

Selv om han er ung, er det som han han skulle vært mesterkokk hele sin yrkeskarriere. Og han er akkurat så streng mot seg selv at man innimellom kan bli bekymra for hans psykiske helse. Det hintes om hvorvidt det egentlig står bra til hele veien.

Det er noe veldig disiplinert over Carmys kroppspråk og måte å gjøre ting på, som avslører hvem han er. Han evner ikke helt å være noen stor autoritær respektert leder selv, og sjelden lykkes han i å overlevere sine lærdommer fra det høyere kjøkken. I stedet lar han andre (som Richie) kjøre over ham, mens han tar på seg arbeidsoppgaver der andre ledd svikter. Slik mister han også kontrollen, og andre (for eksempel Richie) tar mer plass enn de burde.

Med en forvirret gruppedynamikk, ispedd uforutsette hendelser, kan dramaet bare utfolde seg. I tillegg er det andre som banker på både bak- og frontdører.

LES OGSÅ: Snabba Cash S2: Sterke skuespillerprestasjoner veier opp for forutsigbar og overdramatisert story

Syrlig tone

Svett er bare forordet på kjøkkenet her. Av damp og kondens, stress og sinne som tyter ut av porene. Av brente fingre, sløvt topplokk og sløve kniver i rumpa.

Mange har kanskje lurt på hvorfor det ikke eksisterer flere dramaserier om spisesteder og restauranter. Det er jo et godt spørsmål: Restauranter og spisesteder inviterer nettopp til flere intriger og drama i det daglige –  med lange vakter, stressende dager, dårlig lønn, og det at bedriften kan gå konkurs når som helst i kjølvannet av en dårlig anmeldelse, eller en pandemi. Og det er grunn til å tro at det er mer vanlig med en røff tone på arbeidsplasser som er mer mannsdominerte, med tydelig hierarki og høyt tempo, og der man skal prestere hele tiden. 

Her er atmosfæren ladd fra første bilde. Hver episode kommer som en audiovisuell kruttpakke: Drevet av et frenetisk tempo, adrenalin, drama og spenning i hver sekvens, evner både lydbildet og den visuelle fortellingen å slå inn i hodene våre hva som står på spill her. Det er føkkings alt. Hele tiden.

Kameraets fokus, for det meste gjort av fotograf Andrew Wehde ( Eight Grade), foruten en episode som er skutt av Adam Newport-Berra (Euphoria), insisterer på jobben som står i sentrum – eksempelvis tilberedning av råvarer – gjennom ultranære detaljerte klipp, som hakking av stangselleri, til tilbereding av biff – gjerne samtidig som skravla går om noe helt annet. Vi konfronteres kontinuerlig til å ta raske valg, mellom hva vi skal høre på, eller hva vi skal se på, hvem vi skal være enige med. Vi tvinges til å ta del i den stressende hverdagen.

LES OGSÅ: Euphoria S2: En av årets viktigste ungdomsserier er tilbake. Hvis du fortsatt tror den er fri for moral, tar du grundig feil

Dramatikken og intrigene utspiller seg på en gjenkjennelig måte, også fordi det blir gjengitt i et dynamisk og direkte formspråk i fotoets raske, håndholdte bevegelser, raske klipp og innzoominger.

Det forseggjorte og tilstedeværende kamera- og klippearbeidet (Joanna Naugle og Adam Epstein) er bare et av flere momenter som gjør serien så troverdig, både som sylskarp sosialrealisme, og som et samfunnskommenterende verk som virkelig treffer på alt.

Persongalleriet består av et miljø av interessante og typete personligheter som alle er komplekse, gjennom forseggjort og godt skrevet og regisserte dialog og handling, som tydeliggjør karakterenes personligheter. Og som tross det tidvis litt destruktive klimaet på jobb, får meg til å samtidig kjenne meg hjemme hos The Original Beef Of Chicagoland. At Tina (Liza Colon-Zayaz) er opptatt av hva som er hvem sine redskaper på kjøkkenet er kanskje ikke veldig viktig for storyen, men jo, det er det likevel, for som vi lærer, er det detaljer som dette som gjør at noe får konsekvenser. Det er detaljer som kan avgjøre om noe blir en suksess, eller går til helvete.

Jommen har ikke også den kanadiske restauranteieren og internett-kokken Matty Matheson sneket seg med, ironisk nok i rollen som en slags vaktmester ved navn Neil Fak som ikke får allting til. Sannsynligvis er han også en slags rådgiver for å få lingoen og matnerdingen så troverdig som den er. For the Bear er også en pedagogisk serie, med likhetstrekk til en viss The Wire-serie. Det er som vi samtidig lærer hvordan en sjappe funker fra bunnen av – men også litt basic kjøkken-terminologi. «Corner!» «Fire». «Yes, Chef». «Housekeeping!». Her står CIA for noe helt annet enn hva vi først tror det er.

LES OGSÅ: Gaspar Noé til TBA:  – Denne filmen dealer med en tematikk som er beslekta med rusmidler: Demens

Treffer på alt

The Bear er sosialrealisme på sitt mest munnrappe, og hardhudede, som adresserer dårlige arbeidsvilkår krydret med herlig mørk humor. Og ved å adressere hva det i bunn og grunn betyr at kapitalismen er i ferd med å utslette storbyenes sjel i hele den vestlige verden foran øya på oss.

Ikke minst er serien stilisert og estetisk gjennomført i lydsporet, som er forfriskende for å være ekstremt lite hipt og kult, eller «i tida». Den dedikerte og nøye utvalgte katalogen er langt fra noe som bare vil legge seg litt sånn anonymt i bakgrunnen. Kurateringa er dessuten gjort av showrunner Christopher Storer og utøvende produsent Josh Senior selv. 

Det er musikk som oppleves integrert i miljøet som speiles, fra The Budos Band, til Radiohead, og til Pearl Jam, The Breeders, John Cougar Mellencamp, og Counting Crows – og til reine kjærlighetserklæringer som Sufjan Stevens’ Chicago, eller Wilcos Via Chicago, og andre Chicago-artister som Serengati. Det er musikkvalg som fanger stemninga enten det er på kjøkkenet, på biltur, eller hjemme. Eller som fungerer som tema i en episode, slik bruken av de gjenkjennelige gitarriffene og trommene til New Noise av Refused går igjen i førsteepisoden og setter i gang hjertepumpa fra start.

The Bear søker hele tiden å overgå seg selv i all sin soniske og visuelle fortreffelighet – og den gjør det også, med stort hell. Episode sju, Review, fikk både anmeldere og Twitter i kok for sin perfekterte laginnsats: Episoden er gjort i ett eneste langt kontinuerlig opptak, der alt skjer på samme tid, og takket være en nydelig koreografi og timing, klaffer alt i en tight produksjonsinnsats. Det er bare å ta av seg hatten for fotarbeidet til fotograf og prodassistentene som jeg blir svett bare av å tenke på. 

LES OGSÅ: Red Rocket: Der fellesskapet fungerer, og en avdanka pornoskuespiller er vår tids Peer Gynt

Om dedikasjon til arbeidsplassen 

De korte episodene er noen perfekt tempererte stykker effektiv fortellerteknikk, levert med en sånn intensitet og kjærlighet, at når det hele er over, så sitter jeg igjen og savner det hele så inderlig.

Jeg innser at jeg er blitt for emosjonelt knytta til denne gjengen, som både skyldes knakende godt skrevne roller, regi, og casting, men ikke minst et herlig spill og kjemi på sett. Jeg føler meg tom, på en måte, og vil bare tilbake. 

The Bear handler om harde dager på jobb hver dag, og som med observant blikk skildrer hvordan vi fungerer som mennesker på en arbeidsplass. Et kjøkken kan aldri fungere uten god kjemi eller omsorg og respekt for hverandre og i det å ta vare på ting. Det er sånne verdier som risikerer å forsvinne på en machokulturell arbeidsplass der visse ideer om skam, stolthet og jantelov får dominere for mye.

The Bear representerer kulturen som risikerer å blir pressa ut av de rike kommersielle aktørene som står i front for gentrifiseringen. I denne kampen viser sandwichsjappas ansatte at de er Carmys utvalgte familie som står beredt til å forsvare stedets sjel, i sin kjærlighet til byen selv: Chicago.

Til syvende og sist handler godt arbeid om hva som er god arbeidskultur, dedikasjon og kjærlighet til arbeidsplassen, og som del av identiteten til et sted. The Bear har både biff, baller og bankende hjerte.

Alle episoder av The Bear ligger tilgjengelig på Disney+

Liker du det du leser? Støtt oss gjerne på Patreon.
For flere lange, emosjonelle anmeldelser, følg oss på Insta, Twittah og Fjasboka