ØYADAGBOKA: TORSDAG 

Pusha T på Vindfruen. Foto: Maja Brenna

Sett, hørt, observert og følt under Øyafestivalen 2023.

Kommer løpende inn i parken til å akkurat rekke oppvarminga fra The Alchemist, før han introduserer Boldy James. Detroit-rapperen virker en smule uinspirert på scenen, men tar seg fort opp, og leverer sine bolde vers med attityde og tekstur.

Så tidlig på en torsdag kan det være litt vanskelig, kanskje, for oss alle å gi jernet. Duoen på scenen kan i hvert fall ikke være særlig fornøyde med publikum, når The Alchemist nesten virker å stoppe opp, og presiserer for crowden at det Boldy James gjør «right here» ikke er lett. Det er altså live. 

Jeg observerer flere med Miranda fra Sex and the City-hårklipp, men også noen mer hippie-aktige sveiser foran meg. Nei, det er ikke damer på 50+ men trolig en trend som går blant folk under 25, og som muligens vikarierer for Y2K. Hva vet jeg. «Naturlig» er kanskje et beskrivende ord for det, og jeg tror jeg tenker mer over det fordi den klippen er det jeg minst assosierer med rap. Men nå er vi altså i 2023, og det er en eklektist vill miks av folk som digger til steinhard Detroit-rap. 

Hvis du lurte: Nei, det ser ekstremt lite kult ut å stå typ åtte meter fra scenen med ryggen til de som opptrer og prater. Jeg har selvsagt lekt meg med en idé om en enquete med folk som prater på konsert, om hva de tnker om folk som prater på konsert, men innser at jeg da må prate under konsert selv.

LES OGSÅ: ØYADAGBOKA ONSDAG

Boldy James. Foto: Pål Bellis

Prating er det heldigvis lite av i det mer luftige publikumet på Liv.e. Ikke at det har noe som helst å si på stemninga fra Hagen. Liv.e gjør god figur, og en kunne tro hun hadde blitt litt vel inspirert av Danny Brown i måten hun tidvis skriker ut litt sånn spontant, mens hun tidvis trasker litt frem og tilbake mellom sin synthmakker i happy joggedress, og svartkledd trommis, som spiller digitale og analoge trommer.  

Nye sko har Liv.e kjøpt seg, ser det ut som. Jeg undrer om de kan være kjøpt her, for det ser ut som grønne og rosa Salomon-sko for en god dagstur i den norske fjellheimen. Eller i Tøyenparken. Hvorfor ikke. 

Jeg kjøper en fattig ceviche som gir assosiasjoner til matposjonene på Tusenfryd – og møter en tilfeldig mann på 50+ som ikke ser ut til å bry seg om disse prisene: Det er tross alt ikke så viktig å få i seg så mye mat. Det er viktigere å drikke mye øl, mener han. Han mener også at han har en god vits på lager: «Vet du hvem den beste forfatteren i Norge er? Thorbjørn N**er», sier han og ler seg skakk. Når han ser ansiktsuttrykkt mitt, går det opp for ham hvor teit jeg er som ikke likte hans «smakfulle vits». Jeg tenker at jeg har andre ting å bruke tid på, og kommer meg videre. 

Og til et sted man virkelig kjenner noe. Føler noe. Stay tuned. 

Liv.e i Hagen. Foto: Anne Lerheim

Hvorfor i huleste faen er ikke Pusha T på hovedscenen? spør jeg meg selv idet lyden momentant suger halve parken til seg. Den velkjente nesten skadefro, smått crazy latteren fra Let The Smokers Shine The Coupes setter inn. 

Brått er han der, og har hele Vindfruen i sin hule hånd, med sin vanvittige karisma, flow og tilstedeværelse. Scenen og bakken vibrerer. Eller er det mine bein som skjelver? 

Det er en spenning her jeg ikke tidligere har kjent på under festivalen, og som ikke bare handler om det som bor i beatsene og versene til Pusha, men også måten han virkelig ser sitt publikum, der han går rundt på scenen og likesom preker til hver enkelt, og borer blikket sitt inn i folk. Det liker jeg.

Han er straks rett over i Brambleton, og samtlige er med på notene. DJen maser om at vi må holde henda opp, men det trenger han ikke. 

Pusha T eier Øya torsdag. Foto: Maja Brenna

«Just so you remember who you dealin’ with/ The purest snow we sellin’ white privilege» – linjene  fra Hear Me Clearly runger over sletta. Låtittelen kunne like gjerne vært hans logline. De som ikke måtte kjenne til katalogen fra før, vil de neppe tvile på om de hørte budskapet. Pusha T er kjent for sin notorisk klokkeklare artikulering. 

Santeria blir nok en høydare og brått står samtlige med hendene i været og viser to fingre, mens skuddene går. Sterkt. 

Det går slag i slag med det meste fra de to siste albumene Daytona og It’s Almost Dry. Gåsehud i sommersol er svaret, og jeg spurte ikke. 

https://www.instagram.com/p/CvxgzV7q8lh/

At hele setlista bare består i høydepunkter, speiles i et ekstatisk publikum – foruten tre hvite gubber i 45-50-åra som har på egenhand forvilla seg 9 meter fra scenen for å prate høyt og røyke sin årlige spliff. Notert på drittunge-oppførsel-lista. 

Pusha erklærer at det er én ting han ikke gjør, og det er at han ikke synger. Det etterlates til oss på Runaway.  

En kul stemingsoppbygger er å kjøre et «liksom-ekstranummer» selv om det overhodet ikke er over spilletida. Det funker, og blir mer som en lek mellom artist og crowd, der man kjører oppvarming i to etapper, nesten som intervalltrening: Slik motiveres man til å gi «alt» litt oftere.  

Når han har avslutta med Don’t Like.1, skjønner jeg at øreproppene ikke har vært for å skåne øra mot for høy diskant – lydteknikken var top notch – men dama som skriker ut halve høyreøret mitt. 

Obongjayar. Foto: Maja Brenna

Etter en så intens seanse må man samle seg litt. Jeg slenger med bak på Obongjayar, som høres ganske så nydelig ut, og ser samtidig at Fred again.. på instagram har lagt ut en post om at de to har det artig, noe som passer fint, da jeg ikke lenger kan se. Folk har altså reist seg, i stedet for å gå ned, og den underbara ljuden blir litt avskjerma. 

Dette kan da ikke være det eneste på programmet, tenker jeg i vantro, mens jeg speider rundt og det ser ut som så og si hele parken har begynt å forsamle seg rundt Hagen. Og det er også fint for et så stort talent, med t så rikt og sterkt uttrykk. Jeg kødder med at «Det er jo lol hvis noen har en konsert typ helt i motsatt ende nå, i den der i Biblioteksscenen på baksiden av fotballbanen». 

Det er da jeg (inn)ser i spilleplanen at Gjenfødt Kultur spiller jo faktisk akkurat der, og samtidig. Denne spenende unge trioen som kjører samplebasert hiphop fra tidlig 00-tallet, og som har rukket å produsere et par fullengdere allerede.

Gjenfødt kultur på Bibliotekscenen. Foto: Anna Lerheim Ask

Plukk blomster lll kom for en snau uke siden, og jeg har knapt rukket høre på det, før jeg vil ha mer – men ikke minst live. 

Jeg rekker å komme meg dit lynkvikt, og får med meg roseutdeling og en ekstremt dedikert fanklubb som også virker å være skolekamerater og lærere – det er en del eldre menn her og! 

Det er kult at de har så bred appell, og det er på alle måter forståelig: Flyten, innlevelsen og leveringene er gode. Men ikke minst besitter trioen en tilstedeværelse og sjarme som smitter, for å si det mildt. De virker å kose seg på scenen, og det gjør alle andre her også. Biblioteket er en knallgod venue for disse kara.

Foto: Ihne Pedersen

Stakkars Susanne Sundfør. Lyden er ikke snill med henne på Amfi-scenen, og på et tidspunkt hører hun ikke vokalen sin. Legg til at folk rundt meg skravler høylytt som om de er på bar, og du skjønner at dette ikke er optimalt. Det er synd.

Låtmaterialet til Sundfør er knallsterkt, hun har med seg 14 (!) musikere på scena, men det når liksom ikke helt gjennom.

Tidvis er det svært vakkert. Likevel: Et publikum på over 10 000 krever sin mann – eller kvinne, og Sundfør er nok mer enn artist for mindre lokaler.

Herfra lander man nedi den eklektiske festen til Masego på Sirkus. Han heter egentlig Micah Davis, og er noe så spennende som en fyr som mikser afrobeats, med rap, med jazz og spiller sax. Ifølrt boblejakke – og er det stonerrock det også plutselig lyder som? Samme kan det være, folk er i slaget.

Masego – mannen, stemmen, saxen og boblejakken. Foto: Helge Brekke

Så var det Blur på hovedscenen, da. En stein Damon Albarn entrer scenen sammen med resten av bandet, til tonene av nye låter. Det låter ikke så verst. Blur er mer enn bare et nostalgisk nikk til 90-tallet, selv om det er liten tvil om at Parklife og andre klassikere er det som får i gang publikum.

Selv kjedet jeg meg egentlig hele konserten, men det er morsomt at det rundt meg også er unge kids, født på 00-tallet iført Fred Perry og andre Britpop-prangende elementer (én av guttene har til og med en plakat med Justice for…et eller annet navn jeg ikke husker dagen derpå), og ikke bare middelaldrende folk som sluttet å høre på ny musikk cirka rundt tusenårsskiftet. 

Konserten avsluttes med The Universal, som på Roskilde. En sann Britpop-klassiker, men for min del: Det er nok Blur nå for en stund.

Blur. Foto: Helge Brekke

Trykker i meg en diger kanelbolle aka deigkladd jeg kjøpte til steindyr pris på innsida, mens jeg er på utsida, halvveis spurtendende ned til Blå. Det blir det steinbra saker i magen av. 

Allerede fem sekunder inn i settet til Lalalar innser jeg at dette er jo mye bedre enn Blur. Men den stramme svettelukta her inne kunne jo vært mindre …prangende. Sammen med bolledeig i magen blir det liksom ikke helt god stemning. Det er på tide å ta kveld.

– Det tohodete trollet Sondre Åkervik og Ida Madsen Hestman

Følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

Del dette

4 thoughts on “ØYADAGBOKA: TORSDAG 

  1. Tilbaketråkk: ØYADAGBOKA: FREDAG - TBA

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kulturplattformen TBA