TBA anmelder Øya 2026
Foto: Pål Bellis
Saken oppdateres fortløpende.
Nonne
Hagen til Stø, onsdag
«Æ trudd’ vi va’ i Oslo?! Norges hovedstad. E dokker her?»
Det er faktisk et ganske massivt oppmøte. Men er de med?
Det er en smått døsig gjeng som står nedover skråningen. Det trenger ikke bety at man ikke liker det man ser og hører.
Nonne er blant artistene som har vært her før, men jeg vil herved utrope de til Øyafestivalens kuleste bandnavn i år.
Og de lever vitterlig opp til det, på Hagen til … hæ? Før het det Hagen, så Fortum, nå: Hagen til Stø.
Duoen fra Tromsø lager elektroniske og funky greier, med inspirasjon fra blant annet britpop, dub og samples, blant annet. Erlend Skotnes og Gustav Eidsvik står selv for samtlige av lydkildene – fra vokal, til bass, trommer og synth.
Dette er et utdrag, les hele anmeldelsen her:
Dove Ellis
Vindfruen, onsdag
I begynnelsen er uttrykket så rolig, og støyen rundt så distraherende, at man knapt merker at han har tatt plass med hele bandet sitt og er i gang, idet man trasker inn bak lydteltet.
Øyafestivalen har vært gode til å booke spennende irske artister med mye på hjertet – både fra det suverene Irland, med også nord-irene i Kneecap fra i fjor. Nå er det Dove Ellis’ tur oppe på Vindfruen.
Han beveger seg mellom folkemusikk og singer/songwriter-formatet. Det er et ganske organisk og låtskriverorientert uttrykk.
Vokalen, som minner litt om Thom Yorke møter Damien Rice, får mye plass som en åpen, sårbar kvalitet i arrangementene.
Men sensibiliteten som stemmen rommer får ikke utnyttet sitt fulle potensiale i dette formatet.
Det er smått snodig at Ellis er plassert midt mellom en folkemengde som plaprer og kakler seg forbi fra høyre – etter at den brasilianske legenden Arthur Verocai har spilt på Amfiet – og Mogwai på Sirkus nede til venstre som merkbart er i gang.
Når det omsider roer seg på Amfiet-siden, runger bassen fra Joshua Idehen på Klubben lengrr bak. Det blir rett og slett hakket for distraherende. Som om ikke det var nok, oppstår det skravling i folkemengden etter snaue tre låter.
Jeg skjønner ikke at hovedpersonen selv klarer å konsentrere seg, men Ellis fremstår ubrydd og viser ingen tegn til Damon Albarn-nykker. Karakter 10/10 for å ikke falle «out of character».
Flaks at det også kommer litt elgitarer og trommer inn i lydbildet, som evner å overdøve mye av den forstyrrende støyen rundt – i hvert fall nok til at den ikke blir for merkbar – nå og da. Men det er allerede for mye som røsker meg ut av det rommet som Ellis forsøker å bygge opp her.
Konklusjonen er klar: Dove Ellis må oppleves en annen gang, i en kontekst som respekterer uttrykket.
Mogwai
Sirkus, onsdag
Fortryllende soniske konstellasjoner slår ut av Sirkusteltet.
Mogwais lydbilder er så intense at jeg knapt hører egne tanker (hørte knapt Dove Ellis lengre opp på Vindfruen, og måtte gi etter for lydvolumet). Det er vanskelig å unnslippe skottene om man skulle befinne seg på området, i hvert fall. Du har liksom ikke noe valg.
Glasgow-bandet markerte 30 år i fjor – med sitt ellevte studioalbum, «The Bad Fire» – som toneangivende instrumentalband under den brede samlebetegnelsen post-rock.
De hypnotiske lydbildene taler for seg – det gjør også et digert palestinsk flagg som henger på scenen gjennom hele seansen.
Lydbildene slår omsider over i noe enda mer forvrengt og støyete, noe som minner om svartmetall. Det hele er lett transcenderende og behagelig.
Mindre interessant blir det først mot slutten. Her oppstår gitarriffing som oppleves mer som «show off» over tekniske ferdigheter, enn at det er støy som harmonerer. Så blir volumet etter hvert så høyt at det går utover kvaliteten, og jeg begynner å tvile på om dette faktisk er intensjonen fra bandet selv. Det fremstår mer selvparodisk for et støyband.
Intenst er det i hvert fall. Mest på den positive måten.
Amyl and the Sniffers
Amfiet, onsdag
Kledd i lysegrønt fra topp til tå, som en slags glá-versjon av Poison Ivy, med «Amyl» i metalliske rosa bokstaver på baken, en manke som roper Elnett-hårspray og ubeskjeden øyesminke, er det liten tvil om at Amyl Taylor er klar for å være Norgesgjest.
«I’m not looking for trouble, I’m looking for love. Will you let me in your hard heart?» synger hun på «Security», mens tankene flyr til alt fra Bowie, til ABBA og til puddelrock.
Amyl and the Sniffers har de siste par åra sørget for å gi australsk punkrock en ny giv, og Taylor selv er ikke så reint lite karismatisk som frontfigur.
Melbourne-bandet fletter ertende energi sammen med humor og show. Den retro stilen appellerer åpenbart til flere frammøtte.
Foran meg står ei dame med identisk krøllesveis og øreringer som Beth Rizzo fra «Grease», ei anna er iført Prince’ «Purple Rain»-T-skjorte.
Det er også folk her som man ikke akkurat kunne gjettet hørte på dette, av typen «klar for skogtur», med anonyme farger og friluftsliv-plagg – så pregløse at selv røykebildet av Listhaug i vattert vest fremstår punk i forhold.
Til tonene av Bonnie Tylers «Total Eclipse of the Heart» gir Amyl og co. seg mens stemningen fortsatt er oppe – og akkurat idét jeg begynner å kjenne på det jeg har merket meg ved bandet før: At låtutvalget deres generelt – og dermed også setlista – virker litt repetitivt og monotont.
Det er også tydelig at litt mange fremmøtte virker å være her først og fremst for å sikre seg plass til The Cure. Men vi kunne knapt fått en bedre oppvarmer.
Oklou
Sirkus, onsdag
Hun synger om «Imperfections in my head».
Den franske produsenten, DJ-en og artisten Marylou Mayniel, også kjent som Oklou, har inntatt den gigantiske nesten-blackboxen over basketbanen på Tøyen.
Kombinasjonen av elektronisk drømmeaktig såkalt «soveroms-pop» med en mørkere, eksperimentell estetikk og inspirasjoner fra middelalderske komposisjoner, har vist seg å være en vinneroppskrift.
Det kritikerroste debutalbumet «Choke enough» fra 2025 utgjør store deler av settet i kveld.
Lyden er klar og god, hovedpersonen selv låter nesten for bra. Men selv det svartkledde sirkusteltet slipper inn for mye lys til at den dunkle visuelle pakka og scenografien som baserer seg på sparsommelig belysning og mye røyk, får full effekt.
Den visuelle utformingen er her særlig en viktig del av den atmosfæriske opplevelsen: Et eventyrisk, sci-fi-aktig landskap der digre alien-aktige skygger lusker bak den flerrete seilduken av en backdrop, mens visuals filmet live fra scenen leker seg med optikken for å gi et smått klaustrofobisk uttrykk.
Vi er i en slags dystopi, en underverden, noe som kler Oklous soniske outsider-aktige univers.
«Blade Bird» kjører hun sittende på kassegitar, dekket av et sterkt koboltblått lys.
Så går det fra en mer mykere og akustisk del brått i svart, og en forhåndsinnspilt stemme av henne selv prater: «I came from an empty field. That’s all I can see».
Her markeres en slags ny akt, over til et hardere uttrykk. En transformasjon med tydelig retning inn i mekaniske, synthbaserte landskaper. Skarpe laserne speiler intensiteten i det ladde, mer klubbete lydbildet.
Det er en velfungerende måte å skape spennende dramaturgi og vekke nysgjerrigheten på hos rastløse festivalpublikummere. Den mest gjennomførte visuelle produksjonen hittil – bare synd dette ikke var seinere på kvelden.
Reôlo
Viindfruen, torsdag
Det er åpenbart middagstid, for når vi ankommer Vindfruen, er det påtagende mange som står med en papptallerken i hånda og spiser.
Klokka er 17.40, kanskje det norskeste tidspunktet å spise middag på.
Men nå er det tid for dessert.
Kvintetten Reôlo byr på og serverer oss et fat av psykedelisk, dronete og underfundig folkemusikkrock som får det til å klø i synapsene.
Skrangel her og groove meg der, dette bandet tar deg med ut i omegnen enten du vil eller ikke. «Allah» er andre låt ut og setter standarden.
Med låter som denne, «Purrebæadn» og «Et sted å falle» kan det ikke gå galt i møte med Øya-publikummet.
Ordentlig familiestemning blir det midtveis når Selma French og bandet hennes tusler ut på scene for å kore med på «Preppeskreppa» og «Følgefeil», to moderne folkemusikk-bængere.
Reôlo har en snedig form for klisterlimmagi, låtene deres kan jeg ta meg selv i å nynne på på de rareste tidspunkt. Det er det bare å anta at de fremmøtte i dag kommer til å gjøre fremover også.
Gikk du glipp av konserten så sjekk ut albumet «Dystopi Delete» (Sheep Chase Records, 2025)
Wilco
Amfiet, torsdag
Hæ?! Hva sa du nå? Du repeterer og sier det litt høyere det med at Anne Torunn, hun som du lå med på den Hellas-turen vet du, hun har blitt firebarnsmor og jobber i kommunen! Rart å tenke på… Hva skal du etterpå da?
Petter snakka om et nytt sted, hvor ble det av han forresten? Han skulle jo egentlig bare på dass og det er jo EN TIME SIDEN. Bra dasser her da, det er jo aldri kø.
Det er kanskje det beste med Øya når jeg tenker meg om. Og så er det så kort vei hjemmefra. Lett å komme seg til og fra. Men vi stikker på den plassen da, sjekker det ut liksom! Verste er at vi stikker et annet sted. Boca er vel åpent til tre? Var ihvertfall det før. Du orker det du, du har jo ikke så mye å gjøre på jobb i morgen, du kan jo snike deg litt unna. Hvor ofte er det gamlegjengen er samla liksom?
Det er alltid en dårlig idé å booke på et band til en reunion og det fikk vi så til de grader erfare i dag også.
Her må festkomiteen ta notat til neste år.
Jeff Tweedy og kompani jobber seg heroisk gjennom et uvanlig kort sett for dem å være, noe som passer publikummet på amfiet helt ypperlig.
Finnes det noen bedre bakgrunnsmusikk å prate til enn «Impossible Germany»?
Når spinnville «Via Chicago» smeller til med et trommeparti som skriker «Nå er det nok!»så fanger de oppmerksomheten en stakkels stund.
Vi gir opp og går i visshet om at vi nok går glipp av noen fete låter som «Heavy Metal Drummer», «I’m The Man Who Loves You» og vuggegubbens svøpe – «California Stars».
Men det hadde vi på en måte gjort om vi ble også.
Geese
Vindfruen, torsdag
Endelig litt algoritmerock! Av en eller annen grunn har dette bandet blitt bjellesauenes rockeanker.
Geese sitt tredjealbum – «Getting Killed» – har blitt hyllet som et av fjorårets beste album, men det er vanskelig å fatte og begripe hvordan dette ble til.
Eller, det er i grunn ikke det.
Bandet har blitt avslørt i å drive med markedsmanipulasjon, såkalt trendsimulering, for å drive opp seer- og lyttertall på tiktok og andre sosiale medier.
Med andre ord: betalt folk for å late som om de syns det er bra.
Vi skal ikke gå så hardt ut og melde at dette bandet er dårlig, men særlig spennende er det heller ikke.
Brooklyn-gjengen ser uansett ut til å fenge øyapublikummet med Brooklyn-rocken sin og der er ikke manko på folk på Vindfruen akkurat, men for vår del blir det litt for blir det hakket for anonymt og intetsigende.
2J
Hagen til Stø, torsdag
Mens samtlige i parken har flokket seg foran Amfiet for kveldens store headliner, Nick Cave, har ungdommen søkt tilflukt noen steinkast unna.
Dette er et utdrag, les hele anmeldelsen her:
Nick Cave
Amfiet, torsdag
Med skrekkblandet fryd går vi inn i folkemengden på amfiet.
Erfaringen fra et særdeles verbalt Wilco-publikum sitter i kroppen som et mildt traume.
Det samme med Nick Caves forrige Øya-besøk som tidvis ble forkvaklet av folk som er glad i å høre lyden av sin egen stemme. Skal det ryke nå? Punkeren fra Australia sier nei.
Nick Cave spankulerer ut på scenen med bandet sitt og går rett i strupen på publikum med Get Ready For Love etterfulgt av klassikeren From Her To Eternity fra 1984.
Det er et enormt spenn vi snakker om her, men alt hører sammen og vi får servert en potpurri av det hele.
Dette er et utdrag. Les hele anmelelsen her:
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: