Netflix-regissør Elle Márjá Eira: – Hvis ikke andre kan gjøre det, så må du jo gjøre det sjøl

Multikunstner Elle Márja Eira opplever en enorm pågang fra det internasjonale markedet. Nå har hun flere baller i lufta, blant annet skal hun regissere Netflix’ første samiske film, Stjålet.

– En samtidsfilm om reindrift som jeg kan kjenne meg igjen i. Men Netflix måtte ringe meg hele tre ganger før jeg takket ja.

Hun har vært med på å sette Sápmi på kartet for et internasjonalt publikum, ikke bare gjennom musikken sin. I år skal den norsk-samiske multikunstneren Elle Márjá Eira regissere Netflix´ første samiske spillefilm. Manuset til filmen er basert på boka Stjålet av svensk-samiske Ann-Helén Laestadius. Men hun var skeptisk til å begynne med.

Hun har tidligere kritisert filmbransjen for å ikke la urfolk selv fortelle om sine egne historier, til fordel for skildringer preget av stereotypier.

Eira mener det er en forutsetning at samer selv får ha kontrollen over de samiske historiene. 

– Det er veldig viktig for oss å beholde definisjonsmakta over våre egne historier, vår kunst, kultur og tradisjon, når filmen produseres av et stort selskap. 

Mens Eira er regissør, er det forfatteren av boka, Ann-Helén Laestadius, som skal være produsent.

– Jeg velger alltid å gjøre prosjekter som jeg synes er interessante og spennende. Boka handler mye om reindrift og det er en type film som jeg lenge har ønsket å lage selv. Jeg er reineier selv, og deltar aktivt i reindrift, og har de siste 12 årene laget ulike filmer om reindrift i forskjellige formater, sier Eira.

Hun tror spillefilmen vil få nordmenn i Norge til å få øynene mer opp for den den samiske kulturen og samisk kunst.

Netflix som for tiden en av de største aktørene i verden for produksjon av TV-serier og film, har relativt nylig inngått et samarbeid med Internasjonalt Samisk Filminstitutt. 

– International Sami film Institute har i mange år jobbet målrettet og har hatt store ambisjoner for film fra Sápmi, så jeg tror de har vært avgjørende for at dette skjer akkurat nå, noe som er veldig bra for bransjen i Sápmi, sier Eira.

Hun tror også det skyldes også innsatsen til andre arenaer, deriblant Riddu Riđđu.

LES OGSÅ: Jeg vil for helvete definere selv hvem jeg er

Mest populær utafor Norge

Hun oppdaga fort da hun begynte å jobbe med musikk og film at publikumet hennes var internasjonalt.  Multikunstneren har holdt konserter og vist filmer i store deler av verden, blant annet USA, Canada, Kina, Brazil, Guatemala, Slovakia og New Zealand. I Norge har hun nærmest kun hatt konserter og vist film i Nord-Norge.

– Det er utafor Norges grenser jeg har fått alle forespørsler fra, og har blitt møtt med interesse og nysgjerrighet, forteller Eira.

Med resten av verden som scene, kan det bli travelt. Nylig turnerte hun i Japan, og holdt konserter i Tokyo, Saitama, Niigata, Kanagawa, Yokohama og Osaka.

I fjor høst møtte TBA Eira under den 59’ende kunstbiennalen i Venezia i anledning filmprogrammet Árran 360°.

Her hadde man samlet noen av de mest spennende, kreative stemmene fra hele Sápmi, for å vise verkene i en spesialkonstruert lavvo med 360-graders skjermer på innsiden av teltduken. Dette som et utvidet program i forbindelse med at samenes landområde fikk en egen paviljong i Venezia.

Den nordiske paviljongen ble altså for første gang transformert til en ren samisk paviljong og omdøpt til The Sámi Pavilion, der det ble utstilt verker av Pauliina Feodoroff (f. 1977) fra den finske delen av Sápmi, Máret Ánne Sara (f. 1983) fra den norske og Anders Sunna (1985) fra den svenske.

I Árran 360°-prosjektet har Eira vært aktuell med to filmer: Eallu – Girdnu / Reinsdyrinnhegning og Eallu – Giddajohttin / Vårflytting. Prosjektet vises også nå igjen under Tromsø Internasjonale Filmfestival.

– For meg personlig har det vært en anerkjennelse å bli med på dette prosjektet, og jeg er veldig stolt over å få kunne bli invitert til kunstbiennalen i Venezia. Det er veldig stort at vi kan nå ut til et internasjonalt publikum, at vi blir synlige. Det er fint å gi en opplevelse gjennom disse kortfilmene – og å kunne dele en liten bit av oss til publikum. 

–  Er det positivt at dere sammen kan få presentere flere og ulike filmer, slik at man ikke alene skal stå til ansvar for å fortelle den ene samiske fortellingen med stor F? 

– Ja, det er definitivt fint å kunne vise en bredde av oss, og Árran 360° er også et samarbeid med andre urfolk, ikke kun samer fra Sápmi.

Den sirkulære dramaturgien i filmene kan sies å være en virkelighetsforståelse – og en måte å fortelle historier – på som går i sirkler. Denne måten å se verden på står ofte sterkt i ulike urfolksstradisjoner. Dermed kan du begynne å se på når som helst i filmen. 

– Starten kunne like gjerne ha vært slutten – og omvendt, sier Eira.  

– Det sirkulære vært veldig viktig for meg som historieforteller i det jeg har laget av filmer. Jeg tror faktisk at de fleste filmene mine som jeg har regissert og produsert sjøl er sirkulære. Det kommer nok av at alt som har med sikler å gjøre, og som er sirkulært, er veldig vanlig og naturlig for oss i Sápmi. Reinen går sirkulært på beite, vi har den samiske sola, og vi har lavvoen som er rund. Det er en annen type dramaturgi og tenkemåte enn den man ofte finner i den vestlige verden.

Hun blir dessuten aktuell med den nye NRK-serien Makta som kommer i år, og handler om Arbeiderpartiet og «landsmoderen» Gro Harlem Brundtlands vei til makta. Serien er skapt av Johan Fasting, Silje Storstein og Kristin Grue, mens Yngvild Sve Flikke er konseptuerende regissør. 

Eira har regi på en episode som handler om Alta-saken, da den helt ferske statsministeren Gro (spilt av Kathrine Thorborg Johansen) fikk 13 samekvinner, og en liten jente på fem år, inn på sitt kontor, som ønsket at Gro skulle avblåse utbyggingsplanene.

– Ikke fått noe gratis

Det kan høres ut som et hektisk år for en som både er artist, komponist og regissør, ved siden av sitt virke som reineier. 

Men ifølge Elle Márjá Eira selv er det ganske vanlig at kunstnere med urfolksbakgrunn jobber med flere kunstneriske uttrykk. 

– I Sápmi er det i hvertfall veldig vanlig. Vi har et eget kunsterkollektiv i Kautokeino som heter Dáiddadállu, og der er vi rundt tjue kunstnere som alle jobber tverrfaglig – og internasjonalt, forteller hun. Jeg tror det kommer av at vi har et behov for å uttrykke oss på forskjellige måter, men også at vi har måtte lære oss alt selv, sier hun.

– Da jeg begynte å jobbe med film og musikk, så måtte jeg lære meg å gjøre alt sjøl. Det har vært veldig vanskelig å finne en produsent som hadde trua på meg eller min historie, for eksempel. De skjønte kanskje ikke helt historien min, eller måten jeg fortalte på. 

– De få gangene jeg har forsøkt å presentere et prosjekt eller en idé for norske produsenter, så har de ikke skjønt helt hva jeg prøver å fortelle. Så det kommer nok både av interesse, men noen ganger blir det nødvendig å ta på seg mange ulike roller. Hvis ikke andre kan gjøre det, så må du jo gjøre det sjøl. Jeg har i hvert fall ikke fått noe gratis, ler hun. 

About Post Author