Hvis Egon var indisk: Der peppern gror
Det dekkede bord tester Der Peppern Gror i Oslo. Foto: Herr Kotelett, kollasje: Ida Speeda
ANMELDELSE: Den mye omsnakkede, indiske restauranten Der peppern gror sjokkerer med sløve servitører, kald mat og visne urter.
OSLO: Det er ikke uten forventninger vi ankommer Der peppern gror, et sted som har høstet mye omtale de senere årene.
Eierne har gitt uttrykk for et ønske om å løfte nivået på indisk mat i hovedstaden, til tross for at mange av Oslo beste restauranter (for den som ikke vil overføre for mye fra sparekontoen) allerede sogner til dette magiske kjøkkenet.
Vi tenker på steder som New Anarkali og Jewel of India, slitesterke klassikere på hver sin kant av byen.
De senere årene har flere forsøkt å utvide tanken om hva en indisk restaurant kan være i Norge. Det gikk ikke så bra hos Masala Politics, synes vi, der man liksom ble invitert til en slags indisk lek i møte med menyen.
Noen anmeldere lot seg begeistre og syntes grepet var «originalt»; selv ble vi sittende å lengte etter en mer spisset profil og mer utfordrende smaker.
Barish i Dronningensgate sjonglerer en «tapas-lignende» stil, og overbeviste oss med et artig opplegg og god mat da vi sneiet innom for et års tid siden.
Vi ankommer Der peppern gror en helt vanlig onsdagskveld, og vi lar oss forbause over at det er så mange til bords allerede ved sjuslaget. Dette er populært!
Idet vi henvender oss til jyplingen i resepsjonen, utstyrt med en svær popcornmaskin, blir vi forespurt om vi har booket bord i forveien. Et irriterende retorisk grep fra personalet, for de må jo vite at det ikke er mulig å bestille bord for én her.
I og for seg en ubegripelig manøver fra en gedigen restaurant med mange hjørner der det bør være mulig å klemme inn solospisende.
Vi finner tilbake til humøret idet hovmesteren finner en krakk til oss ved «matbaren» med en tone som tilsier at vi har vunnet i lotto.
Her kan vi se direkte inn på kjøkkenet og studere kokkenes arbeid, og det kan jo være en attraksjon i seg selv.
Lyset skinner derimot så skarpt på tallerken at vi hopper et par hakk inn, slik at vi dessuten får muligheten til å lene oss mot veggen og fremstå litt mindre på utstilling rett foran all grillingen.
Men vi blir straks irettesatt og fortalt at krakken vi ble anvist til tross alt er vår tildelte plass. Vi krangler litt og får nå tilsagn til å flytte oss én meter lengre mot venstre, men ikke helt innerst.
Hvem har bestilt denne plassen mon tro? En stamgjest med nok ansiennitet til å overprøve reservasjonsreglene? I løpet av de to timene vi blir sittende, er det ingen andre som setter seg ned langs rekken i vår avdeling.
Andre gjester er blitt skjenket en bøtte med popcorn imens de studerer menyene og venter på service. Vi venter minst ti minutter før vi får oppmerksomhet, og takker ja til popcorn straks tilbudet foreligger.
Det annonseres at snacksen er krydret med masala, men det eneste vi smaker er så store mengder salt at vi raskt må skyve den til side for å verne om appetitten.
Hovmesteren returnerer med med et smil og mersalg om munnen, for straks vi begynner å spørre om ulike retter og hva de består i, lokker hen med en smaksmeny. Vi har ikke spist her før? Da er den det eneste riktige, noe som aldri slår feil, alle velger denne!
Menyen inviterer oss på en reise, sies det, uten at vi skjønner hvor denne skal ta oss hen.
Vi kommer med en rekke oppfølgingsspørsmål, uten å bli klokere.
Rettene er forskjellige, såpass skjønner vi, «det pleier å være ti». Vi holder tellingen senere og kommer ikke frem til like mange, men det er ikke så nøye.
Det skal bli spennende å få overrakt indisk mat som en symfoni fra flere kanter av det veldige landet.
Forutsetningene for å løfte indisk mat i Norge til å være noe mer sanseutvidende enn brunlige gryter med ris og nanbrød til – uansett hvor mye velsmak disse kan romme – er stor.
Kaldt og til dels vemmelig
Vi ber om å få rettene servert i et langsomt tempo, så opptrinnet ligner en komedie idet de første blir slengt på disken foran oss en etter en med bare et par minutters mellomrom.
«Nå blir de vel kalde?», spør vi, men merker at vi ikke blir forstått, sannsynligvis fordi lyden av skrål og musikk er så høy, og servitøren forlater oss midt i en setning.
Vi innser at språket muligens er en utfordring og slår over til engelsk i neste runde, men dette grepet slår ikke an, så vi slår oss til ro med at maten skal snakke for seg.
Forrettene, som altså serveres samtidig, er kalde og til dels vemmelige. De første er dekket med så mange friterte kikertnudler at en får inntrykk av at en koloni larver har kastet seg over alt sammen.
Pani puri-en er knasende sprø og frisk, men i likhet med grillspiddet (seekh kebab), er strøsselet av nuddelbiter og granateplefrø distraherende. Vissen, hakket koriander gjør lite for å løfte helheten, og skivene av rødløk er i overkant lubne.
Oppkast à la carte
En samosa er «dressed» for kalde vinterkvelder, med upassende mengder av klissete, søtlig yogurtbasert dressing, og atter en gang tyr kjøkkenet til hakkede, friterte nudler og granateplefrø på toppen, i hauger.
Vi roter litt rundt i maten, men orker ikke tanken på å spise noe som ligner oppkast.
Etter å ha løftet samosaen over på en annen tallerken og skrapt av kondimentene, har kantene blitt fuktige, og innholdet er knapt nok mer spennende enn noe man kunne ha servert på et aldershjem.
Kyllingen med karriblader er så kald at vi blir nødt til å henvende oss til personalet for å be om en ny, og nå blir vi henvist til en overordnet, som uten å mukke kaster seg rundt for å imøtekomme kravet.
Vi klagde også på styrkegraden, ettersom vi ba om å få sterk mat, og i andre omgang er den litt skarpere i kantene, om enn ikke der vi vil at den skal være.
Uansett er det en god nok rett, takket være karribladenes deilige aroma.
Mekanisk køsystem
En slags taco er også kald, og vi lurer på hva den vil si oss om møtet mellom det meksikanske og det indiske kjøkkenet.
Etter hvert begynner vi å registrere et mønster, takket være vår tildelte plass i den såkalte matbaren, der vi kan studere kokkene som holder det gående foran grytene:
Rettene blir mekanisk tilberedt, nærmest som på et «storkjøkken», og straks en porsjon er kastet på en tallerken, slynges den inn i et sinnrikt køsystem som sørger for at ingen blir bragt til bords imens det fortsatt ryker av serveringen.
Vi observerer at klønet opphakket koriander må gi tapt for oksygenet imens tallerkenene blir stående i stampe.
Et kamskjell er særdeles godt tilberedt og ikledd en frisk curry som løfter råvaren. Et høydepunkt!
Blant de beste i byen
Butter chicken er ikke noe vi normalt ville valgt oss, og den har ingen god funksjon i en smaksmeny med sin tunge og enkle smak, men isolert fra helheten er den av god kvalitet, selv om vi for alvor begynner å se oss mette på granateplefrøene som er ment å pynte opp en ellers ikke direkte vakker presentasjon.
Risen er luftig og fin, og den tradisjonelle indiske middagslefsen naan, med svidde, crispy kanter, kan konkurrere med de beste i byen. Et løft!
Dagens dessert er en mektig, men imponerende avslutning:
En kake med hint av sitrus og grønn kardemomme for å løsne opp de tunge melkesmakene fra det øverste laget.
Vi ble forhindret innsyn i hva dette egentlig var for noe, ettersom kelneren smøg seg unna før vi rakk å plage hen ytterligere.
Rundt oss ser vi gledesscener med venninner i prat imens de forsyner seg og tygger fornøyde og endog oppspilte.
Så kanskje er vi på bærtur når vi ikke lar oss begeistre av denne folkelige restauranten, som med sin stressende service, dårlige kommunikasjon, kalde mat, monotone smaksmeny og lite utfordende smaker ligner mer på et slags indisk Egon enn en restaurant som har tatt seg mål av å revolusjonere nordmenns forhold til indisk mat.
Det heter at kokkene setter sammen flere av sine favoritter hvis man bestiller «Chefs’ Table», som bare tilberedes i et begrenset antall; man oppfordres endog til å henvende seg til personalet for å spørre om hvorvidt menyen er tilgjengelig i det aktuelle spisevinduet.
Vi antar at denne var utsolgt den aktuelle kvelden, ettersom vi aldri mottok tilbudet om å teste ut dette uforlignelige alternativet.
En ting er helt sikkert, og det er at «Tasting Meny» til 645,- ikke var noe sjakktrekk, slik vi ble forledet til å tro.
Prisen er slett ikke verst, med tanke på volumet, men hvem (bortsett fra Vink-jentene i Aftenposten) drar primært på restaurant for å bli stappmette og trille hjem?
Vi gir kun to og en halv koteletter.
Koteletter:
Der peppern gror, Oslo
Herr Kotelett har sin egen kotelettskala fra 1 til 6.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: