Tons of Rock: En stemnings- rapport
Bergensbandet Slomosa var blant årets høydepunkter på årets Tons of Rock. Foto: Tons of Rock
ANMELDELSE/KOMMENTAR: Det er mye god stemning på årets Tons of Rock. Men hvor ble det av punken?
Det har ikke starta en gang og jeg har allerede fått en øl i ryggen. Og nå crowdsurfer han for andre gang.
Vi er 4-5 låter ut i settet, klokka er ikke rukket å bli halv tre, men Tons of Rock er allerede badet i Ivar Nikolaisens krakilske persona og sprell – og leopardjakke, foran den kledelige signalrosa backdropen.
Han hopper så mye rundt på scenen at mikrofonledningen setter seg fast allerede i løpet av de første 10 minuttene, og Tommy Manboy må ut og være kabeldrager.
Vokalisten gir foto-piten sine fantastiske poseringer, før han kaster seg ut i festen foran scenen.
På kort tid har han gitt mye av det jeg savna på den noe merkelige Muse-kveldskonserten i forveien: Litt punk-energi.
Han snakker fra scenen om at folk har pådratt seg urinsyregikt og klamydia, selv om jeg neppe tror noen overhodet klarer å tenke tanken på å ha tilfeldig sex på den kristent grønne flekken her.
Det Tons ikke kan stille med av Glastonburys gjørme og attitude, kompenseres for nå.
Det river i gitarene, i et lydbilde som biter fra seg.
Toppløs med tattis på Tons: – Gi meg det grusomste du har
Jeg vet ikke hvor punk det er å skryte av at man har barn, men Nikolaisen kan informere om at de koster mye penger. For i The Good, The Bad and The Zugly, elsker de penger, sier Nikolaisen, foran en logo som parodierer Statoil.
Lik estetikken, er det liksom heller ingen politiske standpunkter å spore. Vagger litt imellom alt, liksom, alt er megaironisk.
Kanskje er det ikke så farlig?
Det er entertainment og litt rusa gitarer vi får servert, sammen med en crowdsurfende Nikolaisen som leverer alt en frontfgur skal – foruten dette med å ha meninger og faktisk stå for noe, da.
Det er helt fint, dét, klokka to på en torsdag. Dessuten stenger barnehagen straks, så bandet må hjem, kan han opplyse. Men først skal de spille en sang til om penger.
Karakter:
7 / 10
The Good, The Bad and The Zugly [NO]
Scream stage, torsdag
Innsiden ut
Men vi må spole litt tilbake, til noe som var smått traumatisk.
Første dag ut i festivalen, rett før Muse går på, får nemlig flere som står trangt i en radius på fem meter fra den syndige, en alternativ tolkning av «innsiden ut». Eller frustrerte tarmkanaler, fra noen som åpenbart har inntatt litt for mye av det gode.
Nå assosierer jeg bare Muse med noe som stinker, og det var kanskje meningen, for det virker ikke som om Matt Bellamy og co er helt i sync med verden. I hvert fall ikke estetisk.
Jeg skulle gjerne ha fokusert på musikken, som jeg har hørt alt for mange ganger før, med unntak av det nyere materialet, men det ble for mye annet som hijacket oppmerksomheten.
Bellamys bukser er for eksempel veldig spesielle, med hvite «snøringer» eller sting. Og med en slags kink-jakke-versjon av Donnie Darkos skjelettkostyme. Sånt som er litt ulovlig for menn i den alderen å ha om man ikke kan pull it off.
Det står kanskje i stil til Tons hyperkommersielle linje?
Lite ved live-showet og det visuelle virker veldig selvbevisst eller spesielt gjennomtenkt. Det er ikke ironisk, heller ikke de billige pyro-«effekter» på skjermene, som skal se ut som bandet tar fyr. Mye ved dette er morsomt på en rar måte, men jeg mistenker at det ikke er intendert at jeg skal le.
Det kommer flere videoeffekter, som når bildeskjermene «rister», og det er som om vi spolte tida tilbake til lek med «nye rocka effekter» til skatevideo i tenåringsalderen. Men nok om det.
Livesettet sitter også. Det er mye energi i gitarene som løfter det hele, men dette forventer man vel også.
Flere av låtene fra Origin of Symmetry og Absolution kommer på – litt som forventet. Men det er kanskje ikke helt den samme følelsen som da man kanskje så de sist for over 20 år siden.
Det er også noen smått vindskeive toner, og de virker åpenbart ikke intendert. Men Bellamy jukser også.
Han unnværer litt for ofte å synge på refrenger eller de strekkene som krever litt mer av stemmen, og peker mikken mot publikum som begår allsang, så han selv sparer litt lungekapasitet.
Han stirrer mot oss fra videoskjermen som en manisk David Tennant som den smågærne Bartemius Crouch Jr. fra Harry Potter-filmuniverset.
Den 47-årige tenoren er nemlig noe spak når han skal nå de høyeste tonene, og det er ikke det samme trøkket han har utvist tidligere.
Det oppleves ofte som at det han ikke kan levere, skal kompenseres for med show, pyro, konfettisprut og videoeffekter for å distrahere.
Mot slutten kommer han jaggu ut igjen med lysende solbriller og overdel, som om han var en rusa Elijah Wood fra Sin City.
Da har jeg fått nok.
Karakter:
5 / 10
Muse [US]
Scream stage, onsdag
Say it ain’t so
Noen andre som er som stuck i 00-tallet, med fletta vest over skjorte og gitar med klistremerker på har tiltrukket seg et folkehav foran Vampire-scenen.
Weezer begynner sterkt med Hash Pipe, mens vi trasker over folk som synes å ha misforstått Tons med Piknik i parken og blir irriterte over at noen kan gå over deres piknik foran scenen, selv om hele Tons of Rock ser ut til å være her.
Hvorfor spiller ikke Weezer på hovedscenen? Der er jo et hovedscene-band.
Her beviser de det og med gullrekka av hits, via My Name Is Jonas, Undone – The Sweater Song, Island In the Sun, Beverly Hills og til Buddy Holly.
Den litt Klar tale-aktige stilen funker med de ironiske lagene de alltid har hatt, fordi det er enkelt og ikke for mye gimmick og effekter.
UFO-estetikken er artig og sjarmerende, i motsetning til Muse’ smertelige opplegg dagen i forveien, som gjør vondere å tenke på jo mer man gjør det.
Men allerede på fjerde låta ut, er det pratesirkler rundt oss. Ikke virker de fulle heller, så de har liksom ingen unnskyldning.
Hva er greia med å stille seg midt i crowden for å ha konkurranse om hvem som holder høyest volum mellom deg selv og vokalisten på scenen?
Og subtilt men samtidig ikke, hva gjelder budskap:
På Island in the Sun, viser backdrop-skjermen en apokalyptisk video av palmer i brann – er det harselering med hjemstaten California? Eller verden som generelt går til helvete?
Karakter:
6.6 / 10
Weezer [US]
Vampire stage, torsdag
Skjennepreken fra Stockholm
Samtidig som store deler av musikkbransjen gikk i ens ærend til Weezer for å skryte av hvem som har likt geek-emo-pop-rockerne lengst, var det noen andre som måtte ta seg av den kredible musikken.
Samtidig, et helt annet sted, nærmere bestemt på Storm-scenen, fikk vi en lærepenge og skjennepreken fra noen purunge Stockholmare.
Eternal Evil så vi på Debaser vinteren for 2 år siden, da de knapt var gamle nok til å kjøpe brus, men hadde akkurat kommet ut med debutalbumet, med en tittel og omslag som skriker moderne klassiker:
The Warriors Awakening… Brings The Unholy Slaughter! Sjekk den ut.
Da som nå, slår de oss i bakken med sin fyrrige svenske thrash og – for anledningen, ekstremt tighte skinnbukser og permanent.
Svenskene forstår seg på metalbunaden.
Vi får servert materiale fra begge av bandets album og det hele føles og ser overbevisende ut.
Bandet er peppad, og det smitter over på publikum. Den eneste skuffelsen blir set-lengden, der bandet blir avspist med kun en halvtime som resulterer i poengtrekk.
High five til Eternal Evil og smekk på lanken til Tons of Rock.
Karakter:
7 / 10
Eternal Evil [SE]
Storm-scenen, torsdag
– Gjestespill: Tove Stoff
Energi-injeksjon
Det er noe smått komisk med et sett som er laget for å utfolde seg etter mørkets frembrudd, men som blir nødt til å bade i jovial sommersol på Norway Cup-sletta.
Men til de dramatiske tonene til Puritana, åpner Dimmu Borgir sitt steikende gode symfoniske black metal-show fra hovedscenen fredag, og fanger og fenger fra start med sitt mektige lydbilde og rå tilstedeværelse. Publikum trampeklapper.
Orkester har de ikke med, som eksempelvis dominerer ei låt som Interdimentional Summit, men disse veteranene bærer scenen med et forseggjort og gjennomført sceneshow som i kjent stil går all in i den mørke underverdenen.
Vokalist Stian Tomt Thoresen aka Shagrath gjør artig veksling mellom å være «in character» – som en slags alternativ Kaptein Sabeltann – og mer «vanlig» i stemmen, når han henvender seg til publikum imellom låtene fra deres over 30 år gamle katalog.
De vinner på balansegangen mellom en forseggjort og dynamisk setliste, og selv om lydbildet i seg kanskje er høytidelig, er det befriende lite selvhøytidelighet å spore.
Karakter:
8 / 10
Dimmu Borgir [NO]
Scream stage, fredag
Livat i teltet
«Denne er for Palestina, dei som ikkje forstår ka eg snakkar om kan berre…[uhørbart]», lyder innledningen til Battling Guns.
Det er tight, det brummer og vibrerer fra gitarer og skarp og bass i sirkusteltet, og med en herlig energi fra vokalist Benjamin Berdous og hans Bergenske selverklærte tundrarock-band.
Jeg kommer selvsagt for seint – og var opprinnelig allerede sliten idet jeg ankom festivalområdet, over forferdelig Ruter-logistikk, styr med shuttlebusser og kø – for så å droppe ut, og ta trikken til Ekeberg, med påfølgende kappgang mot området.
Energien som møter meg setter i gang sentrifugalkrafta i blodbanen på ny.
Den overraskende klare og velbalanserte lyden og arrangeringa som pumpes ut fra teltet har en magnetisk kraft.
Det nådeløse lydbildet gir en re-start, fra Jard Holes trommer, via Tor Erik Byes strengeleik og bassist Marie Moe.
Denne energi-innsprøytinga er mer enn hva jeg får ut av en 75 kroners Monster Mango på området.
«Ten shots from an eagle/ Counting strikes here as we go», synger vokalisten med det store håret med instendighet og energi, mens bass og gitarer dirrer.
En fan lengre frem har skaffa seg Slomosa-tatovering og viser stolt frem til Berdous som svarer: «Tenk at foreldrene dine ga deg lov til det».
Karakter:
9 / 10
Slomosa
Moonlight Stage, torsdag
Finnmarksrock
«Dette er hva du får om Sondre Justad starter band», sier en kamerat.
Jeg tenker stille inni meg at det at Justad er fra betydelig lengre sør, ville fått enhver person nord for Polarsirkelen til heve øyenbryna mens man fant frem kart og kalkulator.
Men det er ikke poenget:
Når er musikken for melodisk for et metalhue, egentlig? Handler ikke god musikk mer om en evne til å finne balanse mellom de lydlige bestanddelsene, estetisk selvbevissthet?
Finnmarkingene fra Honningsvåg som har fått rykte på seg for å slenge ulike typer ørret fra scenen, samt steking av fiskeburger, oser energi og pur rockeglede med sprut-energiske låter.
Her er det melodisk rock og gitarriff for alle penga, med mye trampklapp og jubel.
De mer joviale melodiene i sirkusteltet byr på sårt ettertrengt nordnorsk lynne og humor. Det harseleres over folk som ikke tror på nyheter og sånn («Slutta å klippe håret, trukke på det lenger»).
Litt ut i settet spørres det om det går bra med «ho mamma nedi der».
Det er tydelig at Moillrock har opparbeida seg en dedikert fanskare, eller så er det flere enn meg som har fått teften for disse, for trampklappinga er hard, allsangen likeså. Eller heter det kanskje allrop.
Vokalist Simen Fosse skryter av securitas som «har faen meg nok å gjøre her» og «ka som skjer med de som detter over her, går de rett i kverna?»
Finnmarkingene er blant de livebanda i år som demonstrerer at det ikke bare handler om teknisk presisjon á la Mehuggah (som er mer for musikktekniske nerder som utelukkende tenker at musikk handler om å telle gitarstrenger), men scenepersona, nærvær og tilstedeværelse med publikum – og humor som utskinner Baarli og co på hovedscenen like ved.
Karakter:
8 / 10
Moillrock
Moonlight, lørdag
Gamle sanger om igjen
Billie Joe Armstrong ser ut som han alltid har gjort: Som en fascinerende krysning mellom en som har fått støt, lykketroll og Pokémon-fangeren Ash. Som fryst i tid! Og lyder som det også.
Lik mye på festivalen har de også benyttet seg av utbrukte slagere for å «sette an tonen» før ankomst, via Star Wars’ Imperial March og Queens’ We Will Rock You.
Dette glemmer vi fort når trioen åpner sterkt med American Idiot, med nyere lyrikk som «MAGA agenda» – sist sett på Coachella.
Det veksles mellom Dookie og 2004-albumet American Idiot hvis coverart og estetikk har fått prydet scenen.
Armstrong gjør alt lekende lett. Han ser ikke det minste anstrengt ut. Er han et ekte menneske?
Staminaen er rå, bassen brummer godt fra hans kompanjonger, som også ser klin like ut som alltid – med basisst med koteletter Mike Dirnt, og trommis Tré Cool med sædcelle-sveisen.
Det er ikke like lett å høre om lyrikken også denne kvelden var fornyet til «from Ukraine to the Middle East», eller også til «Am I retarded or am I just JD Vance» på Jesus of Suburbia.
Jeg ventet kanskje litt tydelige måter å reaktualiserte låtene på reint visuelt, eksempelvis på ei låt som Wake Me Up When September Ends – som også hadde en knallsterk musikkvideo i sin tid.
Live er dette nesten litt for likt som i innspilt versjon – kanskje det er savnet etter spontanitet, i et sett de har utført mange ganger nå på turneen, som gjør at jeg ikke helt klarer å engasjere meg så mye som jeg ønsket.
Showet er tight, uten overraskelser, og avsluttes forutsigbart med Good Riddance.
Karakter:
7 / 10
Green Day [US]
Scream stage, torsdag
Skulle ønske jeg kunne sagt at Kaizers dagen etter på samme scene leverer noe som opplevdes mer kruttsterkt.
Men det er skuffende. Interessant nok er bandet også blant de mest forhatte her inne. Da hadde det jo vært gøy om de viste skeptikerne hva de duger til.
Det starter med en del tidligere låter fra gjennombruddsalbumet Ompa til du dør fra 2001, men det er noe med energien som ikke når helt ut.
Altså hva har skjedd?
Er det jeg som har vokst og blitt mer kritisk og bitter, eller har Kaizers blitt døllere med tiden?
Jeg har i hvert fall blitt ganske lei disse karakterene i låttekstene som jeg aldri har brydd meg om – Constance og co, og disse olje-tønnene – og sett og hørt dette mist tre ganger før, og for over ti år siden.
Karakter:
5 / 10
Kaizers Orchestra
Scream stage, fredag
Jeg vet ikke om gamle Sex Pistols-låter blir noe mer spennende av at Frank Carter (Gallows, Pure Love and Frank Carter & the Rattlesnakes) har tatt over som vokalist-vikar mange tiår seinere.
Sex Pistols æra er for lengst over.
Fordi det ikke kan bli det samme uten den særegne stemmen og attityden og personaen til Johnny Rotten. Edgen er ikke der, og det er ikke Johnny Lydon heller. For å si det mildt.
Det som er autentisk, er når Frank Carter roper ut at Norge er for veloppdragne.
At ja, vi gjør så mye riktig her, vi bruker til og med skattepenga riktig (tja). Men vi gjør for lite ut av oss og for lite i sync til musikken.
Carter tar også grep for å gjøre noe med det slappe publikumet: På Pretty Vacant går han ut i crowden, og får fres på moshpiten i midten.
Men selv om Carter stiller med sin ungdommelige vitalitet og rå røst, med en helt unik energi, blir jeg ikke overbevist. Og det er ikke Carter det står på. Og heller ikke Billie Joe Armstrong, som også kommer ut og er med.
Det er vel delvis at låtene er utspilt for sin tid, materialet er datert – og kanskje handler det også om at det er gamle menn på scenen som heller ikke akkurat gnistrer.
Det blir for tydelig at dette er melking av et produkt som for lengst har mistet politisk slagkraft. Sex Pistols var over allerede da Lydon gikk over i post-punken med Public Image Ltd.
Man får ikke reaktualiserert den gamle tidsånden noe mer av at noen synger andres gamle låter. Da kunne man heller kjørt karaoke inne på Storm-scenen i stedet.
Jeg står igjen som et spørsmålstegn og lurer hardt på hvorfor Tons insisterer på å sette opp det eldgamle bandet her, i stedet for å booke Frank Carter – og om resten av The Rattlesnakes har tatt seg pause – med sine egne låter?
Dette leder meg over til et spørsmål jeg har hatt under hele festivalen.
Karakter:
6 / 10
Sex Pistols m/ Frank Carter
Scream stage, torsdag
Punken som forsvant
Blant headlinerne på hovedscenen, har det nesten utelukkende vært gubbete band som for lengst har passert sin storhetstid.
Samtlige ikke har ikke kommet med noe nytt, eller relevant på en stund.
Det er band som ikke har utvist særlig evne til å fornye seg selv.
Hvor blir det av de store banda som faktisk har har denne evnen på hovedscenen? Og generelt nyere band?
Foo Fighters, for eksempel, som spilte knallbra på Roskilde i fjor? Queens of The Stone Age, som spiller på Øya i år? Nine Inch Nails som nå inntar Roskilde? Og Honningbarna som kunne kommet tilbake på hovedscenen etter å ha levert et knallsterkt album i år.
Fontaines D.C. spiller på omtrent alle andre festivaler som har rock på plakaten, enn akkurat her. Eller gjenbooke The Hu som spiller nå på Roskilde?
Eller hva med Åge som stod på Voldsløkka samme lørdag? Eller er det slik at trønderrock ikke går under paraplyen «Tons» of Rock?
Det er ikke som at vi har fått for lite konserter med Tubronegro, Kaizers, Zugly eller Black Debbath, akkurat.
Og hvor blir det av punk og hardcore-bookingene?
Viktigere: Hvor er den større satsinga på de mellomstore nordiske banda der festivalen får vist en vilje til å åpne døra mer og løfte de frem? Og bookinger som eksempelvis Jabba, Sibiir eller Dwaal?
Ja, vi fikk med oss Storm som ny, liten scene, men hva skjer med en tydelig satsing som ikke havner i skyggen av de større scenene?
Det er ikke sånn at man bare er født inn i mainstreamen – eller vil man faktisk ha rockens svar på Mickey Mouse Club, bare for gubber?
En tror nesten på det, når man leser om Tons of Rocks eiere, Live Nation:
«Norges største festival slipper unna boikott, til tross for koplinger til Israel», leser jeg på trikken opp mot Ekebergparken og festivalen som har gått fri for all kritikk.
Det er noe veldig paradoksalt i dette kommeriselle eierskapet:
Hvor ble det av punkens ånd, speilet i programmet og bookinga?
Og hvorfor er det en Comfyballs-stand her, i stedet for mindre lokale punk-aktører?
Tro mot Comfyballs’ løfte, er det lite friksjon, men mistenkelig glatt og konformt – til og med gresset er velstelt!
Det er kanskje dette du får når du kommersialiserer musikken?
Politikken i de gamle headliner-banda har mista sin edge, det er lite tyggemotstand og friksjon. Men gamle slagerne selger.
Som Zugly-Nikolaisen sier det: Vi liker penger.
Når Pride-paraden er mer punk enn Tons, ser det litt snodig ut for en festival som skal handle om akkurat dette.
– Ida Madsen Hestman og Tove Stoff
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: