Emo sci-fi-fest for alle penga: Bring Me The Horizon på Tons
Foto: Kenneth Sporsheim
ANMELDELSE: Bring Me The Horizon stod for et av årets høydepunkter på Tons of Rock med en gjennomført audiovisuell pakke som spente fra dommedag, big tech-kritikk og cyberpunk – til karaoke.
«We are from Sheffield, England, and we are very glad to be here», sier Oliver Sykes ut til folkehavet.
«I have a question to you.», sier han, og trekker litt på det, før han sier:
«Do you feel my heart?»
Folk skriker ut.
Vi begynner å nærme oss slutten av settet og her er vi ved selve høydepunktet, tett etterfulgt av Kingslayer-låtsamarbeidet med japanske Babymetal som også har tittet innom iløpet av kvelden.
Stemningen er upåklagelig, med en dramaturgi som har holdt energien oppe siden åpningsnummeret Darkside.
Karismatisk
Da jeg først så metalcore-bandet Bring Me The Horizon for ti år siden i 2016 på Slottsfjell (da det fortsatt var på et fjell og de spilte på en av de mindre scenene), hadde vokalisten tjukk Beatles-lugg med krøller.
I år blir babyface Sykes 40 år, men det ser og låter som om han skulle ha fryst tiden, og med sin nylig kortklipte lyse manke, fremstår han mer som en sammensmeltning mellom Chester Bennington og Troye Sivan.
Sykes er svært karismatisk, med en enorm utstråling, og utviser sterk tilstedeværelse og et stemmeomfang til å få grøsninger av.
Dog kan hans scenepersona virke noe distansert og automatisert når det gjelder direkte kontakt med publikum, med smått overfladiske spørsmål han ikke egentlig vil ha svar på, av typen «how are you guys!», «You wanna start a cult with me?», og andre mer eller mindre generiske utrop som kunne blitt sagt i hvilken som helst by de besøker.
Så kan man innvende at dette valget også med på å gjøre ham hakkene mer mystisk og urørlig.
Den fisheye-aktige skatevideo-estetikken som pryder skjermene gir et nostalgisk slør av 90/00-tall.
Cyberpunk og Orwell 2.0
Nesten bedre kontakt med publikum har, ironisk nok, en en annen fiktiv karakter fra BMTH-universet; (Parasite) Eve, en robot-aktig menneskeliknende figur, en kvinnelig HAL 9000 som kommer fra det visuelle universet til Post Human-serien, og figurerer på det illustrerte NextGen-coveret.
Eve titter sporadisk opp på skjermene fra et parallelt univers i et retro-futuristisk cyberpunka samfunn som er tatt over av Kunstig Intelligens-tech lords (en ikke så urelevant problematikk om dagen).
Hun blir en rød tråd gjennom settet, snakker varmt om stedet «Youtopia», sammen med den flueaktige skapningen som ser ut som den er hentet ut av laben i Alien: Earth.
Eve får folk til å le med sine tørrvittigheter – også på bandets bekostning – med sitater som: «Come on, I have humans to harvest – I mean help!», og «You really wanna hear more of this shite? You really are doomed.»
Animasjonene inngår i det som er den mest forseggjorte visuelle utformingen på årets festival, med cyberpunka/sci-fi estetikk, mens scenen på sin side har fått en eventyrlig katedral-aktig bakrigg.
Tidvis zoomes det inn på de ulike bandmedlemmene i et droneaktig overvåkningsformat der bandmedlemmene på scenen rammes inn i rødt, og informasjon dukker opp. «Next Gen Corp» står det skrevet oppe i hjørnet.
Hele overvåknings-, algoritme- og drone-kritikken fremstår brått veldig eksplisitt. Som et slags modernisert 1984.
Animasjonene på skjermene er tidvis imponerende, ikke minst i et parti der Sykes blir morphet om til en malt skjelett-fyr. Vi venter på dommedag.
Det er mye som skjer, med andre ord, og den audiovisuelle pakke er skreddersydd for alle som måtte ha kort attention span. En kompis som egentlig skulle stikke, blir værende.
Dommedag og karaoke
Musikken stopper faktisk heller ikke, den flyter bare organisk over i nye låtkonstellasjoner og mellomspill.
Sykes formaner hele Tons of Rock til å begå moshpit – «I don’t care if you go fucking monkeys».
Plutselig kommer Eve inn igjen, og varsler om mer trøbbel. Pyro spruter opp fra scenen og fra lydtårnene på gressmatta.
Et gigantisk vingete vesen kommer på besøk og lager kalm, en kledelig setting til låta Kool-Aid – og åpningslinjene: «We are the children of the devolution/ the infamous martyrs, the scars on the sun».
Ghostbusters-liknende scenearbeidere kommer inn og skyter røyk over hele scenen. Når tåken omsider letter, avdekkes en islagt scenografi.
Dommedagen kommer, vi er herved advart. Men «We’re going nowhere» insisteres det fra scenen, under den eldre låta Shadow Moses.
Iløpet av showet varsles det også om et nytt virus, og The Matrix-aktig koding går over skjermen.
Det er altså nok av farer som rekker å true menneskeheten i løpet av kveldens sett, enn dette MAGA-året til sammen, men vi holder ut.
«Why is it not getting dark?» spør Sykes, og her er han morsom. Til tross for alt vi har overvært/overlevd, er det dette han virker å oppriktig undre seg over her, dette synes han er spesielt. Kanskje fordi det er noe han ikke ser overalt på turneen.
Og etter å ha dratt opp en lokal fyr ved navn Kristoffer – som viste seg å være growleglad vokalist i bandet Lüdo – til å synge med på «Antivist» fra jukeboxen til Eve, foreslår han: «Let’s do something cheesy festival shit».
Og vi hengir oss til en rytme-egg-bekledd versjon av Follow You, mens neonstilisert karaoke-tekst dukker opp på skjermene og inviterer til allsang.
Det er vanskelig å skulle ønske seg noe mer inn i dette begivenhetsrike flermediale showet, enn at de gjerne kunne holdt på enda litt lengre.
Bring Me The Horizon
Scream stage, Tons of Rock, onsdag
Karakter:
9 / 10
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: