Gledelig gjensyn med raplegendene Clipse på Øya etter 18 år

ANMELDELSE: Nå kjenner vi på at vi lever. Det er som om dette er en slags test på at kroppen og refleksene virker.

Et av for mange dilemmaer som alltid er tilfellet på Øya må selvfølgelig melde seg fredag kveld når akkurat de to konsertene du er mest gira på å se er satt opp nøyaktig samtidig. 

Clipse har returnert til festivalen, hele 18 år etter at de var her i 2008 – da i Middelalderparken. Siden har da har riktignok halve duoen, Pusha T spilt på Vindfruen tre år tidligere. 

Øya har satt hardt mot hardt: Virginia Beach-brødrene går på akkurat idét den buldrende lyden av Slomosa høres der nede på Sirkus. 

Pusha T og Malice slo igjennom i 2002 med albumet Lord Willin’, og singler som Grindin og When the Last Time – produsert av Pharrell Williams og Chad Hugo, også kjent som Neptunes. Deretter fulgte de opp med kritikerroste Hell Hath No Fury (2006) og Til the Casket Drops (2009).

Etter flere års pause gjorde duoen comeback på Primavera i 2024. Og i fjor kom de omsider tilbake med deres fjerde album, Let God Sort Em Out.

De 13 sporene gjenforener Push og Malice med deres gamle venn og hyppige samarbeidspartner Pharrell Williams, som har produsert albumet. 

Det er ikke akkurat vanskelig å høre – tidvis føles det er nesten litt som å ha falt nedi Pharrell/The Neptunes-gryta på 00-tallet (albumet ble delvis innspilt i Louis Vuittons hovedkvarter i Paris, der Pharrell er kreativ leder for manneklærne, multikunster-geni som han er).  

En merkelig men fin følelelse av gjenkjennelighet og nostalgi, med nye lydlige inputs, og dagsferske rim og linjer om samtida. 

Historiefortellingen og linjene er så konsise, referansene så kompakte og innfløkte at jeg må stoppe opp bare for å tenke ut hvor mange lag med mening som ligger innbakt inni hver av linjene.

Clipse’ atmosfæriske univers har på et vis alltid vært prega av et veldig intenst og følelsesladd uttrykk – om enn noe begrenset.

Med sitt nyeste album er det som om de har entret et nytt emosjonelt territorium. Hjertet har ikke vært lagt så utapå skjorta frem til nå.

Og nå har de entret Oslo og Tøyenparken igjen – 18 år siden sist.

Stemmene deres gir seg til kjenne ut over sletta, før brødrene selv spankulerer inn på Vindfruen-scenen til Chains and Whips.

Hi-haten stikker i øra og bassen vibrerer i adamseplet på nestelåta, P.O.V. 

Nå kjenner vi på at vi lever. Det er som om dette er en slags test på at kroppen og refleksene virker.

Sporene glir sømløst inn i hverandre, uten pauser. Det går ikke lang tid før sistealbumet må vike for full nostalgifest, med hitrekka Momma I’m So Sorry, Keys Open Doors og Grindin’, før de returnerer til det nyeste materialet igjen. 

Lyden av knuste ruter smeller over sletta. «Thats what I am talking about», låter det fra scenen. 

Brødreduoen kjører et sett som virker å være noe på autopilot, og tyder på at de har kjørt det samme showet og låtrekka mange ganger nå.  

Derfor oppleves det som et friskt innslag når en dude i publikum får overlevert ett stykk vinyl opp på scena, og får den signert på direkten.

Clipse er ikke vanskelige å be: «Yes, we also sign vinyls». 

Også dette fremstår nærmest som om det var planlagt, og skyldes nok brødrenes befriende henslengte holdning til ting. Alt virker så naturlig og enkelt. Det er det ikke.

Så er live-leveringene også upåklagelige. Det er tight, diksjonen er klar og tydelig. De leverer varene – som vanlig.

Om noe, så kunne duoen kanskje blitt viet en mer passende og større scene i år. 

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ: