Foto: Alternativet produksjon

ANMELDELSE: Mer enn menn som taper ansikt, handler Guro Brusgaards Han om at voksne nettopp er barn, de har bare levd veldig mye lengre enn andre barn.

Vi har alle våre øyeblikk med smålighet. Der vi er litt for griske eller gjerrige. Eller vi har klikka litt for mye over noe vi ble krenka over, og tok litt mer personlig enn vi burde. Eller vi snakka litt for stygt om noen for å selv føle oss bedre. Eller vært litt for bedrevitende i en samtale.

Selv de beste av oss har prestert langt under egen standard opptil flere ganger. Det er sånt ingen liker snakke om eller vedkjenne seg. Vi liker jo å tro vi alltid er de beste utgaver av oss selv. Men vi har alle våre øyeblikk. Noen mer enn andre.

Derfor er det helt herlig å se en slags norsk Ruben Östlund-vri av Guro Brusgaard. Han er nemlig en salig blanding av personer med flere slike svært lite stolte øyeblikk. Eller, det handler kanskje mer om personer som har disse øyeblikkene litt oftere enn andre. Uten å unnskylde seg. De liker å tro de er hevet over andre. Litt bedre. Bedrevitende. Tre menn i ulike stadier av livet og med litt ulike utfordringer.

Les også anmeldelsen av Ninjababy: Babysatan! Endelig en film som kødder med ufrivillig graviditet

Frustrerte menn, avdanka gründere

Manusforfatteren Petter, spilt av Johannes Joner, har kjørt på en bil, men gidder ikke høre på vitnet som ringer ham for å fortelle at han jo vet hvem han er og hva han har gjort. Ingen har dødd, tross alt, mener Petter og blir irritert over det hele. Han er dessuten mer opptatt av å holde foredrag om filmen sin om Nansen (den han ikke fikk tilskudd til) for sine middagsgjester. Og ellers synes han kvinnefrigjøring har gått for langt nå. Spesielt hva gjelder kvinner som sniker i køen foran ham. Petter som karakter er selve gestaltningen av mannlig opphøyet ego, og hans grusomme selvhøytidelighet.

Eirik (Emil Johnsen) er en avdanka gründer – hvis det er noe som heter det – som nå går på NAV. Men Eirik føler seg litt for hevet over andre til å gidde prøve eller få hjelp til å finne seg jobb. Han er jo mye bedre enn det NAV-systemet og skal faen ikke motta sosialstønad. 

Foto: Alternativet produksjon

Stoltheten er krenka, og det blir ikke bedre i møtet med NAV-dama. Men det er også lett å kjenne seg igjen i sinnet som bor i ham: Hvis man føler man skulle gjøre noe annet enn å jobbe i en butikk, er det jo frustrerende. Problemet er at Eirik ikke ser ut til å kunne noe spesielt. Han driver rundt og føler seg indignert i møte med kvinnene han støter på på veien. Men han vil også krangle med manusforfatter Petter.

Så er det 11 år gamle Harald (Frank Werner Laug), som har kopiert en tekst fra nettet når han skal presentere en oppgave på skolen formulert med egne ord. Han blir sint over at læreren avbryter ham under framføringa og antyder at han har juksa. Foran hele klassen. Det er noe kjipt i å skulle ydmyke en elev på den måten, men Haralds sinne går litt ut av kontroll – eller gjør det det? Han river ned noen esker og løper ut av skolen.

Petter på sin side blir en parodi på menn med makt som kjenner på totalt mannefall om de føler seg forbigått av kvinner og som er litt for egosentriske – nesten som en liten videreføring av Jan Gunnar Røises papparolle fra Henriette Steenstrup-serien Pørni: Han som bare snakker om romanen sin og setter alltid seg selv og sine selvrealiseringsprosjekter først, og glemmer å følge opp alt annet av ansvar og plikter. Som å møte barna sine. 

Hva skjer med den typen mann når kvinner ikke lenger bryr seg om hans prat om romanen? Eller Petters Nansen-prosjekt, når filmbransjen vil satse på andre spennende historier som ikke er fortalt før? Det er subtile politiske stikk på flere plan her.

Men der Petter blir komisk, fordi han jo er en ressursterk mann som, går Eiriks rute i en noe mer desperat og mørk retning.

Les også anmeldelsen av 20. november: En reise inn i outsiderens hode en time før terrorangrepet

Foto: Alternativet produksjon

Blikket utenfra

Det at vi ser mennene fra andres blikk og utenforstående vinklinger, noe som understøttes og forsterkes i klipp og tone, og med bruk av håndholdt og nært kamera, forsterker satiren og det tragikomiske aspektet.

Samtidig er det også i tonaliteten at Brusgaard evnder å skildre karakterenes egne blikk og opplevelser, og at vi tar parti med dem også som menneskelige personer. Særlig liker jeg de sterke kontrastene i lyd som hardt slår inn i Petters verden. Det må være forferdelig å begynne å merke at man ikke lenger står like selvsagt øverst i et tenkt hierarki eller næringskjede lenger. Med det sagt, er det noe flere av oss kan kjenne på, ikke bare menn. Tvert imot.

For Haralds del, blir det stadig mer tydelig hvorfor han reagerer som han gjør. Hans historie blir nesten mest interessant: Det er jo her vi får et innblikk i effekten av voksnes dårlige oppførsel eller manglende tilstedeværelse: Hvordan utrygg, uforutsigbar og manipulativ adferd kan forplante seg i egne barn, bli til usikkerhet og frustrasjon, og etter hvert handling.

Det er spesielt én scene der Harald får noen stygge kommentarer fra moren sin, spilt av Laila Goody, som tegner et mye større bilde av Haralds situasjon, og som får meg til tenke på liknende uttalelser fra Tilda Swintons rolle som moren til skoleskyteren Kevin i We Need to Talk About Kevin.

For hvor kommer dårlig oppførsel og respektløse holdninger fra?

Mer enn at det bare handler om menn som taper ansikt, er det tydeligst for meg at Han handler om hvor lite voksne klarer å oppføre seg. At voksne nettopp er barn, de har bare levd veldig mye lengre enn andre barn. Det må ikke bety at man er et bedre menneske av den grunn.

Han er en klok og drøftende film med svært troverdige karakterer og skarp humor som alle burde se.

Følg TBA på: Facebook og Instagram

3 thoughts on “Menn i krise?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *