Jeg vil for helvete definere selv hvem jeg er

KRONIKK: Uvitenhet bidrar til å skape stereotypier og karikaturer av samer som vi ikke kjenner oss igjen i. Det er på overtid at vi selv kan fortelle og definere vårt eget narrativ utifra fra vårt eget perspektiv.

Hvordan vi samer blir fremstilt i film og TV serier representerer et stort samfunnsproblem, noe jeg dessverre opplever på kroppen i min hverdag. I dag. Fremstillingen bygger opp under holdninger som nærer netthets, rasisme og latterliggjøring av samer.

Det er lite urfolksfilmskapere i verden, blant annet i Sápmi, og det er på bakgrunn av den mørke kolonialismen som har foregått i hundrevis av år. Urfolksfilmskapere har mistet definisjonsmakten, og privilegiet til å fortelle egne historier.

Som samisk filmskaper har jeg ofte følt meg truet og har satt meg selv i fare for at jeg har fortalt de historiene jeg har fortalt. Å ha kunstnerisk frihet uten konsekvens er et privilegium, som dessverre ikke alle forunt. Takket være International Sami Film Institute, har jeg fått muligheten til å fortelle egne historier på egne premisser.

Jeg har vokst opp i Máze og bor i Kautokeino. Fra mitt hjemmekontor jobber jeg både med film, musikk og filmusikk på fulltid. Herifra og til Los Angeles er veien kort. Oslo har jeg hoppet over for lengst. Jeg ønsker ikke å bli speilet på film av en nordmann som har lite eller ingen kunnskap om meg som ei samisk kvinne.

En filmskaper uten samisk bakgrunn skal ikke komme og fortelle meg hvordan jeg ser ut, kler på meg, hva jeg spiser, hvordan jeg kommuniserer og oppfører meg.

Jeg spør deg, Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, som i Rushprint skriver innlegg der du spør retorisk «Skal helst bare samer få lage film fra Sameland? Og skal noen godkjenne hva som er «riktig» samisk kultur»: Hvor mye vet du egentlig om «meg» og «oss»?

Forresten heter det ikke «Sameland». Det heter Sápmi, takk.

Nordmenn tørster etter samiske historier. De kommer opp hit og skal lage spillefilm om oss. Imens sitter jeg på sidelinjen og må observere at nordmenn forteller «vår» historie.  Jeg har ikke fått muligheten til å fortelle historien om oss (merk spillefilm).

Jeg har enda til gode å få avslag fra NFI, men det har mine samiske kollegaer i filmbransjen til gangs. Jo forresten, jeg fikk avslag for min først kortfilm Iđitsilba i 2014. Heldigvis ga jeg ikke opp, og fikk realisert drømmen om å å lage en kortfilm om den samiske kvinnelige hornlua som har vært skambelagt av misjonærer og majoriteten siden 1800 tallet. Finansiert på annet vis (takk til International Sami Film Institute, Sametinget, Nordnorsk filmsenter, Fond for lyd og bilde og kulturnæringsstiftelsen Sparebank1 Nord-Norge).

Jeg har vokst opp med veldig få filmer som jeg som samisk kvinne kan kjenne meg igjen i. Per i dag er da også kun blitt laget fem (5!) samiske spillefilmer. Siden 1978. Nittensyttiåtte! De fem er «Veiviseren» (Nils Gaup, 1987), «Stol på ministeren» (Paul-Anders Simma, 1997), «Bázo» (Lars Göran Petterson, 2003), «Kautokeino-opprøret» (Nils Gaup, 2008) og «Sameblod» (Amanda Kernell, 2016). Disse fem filmene fremstiller samer på en respektfull måte, mye fordi filmene er laget av og med samer, og på samisk språk.

Film er et sterkt medium som har en enorm kraft. Samisk film har styrket vår samiske identitet gjennom synliggjøring og bevisstgjøring av vår kultur, språk og historie. Ekthet og autentisk historiefortelling. Veiviseren var et markant vendepunkt. Det snakkes samisk i filmen, ensemblet består av samiske skuespillere og en samisk komponist står for musikken. Filmen blir en enestående suksess, og Veiviseren nådde helt frem til Oscar.

Spillefilm er selvsagt fiksjon, noe seerne kanskje ofte glemmer med tanke på fremstilling av et helt folkeslag. Dermed er det lett å tro at slik er virkeligheten også.

Kunstnerisk frihet er for alle. Men hvorfor skal nordmenn uten samisk tilhørighet absolutt fortelle den samiske historien? Har dere ikke egne historier å fortelle?

Jeg registrerer at enkelte filmregissører kritiserer bølgen av norske krigsfilmer.  Det lages for mange krigsfilmer og at det er idemessig tørke i norsk film, sies det. Da er det kanskje hensiktsmessig å rette sugerør nordover og suge til seg historier fra Sápmi og nord heller. Historien vår. Som vi ikke selv har fått fortelle.  Er det rart at jeg reagerer på at nordmenn skal få lov å lage filmer om oss istedenfor at vi selv skal få lov å lage den sjette samiske spillefilmen. Jeg bare spør. Men krever for såvidt et fornuftig svar også. Helst i går.

Elle Márjá Eira
Filmskaper, musiker og komponist