Jann Wenners mageplask: Er gubbenes tid som kulturelle portvoktere for alvor over?

KOMMENTAR: Rolling Stone-grunnleggeren har skutt fra hofta – og bommet grassalt på målskiva.

Det var en tid da Rolling Stone var et helt vanvittig toneangivende magasin i kulturbransjen. Det var en tid da en av de sikreste veiene til suksess var basert på hvorvidt magasinets grunnlegger og sjefsredaktør Jann Wenner likte vedkommende.

Nå har vi muligens fått det bekreftet at denne tiden er over. 

I et intervju med David Marchese publisert i New York Times, der Wenner snakker om sin nye bok, The Masters, presterte han å si noe mange mistenker at han egentlig mener, men har holdt for seg selv. 

Boka er basert på en serie intervjuer han har holdt gjennom tidene, med syv av «rockens filosofer», som Wenner selv kaller dem. For ordens skyld, er de syv «filosofene» Bob Dylan, John Lennon, Mick Jagger, Pete Townshend, Jerry Garcia, Bono og Bruce Springsteen. 

Med unntak av irske Bono er alle de hvite aldrende mennene enten briter eller amerikanere, og det var tydeligvis så langt som Wenner var villig til å strekke seg hva mangfold angikk. 

Når Wenner konfronteres med dette, presterer han å svare at svarte artister, eksempelvis Stevie Wonder eller Marvin Gaye «ikke artikulerte seg på det nivået» og at kvinnelige artister, deriblant Joni Mitchell, «ikke nådde opp». 

Hvem faen er Jann Wenner?

Å si at intervjuet vakte reaksjoner er en grov underdrivelse. 

Da intervjuet så dagens lys, ble Wenner så radioaktiv at han kort tid etter ble fratatt stillingen han holdt i styret til Rock and Roll Hall of Fame, en institusjon han var med på å grunnlegge. 

Selv Rolling Stone, som Wenner solgte seg ut av i 2017, der sønnen hans fortsatt er en del av ledelsen, måtte respondere på sosiale medier og ta avstand fra uttalelsene. 

Wenner svarte noen dager senere gjennom forleggeren sin. Etter utsagnet å dømme, ser det faktisk ut til at han både forstår at det han sa er fullstendig uspiselig, samtidig som han villig aksepterer de konsekvensene uttalelsene hans måtte medføre. 

Det må dermed innrømmes at Wenner i det minste har hatt skamvett nok (enn så lenge) til å ta støyten for det han har sagt, og ikke har falt for fristelsen til å flytte PR-turnéen for boka over til de medier og podkaster hvor post-«kansellerte» kulturkrigere holder «anti-woke»-sirkelrunken gående. 

Nå er det kanskje fristende å spørre: hvem bryr seg? 

I dag representerer Wenner tross alt en type kulturjournalist som på norsk best beskrives med det flotte ordet «gubbe», og meningene han og hans likemenn forfekter (for de er jo stort sett menn, tross alt) har for lengst sluttet å være mainstream. 

Men et av problemene med å avfeie Wenner som en irrelevant figur i en verden som har forbigått ham, er at selv om han kanskje ikke har hatt noen reell makt på en del år nå, så lever vi i etterdønningene av et kulturelt landskap han var med på å utforme. 

Vi må ikke glemme at gjennom hans rolle som sjefsredaktør i Rolling Stone kaster Wenner lange skygger over hvordan vi oppfatter vår kulturhistorie den dag i dag. 

LES OGSÅ: Vi trenger en kringkaster som vet å skape en edruelig meningsbrytning hvor folk kan bli klokere, ikke kunstig polarisering, klikk og ståhei

Mosegrodde steiner

Gjennom Rolling Stone, og musikkanmeldelsene spesielt, har generasjoner definert hva som er kult, og hva som ikke er det. Ettersom Wenner satte dagsorden i magasinet, har han i praksis hatt redaksjonell styring over hva slags musikk som er verdt å ta vare på. 

Uten sammenlikning forøvrig, minner dette en del om makten Harvey Weinstein hadde i Hollywood før 2017. Etter at Weinsteins maktmisbruk ble avslørt har offentlig skepsis til kulturlivets elite økt betraktelig, og disse har enten frivillig gitt fra seg makt eller blitt fratatt den, enten de vet det eller ikke. 

Ta Rock and Roll Hall of Fame (RRHoF) som et eksempel: i forsøket på å både være museum og en annenrangs bransjepris, hvor de har vært for Grammy-prisen noe av det samme som Golden Globes har vært for Oscar- og Emmy-prisene. Og i likhet med Golden Globes, har RRHoF vært utsatt for en god del kritikk (også her og her).

Mye av denne kritikken har absolutt vært berettiget. 

Hva Golden Globes angår, så har arrangøren, Hollywood Foreign Press Association (HFPA), gjennomgått en massiv omstrukturering så sent som i sommer, hvorpå seremonien overtas av Dick Clark Productions. 

I praksis oppløses HFPA og erstattes av en ny veldedig organisasjon under navnet Golden Globes Foundation, etter et par turbulente år hvor skrekkhistorier førte til boikott og retur av priser. 

LES OGSÅ: Tromsø-rapperen Klish om roboter og aliens, musikk og autisme – og det å motta et intimt bilde på avveie

En verden i endring

At RRHoF har vært en utskjelt institusjon opp gjennom er ikke akkurat nyheter. 

Nominasjonsprosessen har vært notoriøst lite åpen, og valgene som har blitt tatt har reflektert tankegangen til Wenner og hans likesinnede rundt hva som er verdt å hylle, og hva som ikke er det.

Til tross for mangelen på innsyn vites det at nominasjonsprosessen er sterkt farget av hensyn til penger, innflytelse og, vel, Wenners venner; en av medgrunnleggerne av RRHoF var Ahmet Ertegün, som også grunnla Atlantic Records. Som en konsekvens av dette har deres artister oftere og lettere blitt nominert, ettersom selskapets direktører visstnok var godt representert i nominasjonskomitéen. 

I mellomtiden har rockens pionérer har blitt ignorert fordi navnene deres ikke har blitt like godt preservert, og dermed ikke blir noe stort trekkplaster til RRHoFs storslåtte årlige gallamiddager. 

En anonym musikkjournalist som satt i RRHoF-nominasjonskomitéen fortalte en historie til Fox News i 2001 som så vidt vi vet illustrerte hvordan disse nominasjonsmøtene fungerte ganske godt.

Denne journalisten mottok en underskriftskampanje på fem tusen signaturer for å vurdere Moody Blues til nominasjon, og brakte underskriftene videre ettersom Moody Blues var legitime kandidater. Underskriftene ble likevel møtt med rungende latter på komitémøtet. 

Formannen i komitéen — som på den tiden var Jon Landau, Bruce Springsteens manager og forhenværende Rolling Stone-skribent — spurte journalisten om hen var fan av bandet personlig. «Ikke egentlig,» svarte journalisten, og komitéformannen la ballen død der og da. 

Forhåpentligvis vil Wenners avskjedigelse være en vekker for resten av komitéen, men det vil tiden vise. Enn så lenge er det verdt å merke seg at Landau var den eneste som stemte mot da RRHoF-styret stemte over å avskjedige Wenner. 

Selv om det er tydelig at Landau ikke har lært leksa si, så er håpet likevel at vi nå går en fremtid i møte hvor vi ikke lenger lar kulturlandskapet defineres av kun menn som tenker at deres blikk og opplevelse av verden er universell, dit det nå ser ut til at filmverdenen er på vei.

I dagens samfunn er det større aksept for at synet på kvalitet ikke defineres av noen få personers snevre, homogene smak. Det er mer aksept for at folk liker forskjellige ting, at flere perspektiver kommer frem. 

Vi har utviklet oss i en retning hvor kultur ikke er en monolitt, på godt og vondt. 

HØR OGSÅ: Sofia Coppolas Priscilla skildrer grooming og psykisk vold på lavmælt vis

Ingen guder, ingen mestere

Dette er fortsatt relativt nytt. Jeg erindrer en ikke fullt så fjern fortid hvor rockistene fortsatt holdt på sitt hegemoni over det som var umiddelbart utenfor popens rike, der ingen som snakket varmt eller faglig om musikken til for eksempel ABBA, Phil Collins eller Moody Blues ble tatt på alvor. 

Selv om disse har blitt tatt inn i varmen nå, så må vi likevel ikke fornekte at det var en gang at alle disse artistene ble idømt en slags pariastatus frem til en ti-femten års tid siden, klassifisert som dypt ukule av dypt ukule menn. 

Dette, mer enn noe annet, var arven etter Jann Wenner. 

Wenners tid som overhode i Rolling Stone har hatt sitt å si for musikk og kultur generelt, men den typen kulturelt hegemoni og definisjonsmakt hører fortiden til, i likhet med meningene han tydeligvis holder. 

Men ved at han har definert kulturbransjens fortid, har han også definert samtiden, på samme måte som enhver historisk figur. Wenner og hans meningsfeller har, enten det er bevisst eller ubevisst, begravet både kvinnelige og ikke-hvite pionérer der det har latt seg gjøre, jamfør Sister Rosetta Tharpe og bandet Death.

Hvor mye god musikk har det selvutnevnte smakspolitiet gjemt fra allmennheten?

Med storstreikene i Hollywood ser vi tegn på at folk i kulturbransjen er grundig lei av inngrodde maktstrukturer og korrupsjonen i kulturbransjen. 

Det er opp til samtiden å rette på de feilene folk som Wenner har begått opp gjennom, der de har styrt skuta etter eget forgodtbefinnende.

Objektivitet, i begrepets reneste forstand, kan ikke oppnås av mennesker, men det bør etterstrebes når man setter som mål å nå ut til så mange som mulig. Selv om historien til en sjanger er en del av sjangerens identitet, er alle sjangere fortsatt i utvikling. 

Rock er ikke bare rock, i hvertfall ikke slik man kanskje husker at det en gang var. Og smaken til en håndfull litt for selvgode smakspoliti-journalister kan ikke være definisjonen på hva som er bra og dårlig i en sjanger, uansett hvor teite man måtte synes at Moody Blues måtte være. 

Men nå er Moody Blues i Rock and Roll Hall of Fame, og har vært det siden 2018, mens Jann Wenner har blitt fjernet fra institusjonens styre. Skjebnens sans for ironi kan virkelig glimte til noen ganger. 

Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka

Støtt oss gjerne på Patreon.