Få bryr seg så mye om de marginaliserte kvinnene som Pedro Almodóvar

Den spanske regissøren lager hverdagsheltinner som er rasjonelle og handlekraftige oppi alle de hyperdramatiske – og ofte urealistiske plotene. Derfor liker vi dem.

Innimellom når jeg scroller gjennom Netflix-menyen, kommer det opp en kategori som heter «heltinner vi elsker». 

Først slår det meg: Hva er en heltinne man elsker ? Hva i huleste ligger i det? Og når er noen en heltinne, egentlig?

Men det jeg så tenker på, først og fremst, er faktisk en mann: Pedro Almodóvar.  Den spanske filmregissøren med den umiskjennelige stilen og fargepaletten – og spansk films mest sentrale og omtalte filmskaper siden 1980-tallet, kjent for sine gjentatte samarbeid med skuespillere som Antonio Banderas og Penélope Cruz.

Og han klarer ganske ofte å definere en heltinne vi elsker. De er kanskje ikke de typen kvinner vi umiddelbart tenker på når vi først skal tenke på en «heltinne». For hva er vel det, egentlig?

Pedro Almodóvar lager hverdagsheltinner som er rasjonelle oppi alle de hyperdramatiske – og ofte urealistiske plotene. Her skaper han alltid ekstremt troverdige roller likevel.

Åpenbart elsker han melodrama og sterke, kvinnelige karakterer – men han har også vært en av filmregissørene som introduserte og inkluderte skeive og transpersoner som selvsagte og naturlige i miljøene han skaper og skildrer, og lenge før andre gjorde dette.

De marginaliserte, ignorerte og latterliggjorte

Det jeg har lagt mest merke til når det kommer til Pedro Almodóvars kvinner, så er det at vi ofte sympatiserer med de ofte marginaliserte, ignorerte og latterliggjorte kvinnene. Almodóvar inntar gjerne perspektivet til kvinner som ikke er tradisjonelt respektert, i hvert fall ikke i filmformatet. Men han ser de og respekterer de.

Som de hyperemosjonelle kvinnene i filmen som ga ham sitt gjennombrudd i 1988: Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd (Verge of a Nervous Breakdown), der samtlige i ensemblet kan sees som rene karikaturer på «den hysteriske kvinnen».

**Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd kan strømmes på HBO Max og Viaplay**

Men det som er interessant som Almodóvars blikk og innfallsvinkel, er at han gjerne vil ta for seg akkurat en sånn kvinne som andre latterliggjør og ignorerer – for så å stille seg spørsmålet: Hva med livet til denne kvinnen? Hva skjer i hennes verden, egentlig? Så tar han hennes situasjon, hennes perspektiv, handlinger og følelser på alvor. Dermed forstår vi jo også ganske fort hvordan hennes situasjon er.

Tradisjonelt, hvis en regissør har et miljø som utgangspukt, ville kanskje han tatt for seg historien, blikket og perspektivet til denne mannen som er grunnen til at en og flere kvinner er på randen av nervøst sammenbrudd – han som har løyet til dem, brukt dem og manipulert dem – og så hadde vi som tilskuere kanskje fått et mer sympatisk blikk på denne mannen, mens vi ikke hadde fått perspektivet til kvinnene som sitter igjen med dritten.

Et annet eksempel er Volver (Å vende tilbake). Her det også spilles på karikaturer av «crazy damer» – fra Blanca Portillos weed-røykende Agustina, til Carmen Mauras paranoide Irene. Men her er de også menneskeliggjort, de har interessante personligheter – og samtidig forstår vi også deres verden.

**Volver (Å vende tilbake) kan strømmes på HBO Max**

Handlekraftige kvinner

Et annet sterkt trekk ved Almodóvars kvinner er at de er damer som tar ansvar. Flere av kvinnene er handlekraftige karakterer som gjør det som «må gjøres» i situasjonene de havner i – og som i kraft av disse handlingene viser lojalitet og omsorg. Det er slik de hele tiden definerer seg selv og hvem de er.

Og det er ikke barnemat heller, alt det disse kvinnene gjør. De stiller faen meg opp. Dette er folk som gjerne går gjennom ild og vann for noen – enten det er for å stelle eller passe på noen frem til deres kommende død, eller å dekke over for noen andres drap, gjemme liket i frysern, for så å begrave det. Eller de må selv ta livet av noen. Eller det kan være å påta deg å adoptere barnet til venninna di som fikk baby med din eks-mann. Men felles for flere av disse handlingene handler om å være lojal eller vise omsorg for noen andre.

I flere filmer skifter karakterene på å ha omsorgsrolle for hverandre, noe som ofte fungerer som en rød tråd, mer eller mindre eksplisitt: Søsterskap som et vikarierende moderskap for hverandre.

**Flere av Almodóvars filmer kan sees gratis på Filmoteket: Under huden (The Skin I Live In), Brutte omfavnelser (Broken Embraces), Amorøse passasjer (I’m So Excited!), Smerte og ære (Pain and Glory)**

Såpeopera som inspirasjon

De sterke, handlekraftige kvinnerollene som er gjennomgående i Almodóvars filmer har flere paralleller til såpeopera. Det er et velkjent trekk i såpeoperaen som sjanger at den er langt mer feministisk enn vi kanskje liker å tro, og det at kvinnelige roller ofte har en avgjørende rolle for plotets utvikling, for at det skal gå fremover.

Slik er også Almodóvars kvinner. Det er oftere at kvinnene har avgjørende roller, mens menn rett og slett er usynlige, eller bare til pynt, eller kunne vært erstattet med en hvem som helst. Det er unntak, selvsagt, men det er oftere en tendens at kvinnene er de som er handlingsbærende for en film.

Men så er det enda et trekk med flere av Almodóvars filmer, og kvinnene i disse, og det er gjerne at i alt det hyperdramatiske som utspiller seg, er det flere veldig dramatiske og sterkt alvorsprega elementer som skildres med letthet.

Og det funker på en eller annen mirakuløs måte. Pedro Almodóvar kommer seg unna med alt som er usannsynlig – også megacheesy replikker.

**Alt om min mor kan strømmes på HBO Max**

Det udømmende, betraktende blikket

Det funker fordi filmene fokuserer på handling. Dermed fremstår også kvinnene realistiske i det urealistiske. Kanskje også fordi de er følende og komplekse vesener ellers, og kan gjerne oppleve noe som dramatisk, mens andre ting blir nettopp tatt litt mer lett på.

Vi opplever ikke disse kvinnene som noe mer hjerterå av den grunn. Og det er takket være dyktige skuespillere og den estetiske tilnærmingen til det som utspiller seg – at de tas på alvor, rent estetisk.

Det handler like mye om at Almodóvar alltid har vært god på å skildre mellommenneskelige relasjoner – og det er kanskje også derfor det funker når helt weirde ting skjer. På den måten klarer han å problematisere og provosere samtidig.

Filmestetikken dømmer ikke, men betrakter, og lar kvinnerollene spilles ut. Som transkvinnen Agrado, spilt av Antonia San Juan, sier det i Alt om min mor: «Det eneste som er ekte ved meg er silikonen jeg har operert inn – og følelsene mine.» Når følelsene først skildres, er de veldig ektefølte og intense, og det er som om de veier opp for helhetsinntrykket.

Pedro Almodóvar lager hverdagsheltinner som er rasjonelle oppi alt det hyperdramatiske. De går gjennom kriser, død, vold, de dreper, og ja, de står i det. De blir heller ikke dømt gjennom kameralinsa, hverken for å være «for mye», eller for sine handlinger og valg. De er heltinner vi elsker fordi de er seg selv.