Nick Cave på Øya: Perfeksjon

ANMELDELSE: Man vet at man er vitne til noe stort når musikerne ligger helt på tålegrensen. 

Med skrekkblandet fryd går vi inn i folkemengden på amfiet.

Erfaringen fra et særdeles verbalt Wilco-publikum sitter i kroppen som et mildt traume.

Det samme med Nick Caves forrige Øya-besøk som tidvis ble forkvaklet av folk som er glad i å høre lyden av sin egen stemme. Skal det ryke nå? Punkeren fra Australia sier nei. 

Nick Cave spankulerer ut på scenen med bandet sitt og går rett i strupen på publikum med Get Ready For Love etterfulgt av klassikeren From Her To Eternity fra 1984.

Det er et enormt spenn vi snakker om her, men alt hører sammen og vi får servert en potpurri av det hele.

Å hoppe nonchalant fra det første til det attende albumet gjøres sømløst. Like naturlig som at han er ute i publikum fra start er det at han nå sitter bak flygelet og fremfører Wild God fra det nyeste albumet med samme navn.

I det han synger tekstlinjen «bring your spirit down», åpner himmelen seg. Det er store krefter i spill denne kvelden. 

Intensiteten til The Bad Seeds skal det ikke stå på og det er alltid en glede å se den gale professoren Warren Ellis på scenen.

Selv under Oh Childen, en tilnærmet ballade, så dirrer det med intensitet.

Den lille mannen med det store skjegget spiller så voldsomt på djelvelens instrument at buen fyker ut i publikum. Heldigvis er det en god kastearm i publikum som får slynget den opp igjen.

Man vet at man er vitne til noe stort når musikerne ligger helt på tålegrensen. 

Dramaturgisk snakker vi perfeksjon. Midtveis i det 17 låter lange settet har Nick Cave oss i sin hule hånd.

Når han trekker Joy lengre og lengre ned til det bare er den skjøre vokalen igjen så er det knappenålstille i Amfiet. Vi kan når vi vil og det er nesten rørende å være vitne til.

Følelser er det ikke manko på denne kvelden, for det det noe denne mannen kan så er det smerte og sorg.

Joy blir etterfulgt av Rings Of Saturn, en låt om hans kone Susie i tiden etter sønnens tragiske dødsfall. Det er store følelser og alt skal fordrives. 

Og vi er bare halvvveis. 

Henry Lee, med en av de fire briljante koristene i rollen som PJ Harvey, er en bra brekkstang. Vi blir geleidet videre til forskjellige former for mordballader. The Mercy Seat går ned på høykant og doseringen dobles med Red Right Hand. 

Nå er dressjakka kastet og det blir mer oppviglersk stemning.

Nick Cave har vært høyt og lavt i hele kveld og under Papa Won’t Leave You, Henry så er han ute og står på publikum. Igjen. Fucking Beautiful! som han så fint sier det selv. 

Nick har ikke vasket munnen sin i dag: «This is a song about wheeping, motherfucker».

Alle er med på denne forlengede versjonen av – du gjettet det riktig – The Wheeping Song. Nærmest sakral stemning.

Og når du trodde det ikke kunne bli mer sakralt så avsluttes settet med Into My Arms i ensom majestet foran flygelet og hele amfiet synger med. 

Perfeksjon. 

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ: