Dette er julefilmene du garantert ikke har sett nok ganger

Sett Home Alone og Die Hard litt for mange ganger nå? Her er noen filmer som også er julefilmer:

Hva er egentlig en julefilm, lurer kanskje du? En julefilm må ikke nødvendigvis utspille seg i jula for å kvalifisere som en julefilm. Filmer som har hatt premiere eller bare blitt vist på tv i desember, har i mange tilfeller endt opp som «julefilmer», uten å skje i jula overhodet. Det handler kanskje mest om at vi forbinder filmene med denne tida, som eksempelvis Ringenes Herre-trilogien og Harry Potter-filmene har blitt nyere eksempler på.

Ofte er en julefilm også satt lengre tilbake i tid, som et historisk drama, eller det befinner seg også utenfor vår tid, som i en fantasy-verden, men en julefilm har gjerne en indre moral eller tematikk som også er sentral i jula, og handler eksempelvis om nestekjærlighet eller gode verdier.

Ut ifra disse kriteriene er det jo egentlig ganske mange filmer som kan gå under merkelappen «julefilm», men her er noen som tikker av flere bokser nevnt ovenfor, og som heller ikke prøver å trykke inn noe overhappy eller overfladisk budskap, og som du kan se allerede nå – også på kino:

LES OGSÅ: Avatar: The Way of Water distraherer oss fra realitetene, uten nyansene som kunne skapt mer ubehag og tyggemotstand

Winter’s Bone (Regi: Debra Granik, 2010) 

Hvor: Viaplay

Med serieavslutningen på HBO-serien Ozark tidligere i år friskt i minnet, kan det kanskjee være noe å ta en liten visitt tilbake til the Ozarks Mountains for en nærmere kikk på metamfetamin-businessen der?

Winter’s Bone har alt en julefilm trenger: Vinter og kulde – i dobbel forstand – og en fattig jente i nød som kanskje ikke har svovelstikker, men det er ikke langt unna, og hun er utstyrt med godt mot, en sterk tro på godhet i mennesker, og er på sett og vis foreldreløs. 

Syttenåringen Ree Dolly spilles sterkt av Jennifer Lawrence (som ble nominert til Oscar for rollen), og som leter etter faren sin. Gradvis beveger filmen seg fra å være en studie av et tett sammensveiset samfunn, til en lavmælt thriller, der Rees leting etter sin savnede far stadig blir mer farlig, og der det ikke alltid er lett å vite hvem som er på hennes side. Hun får også hjelp fra onkelen sin, spilt av John Hawkes (som også ble Oscarnominert for rollen), men som det ikke er så lett å bli klok på. 

Winter’s Bone unngår hillbilly-klisjeer, men skaper et rørende drama om overlevelse og verdighet, på et sted der nesten alle innbyggerne har en form for slektsbånd, et som er bundet sammen av deres trass mot autoriteter. Og det er en grunn til hvorfor.

For deg som: kunne trenge et godt avbrekk fra kjernefamilie-budskap, eller har dysfunksjonelle familier med litt vel mange Atle Antonsener i sin indre eller utvidede slekt/krets.

LES OGSÅ: Kampen om Narvik: Fungerer best når den skildrer vanlige sivile mennesker, uten å skryte på seg noe mer

The Hateful Eight (Regi: Quentin Tarantino, 2015 ) 

Hvor: Vega kino, 27. og 29. desember, TV2 og Viaplay

Denne klassikeren av Quentin Tarantino er et must for alle som liker et godt kammerspill, herlig ensemble-feelgood og med rikelige western-referanser, ikke minst til Corbuccis The Great Silence.  

Filmen hadde sin premiere i desember, og er lagt til en vinterens mest gudesløse et sted i Wyoming. Her skaper snøen og været en naturlig ytre fiende og herlig atmosfærisk ramme for spenningen som skal utspille seg, og som starter idet en dusørjeger og fangen hans søker ly i ei hytte som plutselig viser seg å være bebodd av en gjeng karakterer man helst ikke vil bli innestengt sammen med. Moroa kan begynne.

Quentin Tarantino er en av få aktive auteurer idag som alltid evner å rettferdiggjøre sine voldsscener og gi de merverdi, også når det bare er «for gøy». Han vet nøyaktig hvor langt han skal vri på ventilen for «sprengt hjerne, tjo og hei», uten at det går helt over stokk og stein. Han er rå på å få frem det grufulle og særegne i sine rollefigurer, selv om det i The Hateful Eight er vel så mye takket være et forpesta stjernelag av skuespillere, som injiserer sine karakterer med særpreg og egenart. Her finner vi blant annet gjengangere som Samuel L. Jackson, Kurt Russell, Michael Madsen, Bruce Dern, og Jennifer Jason Leight. Endelig fikk også Walton Goggins vist at han er godt egnet for større roller i store filmer.

Takket være et tiltalende tempo og klipperytme – smaksatt av mesteren Ennio Morricones fengslende toner (som han også fikk sin første Oscar for beste originale filmmusikk) – holder Tarantino på nerven og stemningen, i denne tre timer lange sjangerhybriden mellom western, hevndrama og kammerspill. Og dessuten med flere små julegaver underveis!

Det ligger en tikkende bombe et sted, og vi kjenner konstant på følelsen av at noe ulmer i Minnie’s Haberdashery. Tarantino vet dessuten å komme med politiske provokasjoner, så du trenger ikke å konsentrere deg en gang. 

For deg som: Allerede har sett ferdig Glass Onion og Knives Out, og liker en kruttsterk ensemble-film.

LES OGSÅ: Kids in Crime: Endelig en rå og rett frem oppvekstskildring fra 00-tallet som ikke skjønnmaler noe som helst

Spencer (Regi: Pablo Larrain )

Hvor: Viaplay

Med Harry og Meghan i monitor på Netflix, er det naturlig med et lite gjensyn med a’ Diana, med passende sesongbasert garderobe og juleestetikk.

Satt til en tredagers julehelg på dronningens herskapslott i Norfolk på starten av 90-tallet, er det duket for å virkelig settes i overdådig julestemning med hele slekta samlet. Men ikke uten et suspense-drevet og intenst portrett av Diana på kjøpet. Filmen markerer at ekteskapet til Charles var på randen til kollaps, og er en uttalt «fabel fra en sann tragedie». Hele verden visste om utroskapsforholdet hans som hadde blitt kvalmende kraftig mediedekket.

Samtidig står storfamilien og kjernefamilien i sentrum filmen, dog som en fasade, satt opp mot den alternative idéen om en familie der Diana som alenemor har de beste stundene når hun bare er alene med sine to sønner.

Det ugjestmilde, spøkelsesaktige slottet legger til rette for en kjølig og fremmedgjørende atmosfære. Det skrur opp for den psykologiske spenningen som ligger latent i de mange detaljene og scenene, og det som utvikles til å bli en psykologisk thriller, der krampaktige tradisjoner tvinges igjennom, samtidig som Diana sliter med spiseforstyrrelser. 

Med Kristen Stewart som leverer mesterlig i hovedrollen, tematiseres fortid, og lengselen etter den, enten det er tilbake til sin barndom, sitt tidligere «jeg», sitt barndomshjem, eller en person. 

Pablo Larraín har skapt et tankevekkende og respektfullt portrett som burde vært laget for lenge siden.

For deg som: Liker kongelige, designerklær, og stemningen til Stanley Kubricks The Shining. 

Les hele anmeldelsen her

LES OGSÅ: Fashion på film: Fra American Gigolo til Spencer

Når Nettene Blir Lange (Regi: Mona J. Hoel, 2000)

Hvor: Vega kino 30. desember 

Hva er det verste som kan skje når en storfamilie med svigerfamilie fra Polen skal feire litt jul i en avsidesliggende hytte på fjellet, på et av årets kaldeste dager?

Nei, dette er ingen skrekkfilm, men det er ikke langt unna. Det blir ikke akkurat bedre av å ha en alkoholisert pappa i hus, og en mamma som tviholder på å holde fasaden, så det blir et irritasjonsmoment i seg selv.

Når Nettene Blir Lange er Norges første og hittil eneste sertifiserte norske dogmefilm og kom i år 2000. Den er omtalt som de norske julefilmenes enfant terrible, men spør du undertegnede, er dette en klassiker av en juleperle, og kanskje særlig for de av oss som elsker å se på dysfunksjonelle familier spenne bein på hverandre – det er jo en tematikk som jo virkelig hører jula til, og ikke bare på skjermen. 

Ikke minst er det et legendarisk stjernelag med norske og polske skuespillere, bestående av Svein Scharffenberg P.M, Kari Simonsen, Gørild Mauseth, Benedikte Lindbeck, Zbigniew Zamachowski , Krister Henriksson, Bjarte Hjelmeland, Geir Kvarme, Turid Gunnes, Jerzy Nowak, Wieslawa Mazurkiewicz.

Filmen fikk svært gode kritikker, og Svein Scharffenberg mottok en Amanda for Beste mannlige hovedrolle mens Kari Simonsen fikk en Æres-Amanda for filmen.

For deg som: likte Emma Thompsons rolle best i Love Actually, eller har sett Mr. Beans jul litt for mange ganger på repeat.

LES OGSÅ: Kanskje grunnene til hvorfor vi ikke liker enkelte kvinner på film kan fortelle oss mer om vår egen moral og vårt samfunn? 

Min pappa Toni Erdmann (Regi: Maren Ade, 2016)

Hvor: Nrk.no

Hvorfor ikke droppe nok et gjensyn med Tre Nøtter til Askepott eller The Holiday, og heller ta det usannsynlige valget med å se en nesten tre timer lang tyskspråklig film om et internasjonalt rådgivningsseminar for ledere i Romania?

Nei, den handler ikke egentlig om det.

Min pappa Toni Erdmann er kanskje den tristeste familiegjenforenings-komedien mellom en far og hans datter. Så er det også – i julas ånd – en film om verdisyn: Den er en kommentar til folk som tar ting for gitt, som har glemt hva livet handler om – løst som herlig satire. 

Maren Ades Cannes-favoritt harselerer over viktigperer uten humor eller humør høyt oppe i klassesystemet, som reiser business class med harry bluetooth-apparat på øret, som bestiller champagne på jobbens regning og sier ting som: «Jeg liker land med middelklasse. Det er så relaxing».  

Det er nettopp her Peter Simonischek gløder i rollen som pappa Winfried Conradi aka Toni Erdmann, som det perfekte motstykket til denne typen «livsstil».

Han er en tysk fraskilt middelaldrende musikklærer som innimellom introduserer deg for sitt alter ego, den mer «skøyeraktige» Toni, og kommer med løstenner. Nei, han faller ikke i smak hos business klassen, asom driver med rådgivning for ledere, og dermed hans datter, Ines, som har blitt en av dem, spilt av Sandra Hüller. Selv er hun ubetalelig i rollen og balanserer rollefigurens emosjonelle reiser, og de raske skiftene mellom seriøsitet og ablegøyer, med den største selvfølge. Også Simonichek leverer noen øyeblikk der bare blikket hans alene treffer rett i magen. 

Dette er en film som er rik på hjertevarme øyeblikk og direkte tragiske scener, som gestaltningen av tristessens høydepunkt: Den tristeste nattklubbscenen jeg har sett på film, til tross for at alt ligger til rette for det motsatte med strippere, oppkneppa skjorter, champagne som spruter ned plysjsofaer, ispedd The White Stripes.

Min pappa Toni Erdmann var en sterk film med et tidsriktig budskap da den kom i 2016, og som bestilt for Generasjon prestasjon. Den er enda mer aktuell i dag, seks år senere.

For deg som: har sansen for moralen som kommer med typiske familiejulefilmer om gode verdier og reparering av relasjoner, men som også liker ironien i Nytt på Nytt.

For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på Insta, Twittah og Fjasboka