ØYADAGBOKA: ONSDAG

Sett, hørt, og tenkt på Øya 2023.

«Ingen fortalte meg at Norge er fuckings kaldt», utbryter Ayra Starr fra scenekanten, når hun introduserer seg for Tøyenparken tidlig onsdag. Selv er hun ikke akkurat iført allværsjakke. 

Men å holde seg oppdatert på ekstremværet Hans er ikke noe artister som kommer langveisfra strengt tatt trenger å gjøre. Utifra steminga å dømme, kan det virke som det er flere som vil si seg ferdige med Hans: Nå er det full dans. 

Publikum har allerede sunget henne inn på Vindfruen, mens sikkert halvparten av dagens festivalgjengere fortsatt sitter bak kontorpultene sine. Vi savner de ikke, for her er det nok av folk.

Etter to ballader, kan man vel si stemninga punktrer seg litt selv. Så setter bassen inn som et borr – og folk med helseangst som meg selv, får litt tannlege-assosiasjoner av at det dirrer i halsen.

https://www.instagram.com/p/CvukmCOK184/?img_index=2

Stemninga veier vel opp for borret på låter som eksempelvis Fashion Killer. En halvtime inn kommer høydaren Rush – en tittel som er like beskrivende for blodets fart til hodet på mange fremmøtte, bare for å parafrasere Coldplay og flekse hvor tørr og random assosiasjonsbibliotek som bor i denne gubben. 

Folk roper iherdig med på «Fuck society» under Ase, og jeg ser meg rundt i håp om å se typ Raymond Johansen eller noen andre politikere, men helst politiet, være med på disse ropene.

Brått er hovedpersonen nede i publikum og spriter opp avslutninga. Men å synge gidder hun ikke. 

Til tross for mye sangglade fremmøtte foran scenen, er det kanskje mer fest og vibe-fokus, enn live vokal. Men det er på alle måter en god stemningsåpner. Det er jo det. 

Oh, Lorde.

Av en eller annen grunn er det mer spennende å se på ulike folk som prøver trenge seg gjennom publikumshavet, på veien som deler publikum foran Amfiet, enn å se Lorde på scenen. 

Det bekrefter kanskje hvor kjedelig og anonymt repertoar hun har. Hvorfor høres det ut som samtlige refreng går på repeat i flere av låtene? 

Det går liksom i den samme musikalske hekleduken: Dte bygges opp til et slags dramatisk refreng som liksom skal ta av, og med halvveis bekjennende tekster om sitt følelsesliv. Men Royals er bra da. 

Hva er greia med at hun ligger og åler seg på scenen, da? Ikke så veldig subtilt, akkurat. Det var jo ellers et ganske flatt scenografisk opplegg hun leverer: Ingen visuals eller andre personer på scena, bortsett fra en trommis, nok en marginalisert mann™ i bakgrunnen, og Lorde selv som liksom tar noen drag fra side til side. 

Kanskje er det min livsanskuelse, men det er jo få ting som er oppriktig bra? Jeg kan nesten misunne folk som går rundt og virker totalt ukritiske ovenfor det de tar inn. Hvor mange høydepunkt er det egentlig på en festival? Jeg talte tre gode konserter på Øya i fjor. Men det er jo bare meg, da…

Da er det tIlfredsstillende å gå fra Lorde til et musikalsk uttrykk som føltes friskt og annerledes:

Jockstrap i Hagen, er en mildt sagt sjangeroverskridende lek, før det lånes pent mye av Busta Rhymes. Veit han om dette? Så mange spørsmål.

Klarer ikke helt å sjangerplassere duoen, der det spenner fra pumpende klubbmusikk og pulserende synthtoner, til nedstrippa, orkestrerte pop(ballader) med kassegitarlyd. Vokalisten har jo til og med en fiolin i repertoaret!

Forvirrende referanser

Jeg trekkes inn i Moderats hypnotiserende univers nede i Sirkus med klassikeren A New Error, og blir liksom der,  forseggjorte visuals som gjør seg godt, når det når langt ut til alle som skulle finne på å sitte langt oppi bakken mot Hagen i stedet. 

Snubler innom Marstein som er på plass på nøyaktig samme scene som han delte med resten av Undergrunn i fjor. Jeg skjønner at jeg missa mister mister Benyoub som har vært innom som gjest.

Ellers har Marstein veiet opp fraværet av resten av boybandet ved å låne med seg noe av scenografien fra Døden på Oslo S på Økern, i form av en rød sofa og Lenas telefonkiosk.

Dennes viser seg å være en låne-bokkiosk, som han også får reklamert for – før han kommer med moralprekener om at de som ikke leser stjeler, og de som leser mer stjeler mindre. Vel, prøv å ta si de linjene foran kids i en hvilken som helst europeisk forstad. Eller til en viss eks-Rødt-leder.

Litt av en «freeztyle» som kjøres, tenker vi sier vanlig innøvd rap. Det samme trikset som på Bylarm. Han avslutter ikke ved å trekke fram noen andre fra UG, men feministikonet over alle helga-bryn: Frida Kahlo. 

Det italienske opphenget fra albumet får sin reprise her. Så hvor kommer mexicanske Frida Kahlo inn her? Det er kanskje på tide å opplyse dagens ungdom om at Frida Kahlo ikke bare er en (ironisk, obskøn) referanse i et Marstein-univers, men en ikonisk og revolusjonerede maler, innafor surrealismen og magisk realisme. Men også politisk foregangskvinne med en mildt sagt sterk historie – og det samme kan man si om hennes malerier (du har kanskje hatt Vi Menn-kalender, jeg har hatt Frida Kahlo-kalender, og de bildene brente seg fast på netthinna som kid). 

Dette blir, litt som jeg synes om siste utgivelse, for pretensiøst med foreldete referanser som ikke får noen større funksjon i lyrikken. Det minner mer om forsøk på å namedroppe flest obskøne navn, som for å vise hva man har lest om, men uten å eklare å bruke det billedlig. Det er heller ikke så godt live, her mangler energi og flyt, og ja, det der er vanskelig. Som The Alchemist påpekte tidligere fra samme scene.

Ps. For en som er så opptatt av å gjøre poenger om stjeling og låning, kan det være fint å minne om at det ikke er Madcon som har laga Beggin‘. Det er heller ikke Måneskin.

Det er fint av Øya å booke hyperlokale artister som UG og Musti i fjor, men hvis det ikke er flere artister fra området, når Marstein kan skryte av å ha blitt booka hit tre år på rad – ja, da er det kanskje litt vel uheldig Tøyen-kvotering.

Usjenert

Tre låter inn i Shygirl begynner en viss ansamling med gråhårige menn som har forvilla seg langt inn i crowden å bevege seg ut nesten samtidig – som om det var planlagt. Eller et slags tegn?

Det er fortsatt en del igjen, altså. En gammel mann er hlt i hundre, og nyter livet åpenbart med armer i været og svai på hoftene, en herlig skue. En måke letter samtidig fra scenetaket.

Settet er mer oppskrudd og klubbvennlig, enn i innspilt versjon, på godt og vondt: Flere svinger seg til beatsene, men lydmiksen er kanskje hakkene mer utilgjengelig for folk som sjekker det ut for første gang.

En favoritt som Poison er en av flere som trekker stemninga opp med sin quirky plassering av trekkspill i klubbasert beat og inderlig vokal.

«Feeling quite emotional today, something with the energy», sier briten fra scenen, og introduserer Crush. 

Skulle gjerne sett dette i et mørkt klubblokale med bedre lyd og god kok på dansegulvet. Nok et bevis på at såkalte festivalsett ikke føles representativt for artistens visjon.

Med fare for å låne en utslitt klisjé fra David Byrne – How Music Works – men det betyr noe hva slags rom man hører musikken i…

«Der er flere andre hovedroller her, men ikke her på scenen i dag», sier hun som en intro på Cleo. 

Det får meg til å tenke på denne snodige (tiktok-skapte?) trenden der publikummere kaster diverse ting som mobiler og andre (ofte skadelige/harde) objekter på artister på scenen. Jeg leste en sak der noen forklarte at folk gjorde dette for å føle seg mer i kontakt med artisten. Men er det ikke heller for å selv få oppmerksomhet (pluss: folk har åpenbart glemt David Bowie og den der kjærligheten på Norwegian Wood, jeg var forresten også der).

Siste nytt om publikummere som plager artister på scenen, er at Cardi B har kasta mikken på en publikummer som kastet vann på henne.  

Når vi så kommer til kveldens headliner, Wizkid, er visst spillereglene snudd på hodet. Han vil nemlig at vi skal dusje oss selv, etter utallige forsøk fra scenen på å dusje publikum med innholdet fra Imsdal-flasker som han behandler som om det var Evian.

Han ber alle om å «pass the water around» og «do something crazy». Det er dessverre ikke så mange som er så gira på mer dusjing nå som Hans-været endelig har gitt seg for en stund. Han skulle ha lest seg opp på været, si.

Men det er heller ingen røyk uten ild. Wizkid kjører seff begge deler, mens han selv står og går rundt på en diger kloss, men klatrer også ned innimellom og søker kontakt med publikum. Hele den sceniske setupen er nokså majestetisk, med visuals som går over hele riggen.

Iført matchende oransje solbriller, kjetting (!) og store bukser, er prinsen av afrobeats i slaget, og sjarmerer både kvinner, menn, og alle imellom, i senk.

Ved å kjøre god veksling mellom mer og mindre kjente låter og reine hits skaper Wizkid god stemning under østkant-Oslos åpne tak. En upåklagelig finale, også for å være på den noe vanskelige storscenen Amfiet. Hva Aftenposten har sett, aner jeg ikke.

Over og ut i Torsdag.

– Det tohodete trollet Sondre Åkervik og Ida Madsen Hestman