Nye perspektiver danker ut overrepresentasjonen av menn på verdens eldste filmfestival

Cailee Spaeny mottok pris for årets beste kvinnelige hovedrolle i Priscilla, og Emma Stone spilte i filmen som vant Gulløven for beste film, Poor Things. Foto: Philippe de Sourd/ Yorgos Lanthimos/Searchlight pictures

Cailee Spaeny mottok pris for årets beste kvinnelige hovedrolle i Priscilla, og Emma Stone spilte i filmen som vant Gulløven for beste film, Poor Things. Foto: Philippe de Sourd/ Yorgos Lanthimos/Searchlight pictures

KOMMENTAR: Årets festivalvinnere poengterer behovet for nyere perspektiver, og at aldrende, tidligere betydningsfulle menn nå kan takkes av.

VENEZIA: De er enten på toppen eller i bunnen av samfunnets maktsystem. De er alle svært isolerte, staute, og omtrent halvparten er mordere. 

Gud er gjerne sentral, mens kvinner figurerer som biroller i deres liv. Vi snakker om hvite, godt voksne menn foran og bak lerretet. 

Til tross for den pågående skuespillerstreiken i Hollywood, har det vært nok av forventningsfulle verdenspremierer å bryne seg på under den 80ende utgaven av Venezia internasjonale filmfestival – som har vært preget av mange menn. 

I sin presentasjon av festivalprogrammet skriver festivalens direktør, Alberto Barbera, at årets festival viser filmer av «etablerte filmskapere som uttrykker det beste av deres ekstraordinære kreative ferdigheter; solide regissører som bekrefter deres talenter og deres evner til å tolke samtiden og dens bekymringer».

Men hvilken samtid tenker han på? 

Gamle menn i nye biler i Michael Manns tilbakeskuende Ferrari, satt til 1957. Foto: Lorenzo Sisti.

Lite nytt

Etter å vært på premierene til anerkjente og store filmskapere som Wes Anderson (54), Michael Mann (80), Luc Besson (64), Pablo Larraín (47) og David Fincher (61), er det lett å stille seg bak festivaldirektørens konstatering om at dette er regissører som for det meste mestrer filmspråket. 

I litt vel mange tilfeller, kan man undre seg over samtidas relevans i disse filmene, da samtlige av virker uinspirerte, og utelukkende portretterer voksne hvite menn med enten fryktelig mye, eller ingen, makt. Det er som om flere av disse filmskaperne reett og slett går på autopilot, tomme for nye ideer og vitalitet.

Ser man til Michael Manns skildring av Enzo Ferrari, lagt til 1957, er denne mildt sagt tilbakeskuende. El Conde likeså, der Pablo Larraín fantaserer om at Pinochet er en vampyr som bare aldri klarer å dø. Han har så mye makt og ettermæle, selv etter sin død, at han rett og slett nekter å forsvinne fra landets historie og hukommelse.

I Luc Bessons Dogman følger vi en isolert mann, som ble misbrukt av faren som barn og satt til å leve sammen med hundene i et skur i familiens bakgård. Som voksen er han dragartist, og driver et hjem for hjemløse hunder. Vi forstår ikke riktig hva filmen vil, utover å vise at selv om Caleb Landry Jones karakter Douglas er alene og utstøtt i verden, deler han et fellesskap i drag-praksisen, med hundene, og sist, men ikke minst Gud.

HØR OGSÅ: Filmfestivalen i Venezia: Adam Driver freser mer enn bilene i Michael Manns Ferrari

Michael Fassbender spiller kjølig drapsmann som ikke trenger forholde seg til verden, og som vi har sett et par ganger før, i The Killer. Foto: Netflix

The Killer er nok en thriller fra David Fincher, men oppleves skuffende tam og irrelevant for samtida: Michael Fassbender som leiemorder forholder seg totalt isolert fra både verden og tida han lever i, det er helt irrelevant hvilket år vi er i. Det kunne like gjerne vært i en annen tid eller på en annen planet. Det starter som en lovende sjangerfilm, men filmen går fort tom for visuell sprengkraft og ideer etter snaue 30 minutter, og bare resirkulerer det samme mantraet. Håpløst forutsigbart.

I Aggro Dr1ft av Harmony Korine, følger vi også en mannlig leiemorder på oppdrag, men til tross for at historien er lite revolusjonerende i seg selv, skiller i hvert fall filmens form seg radikalt fra festivalens andre filmer. Her står videospill, og musikkvideo-estetikk sentralt, men filmen fremstår også mer som et videokunstverk, enn en tradisjonell spillefilm. 

Samtlige av de høybudsjetterte, Oscar-snusende filmene, foregår i fjern eller nær fortid, men når de ikke bringer inn nye perspektiver på historien, og kun skuer tilbake til det som var, lurer vi på hva dét egentlig sier om vår samtid? 

HØR OGSÅ: Filmfestivalen i Venezia: Verden er ikke helt på stell i Harmony Korines Aggro Dr1ft

Jason Clarke i WIlliam Friedkins siste film, The Caine Mutiny Court Trial.

Nyanserte blikk

To filmer som holder seg til mannsfokuset, men likevel klarer å si noe om samtiden, er Wes Andersons filmatisk-teatrale nyskapelse av Roald Dahls novelle The Wonderful Story of Henry Sugar, og sluttpoenget i William Friedkins rettsalsdrama The Caine Mutiny Court-Martial.

Begge tar for seg selvsentrerte menn og narsissisme på to svært ulike, men aktuelle vis. 

Et annet uttak er Bradley Coopers Maestro som bringer inn nyanserte blikk på komponist og dirigent Leonard Bernstein og skuespilleren Felicia Montealegres levde liv. 

HØR OGSÅ: Filmfestivalen i Venezia: Bradley Coopers Maestro med nese for god historiefortelling

The Wonderful Story of Henry Sugar, med Benedict Cumberbatch som Henry Sugar og Sir Ben Kingsley med ryggen til. Foto: Netflix

Også en av filmene på festivalprogrammet som er skapt av kvinner med en kvinne i hovedrollen, viser at mannen tok all plass: Priscilla Presley ble groomet av Elvis, og valgt av ham som 14-åring. Filmen som er regissert av Sofia Coppola er basert på Priscilla Presleys memoarer Elvis And Me

Filmen insinuerer at Priscilla ble utsatt for psykisk vold og sosial kontroll. Hun er en skygge av seg selv – eller for å parafrasere Joachim Triers Verdens verste menneske: En birolle i sitt eget liv. 

Også i denne filmen skildres patriarkatet, men fra en annen synsvinkel, nemlig Priscillas egen. På spørsmål under pressekonferansen om hvilken del av filmen som beveget henne mest, måtte den ekte Priscilla Presley ta til tårene, før hun sa: «The ending».

HØR OGSÅ: Filmfestivalen i Venezia: Sofia Coppolas Priscilla skildrer grooming og psykisk vold på lavmælt vis

Cailee Spaeny i Priscilla av Sofia Coppola. Foto: Philippe Le Sourd

Denne konkrete historien er overførbar til mange (rike) kvinners liv. Under festivalens prisutdelingen lørdag mottok hovedrolleinnehaveren Cailee Spaeny (25) prisen for beste kvinnelige hovedrolle. En svært velfortjent pris og en viktig anerkjennelse av filmen.

En film som fikk fremragende mottakelse under festivalen, og som endte med å vinne festivalens hovedpris, Gulløven, var Yorgos Lanthimos film Poor Things med Emma Stone i hovedrollen. 

Den greske regissøren står bak filmer som The Favourite, The Lobster og The Killing of a Sacred Deer. Poor Things er basert på Alasdair Grays roman med samme navn, og forteller historien om Bella Baxter, en slags kvinnelig Frankenstein-skikkelse skapt av den utradisjonelle vitenskapsmannen Dr. Godwin Baxter (Willem Dafoe). Hun kaller ham rett og slett for Gud. 

Hun er et barn i en voksen kropp og gjennom sine «nyfødte» øyne ser hun vår verden med nytt, skamløst blikk. 

HØR OGSÅ: Filmfestivalen i Venezia: Emma Stone som kvinnelig Frankensteins monster i Poor Things

Ramy Youssef og Emma Stone i Poor Things. Foto: Yorgos Lanthimos, Searchlight Pictures.

Filmen er håndverksmessig brilliant på så mange områder: manus, produksjonsdesign, foto, dramaturgi og skuespill er mesterlig, og viktigst av alt bringer filmen nye perspektiver til torgs.

Den foregår i en parallell verden og er svært relevant for samtiden, blant annet ved at det stilles spørsmål ved normer og sosiale koder, gjennom Bellas blikk.

Til tross for at hun er skapt i mannens bilde, river hun seg løs og blir en selvstendig person, og en faktisk hovedrolle.

LES OGSÅ: Bones and All: Hvem er egentlig monsteret?

Woody Allen på rød løper i anledning premieren på sin siste film, Coup de Chance. Foto: Giorgio Zucchiatti/La Biennale di Venezia

Dog har det vært et tydelig mannsrepresentert festival-år. Uten tvil har de vært filmhistorisk betydningsfulle regissører, men alle er menn, noen nesten med gudeaktig status, som Dario Argento (83), Roman Polanski (90), Woody Allen (87) og Frederick Wiseman (93). I tillegg ble den siste filmen til den nylig avdøde William Friedkin (1935-2023) vist.

Noen av disse aldrende mennene fikk kanskje møte fans, demonstranter, og publikum i kinosalen for siste gang. 

Kanskje var denne utgaven av festivalen også en anledning for festivalsjef Alberto Barbera til å takke av de gamle regissørene. 

Det er på tide at enkelte trer av den røde løperen for siste gang, og at de som blir igjen, menn som kvinner, bringer nye historier og nye perspektiver på gammel historie på banen, slik som Poor Things og Pricilla gjorde i årets hovedkonkurranse. 

– Andrea Skotland og Ida Madsen Hestman

Følg oss på TiktokInstagramTwitter og Fjasboka

Støtt oss gjerne på Patreon.

Del dette

4 thoughts on “Nye perspektiver danker ut overrepresentasjonen av menn på verdens eldste filmfestival

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

TBA